Tilbake til nittitallet.

Musikk spiller en stor rolle i mange menneskers liv, men for meg har det aldri vært en stor interesse. Selvfølgelig hører jeg på musikk i ny og ne - buss-, bil- og flyturer ville vært veldig kjedelig ellers - men jeg tilhører definitivt ikke den delen av befolkningen som er på en evinnelig søken etter ny musikk å tilføre mp3-spilleren sin. Som en person som falt ut av hele hva-er-populært-for-tiden-greia en gang på begynnelsen av 2000-tallet, er det kanskje like greit. Hvis jeg forteller at jeg aldri har hørt på en eneste Lady Gaga-låt frivillig, eller at jeg kun kan nevne tittelen på én Justin Bieber-sang, blir jeg muligens sett på som noe musikalsk tilbakestående. Det er jeg sikkert også. iPoden min er stappet full av Something Corporate og Dashboard Confessional, og det har den vært de siste fem-seks årene. Og det er helt greit for meg.

Vel, den var i alle fall full av Something Corporate og Dashboard Confessional. 

Nå har de fått selskap.

Det begynte relativt uskyldig. Jeg husker ikke helt hvordan jeg fant frem til den første videoen, men plutselig var den bare der i sidemargen på YouTube. 'The Best Songs 1998' lyste mot meg, og full av nysgjerrighet klikket jeg på den. BOOM! Tonjes reise tilbake i tid var plutselig i gang. Og whaddya know; det var tydeligvis en tid da jeg var relativt oppdatert på musikkfronten, for jeg vrælte høylytt med på de aller fleste sangene (skremte vettet at katten min gjorde jeg også). The Best Songs 1998 førte meg videre til tilsvarende videoer for 1996 og 1997, før jeg plutselig hoppet litt fremover i tid og tok for meg 1999-2002. Det var omtrent der jeg falt ut. Da det hele var over, satt jeg der med åpen munn en liten stund, før jeg fant tilbake til 1996 og gjentok hele prosessen på nytt fra begynnelsen. 

Dere! DERE! Nittitallet var fantastisk! Og nå føler jeg meg litt gammel igjen.

Det er tretten år siden Britney Spears slo gjennom med '...Baby One More Time'. Det er fjorten år siden Celine Dion herjet hitlistene med 'My Heart Will Go On'. Det er femten år siden Aqua fikk sitt store gjennombrudd med 'Barbie Girl', og det er hele seksten år siden verden gikk rundt og sang på sanger som 'Wannabe', 'Don't Speak' og 'Killing Me Softly' (det var også det året jeg bestemte meg for å gifte meg med Nick Carter). Feel old yet? Det er faktisk så mye som sytten år siden Oasis ga ut 'Wonderwall'. Enough said.

Det er forresten også hele seksten år siden 'Lemon Tree' herjet Europa, og den har fremdeles klistre-seg-til-hjernen-effekten i orden, i alle fall hvis man skal dømme etter hva jeg har gått rundt og sunget på den siste uken. Her snakker vi nostalgi! Skuffelsen over at den faktisk ikke handler om gule sitrontrær, men i stedet har en dypere mening, rivaliserer skuffelsen jeg følte da jeg skjønte at come on, ketchup-vitsen faktisk hadde et poeng, noe jeg ikke forsto før for sånn... fem år siden.

Så du kan jo kanskje si at min lille tur tilbake til nittitallet ga meget positive resultater. SoCo og Dashboard har fått selskap av en mengde nye gamle sanger, jeg har gjenoppdaget gode gamle nittitallsband som Savage Garden ('Truly Madly Deeply' og 'I Knew I Loved You' er fremdeles noen av de fineste sangene jeg har hørt), i tillegg til at jeg skjønte en gang for alle at jeg faktisk har blitt voksen da jeg midt i en gammel Backstreet Boys-video plutselig innså at Kevin faktisk er den kjekkeste bakgategutten. Det er da du vet at du er voksen, og det mener jeg helt seriøst.



Og helt til slutt; hvor skjønn er ikke atten år gamle Ronan Keating i Boyzone-videoen ovenfor (som forresten ble spilt inn for hele sytten år siden)? SÅ SØT, særlig når han smiler! Jeg har bare lyst til å klype ham i kinnene. Awwww.... Jeg klarer seriøst ikke å la være å smile som en idiot når han dukker opp. Cutecutecutecutecute! Og da mener jeg på en awww-se-på-den-søte-kattungen-måte.

It's my birthday!

Så er dagen her igjen da, dere. Jeg våknet i dag, og var plutselig et år eldre. Som et direkte resultat av dette er nå kjøleskapet fullt av kaker, bankkontoen er full av pengegaver fra diverse slektninger og Facebook-veggen min er full av lykkeønskninger fra mennesker jeg knapt nok har snakket med de siste fem årene (og fra mennesker jeg faktisk har snakket med, selvfølgelig). Årets bursdag er faktisk litt spesiell, i og med at jeg for første gang er nærmere femti enn null, noe som førte til et aldri så lite sammenbrudd i går kveld. Hvis jeg reagerer slik på å fylle tjueseks, kan du bare forestille deg hvordan jeg kommer til å bli når jeg bikker tretti. It won't be pretty. Det hadde vært fint hvis tiden kunne stanse når man var sånn... tjueen.

Som dere kanskje skjønner, har jeg alltid hatt et ganske ambivalent forhold til bursdagen min. I mange år var bursdagen min nesten årets verste dag, kun fordi det var dagen da alt hadde en tendens til å gå galt. Et år fikk jeg besøk av noen usedvanlige sultne slektninger, som endte opp med å spise opp hele bursdagskaken min uten at jeg fikk så mye som et stykke. Et år lå jeg i sengen hele dagen med tidenes verste feber. Et år ventet jeg hele dagen på en telefon som aldri kom. Dette var nok til å overbevise ti år gamle Tonje om at bursdag var pyton, og jeg har ikke hatt en stor feiring av bursdagen min siden den gang. Kake-og-pizza-fråtse-gatherings med familie og nære venner, sure, men bursdagsfest? Not gonna happen. Hadde jeg arrangert noe slikt, hadde huset garantert brent ned. Eller blitt truffet av en meteoritt eller noe. Garantert!

(I dag ble jeg forresten vekket av en nabo som insisterte på å ha en veldig høylytt og dramatisk telefonsamtale utendørs. Klokken åtte på morgenen! The Birthday Curse strikes again!)

Da igjen, det å ha bursdag er jo ikke baaaare negativt. Jeg er for eksempel en stor fan av bursdagsgaver. Og kaker (men bare hvis det er kaker jeg selv har valgt ut, i og med at jeg egentlig ikke er et kakemenneske). Og Peppe's Pizza, som er det jeg alltid insisterer på å spise på bursdagen min. Og OK, det er litt gøy at det for en gangs skyld er litt aktivitet på min noe forsømte Facebook-profil. Jeg føler meg særdeles populær i dag.

Så... hurra for meg?

La oss håpe at tjueseks ikke er så ille allikevel!

Om gull, sjømenn og tannleger fra Mars.

Sommer-OL går mot slutten for denne gang, og det er på tide å sette punktum for to uker fulle av store idrettsprestasjoner. Jeg har aldri være en skikkelig sommer-OL-jente - det er vintersport som har en stor plass i hjertet mitt - men denne gangen har jeg for en gangs skyldt fulgt med på det som har foregått. Jeg har sett Alexander Kristoff sykle seg inn til bronse, jeg har sett Bartosz Piasecki fekte seg til sølv, og jeg har hylt som en stukken gris da Eirik Verås Larsen padlet seg inn til Norges første gullmedalje i London.

Også har jeg sett på håndball, da.


Det dere må forstå når jeg begynner å snakke om håndball, er at jeg engasjerer meg veldig når jeg ser på sport. VELDIG! Det er ikke alltid like vakkert. Bak min relativt uskyldige (i alle fall liker jeg å innbille meg det, så bear with me) fasade, skjuler det seg noen som banner verre enn en gammel sjøulk, kaster ting i veggen i sinne, og hyler ut i ren frustrasjon. Det skjer ofte at vinduer må lukkes utelukkende på grunn av det øredøvende volum jeg vræler ut forbannelser med. Jeg sa det ikke var vakkert. Uansett, håndballen ga meg god grunn til å skrike, i alle fall i begynnelsen.

Der jeg satt med rumpa godt plantet i en usedvanlig behagelig sofa og skrek ut forbannelser til både det norske laget og deres like hardtarbeidende motstandere, var det lett å glemme det faktum at jeg selv er omtrent like atletisk som en sekk poteter, og at mine største idrettsprestasjoner består av å være den eneste jenta som klarte å komme seg over én meter i høyde i tredje på barneskolen, og at jeg en gang klarte å løpe meg inn til en to minus på Cooper-testen. Borte var alle minner om grusomme gymtimer på skolen, der bare forslaget om å spille håndball (eller fotball/volleyball) ga meg mer lyst til å sette meg ned på nærmeste stol og la en edderkopplignende tannlege fra Mars trekke ut alle tåneglene mine med tang (som jeg ikke har særlig lyst til altså, hvis du ikke tok den...). Neida, plutselig var jeg sportsekspert.

"Til og med jeg/bestemor/katten min kunne spilt bedre enn det her" var i hyppig bruk gjennom de første tre-fire kampene, men da håndballjentene plutselig våknet fra dvale i andre omgang i kvartfinalen, fikk pipa en annen låt. Plutselig var det sayonara forbannelser og frustrasjon, og hallo oppmuntrende tilrop, jubelbrøl og et svulmende hjerte. Og slik fortsatte det. Her er det kanskje på sin plass å nevne at selv om jeg ikke er den mest positive motgangssupporteren i gata, gjør jeg opp for det med å være verdens beste medgangssupporter. Seriøst. Jeg skrek meg hes da håndballjentene sikret seg en velfortjent gullmedalje, og fulgte det opp med å se medaljeseremonien tre ganger på rad. Jeg felte til og med en tåre under 'Ja, vi elsker' alle tre gangene. It was beauuutiful.


Tusen takk til alle de norske idrettsutøverene for å ha gjort mitt aller første sommer-OL til en minneverdig (og til tider ulidelig spennende) opplevelse. Vi sees om fire år.

Men først skal vi til Sotsji i 2014! Jeg gleder meg allerede! Vinter-OL in my heart!

PS: I morgen begynner skolen. I'm scaaaared!

Siden sist.

Seriøst, folkens. Jeg er i live. Siden de siste månedene har bestått av mye jobbing, meget hyggelige kontoutskrifter og et noe amputert sosialt liv, har jeg ikke hatt så mye interessant å skrive om. I midten av juli var imidlertid mine nærmere fire fine og lærerike måneder som sesonghjelp hos Hageland over, og siden den gang har du stort sett funnet meg i sofaen med en god bok, ute på en solseng når været tillater det, skrikende til en eller annen random OL-øvelse foran TVen, eller plantet foran PC-skjermen med en av de etthundreogåttiørten seriene jeg prøver å følge med på for tiden. Sommerferie, med andre ord.

Som du kan se av den siste tids Instagram-bilder, har livet mitt vært relativt begivenhetsløst:

1. Det har blitt mye jobbing på Hageland / 2. Enda mer jobb / 3. Avskjedsgaven jeg fikk av sjefene mine da jeg var ferdig på Hageland / 4. Søsteren min venter på bussen til Hønefoss / 5. Norsk sommer / 6. Oslo, dagen etter ettårsmarkeringen for 22. juli-tragedien.
1. Gjemmer meg i gresset / 2. Søsteren min på skogstur / 3. Fine Pearl / 4. Endelig litt ordentlig sommervær / 5. Nye solbriller / 6. ノーメイク, eller som vi sier på godt norsk; ingen sminke.

Jeg er forresten tnjberg på Instagram, hvis dere har lyst til å stalke meg litt nærmere.

I forrige innlegg (for omtrent et halvt år siden) nevnte jeg jo mine planer om å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Vel, jeg kom inn uten de store problemene, og derfor blir det skole på meg igjen allerede om et par uker. Ooooh, spennende. I og med at jeg ikke søkte på studenthybel før etter det var sikkert at jeg kom inn, var jeg en stund forberedt på å starte skoleåret med lange pendledager på bussen, men slik blir det nå altså ikke. Jeg var nemlig sleip nok til å nærmest stalke SiOs hjemmesider i påvente av at de skulle legge ut de splitter nye studenthyblene på Sogn, og sendte inn søknaden min med en gang de dukket opp på siden. Og vips, så hadde jeg sust forbi resten av boligkøen, og sikret meg tak over hodet fra og med 31. august. Noen pendledager må jeg altså overleve, men for leilighet med eget bad og kjøkken blir det verdt det.

Det var forresten sånn jeg sikret meg studenthybel forrige gang også. Sleipe-Tonje, det er meg.

Dermed ser det ut til at mitt sosiale liv, og dermed også mine spennende og deleverdige opplevelser, tar seg kraftig opp fra og med midten av måneden. Jeg lover å komme sterkere tilbake.

Working Girl.

Seks måneder uten skole eller jobb. Hverdagen var en endeløs rekke av dagdrømming og søvn, og det å sove til klokken to var helt normalt. Jeg hadde blitt ganske flink til å ikke kjede meg, men innimellom var det dager der jeg våknet til at desperasjonen grep tak i meg og ristet meg som en filledukke. "Våkn opp," sa den. "Dette er ikke det du drømte om å få ut av livet ditt." Jeg lukket øynene og stakk fingrene i ørene. "Nananananana, can't hear you." For et par uker siden bestemte jeg meg imidlertid for at nok får være nok. Hvis jeg ikke klarer å finne meg en jobb, får skole være løsningen. Selv om reiselivsledelse viste seg å ikke være for meg, betyr det jo ikke at det finnes studieretninger der ute jeg ikke kan trives med.

For lenge, lenge siden, lenge før jeg bestemte meg for å studere japansk, var det journalistikk jeg ville drive med. Det var jo det alle ønsket for meg også. Novellene jeg skrev på ungdomsskolen ble tatt vare på av norsklæreren slik at han kunne bruke dem som eksempler for kommende generasjoner. Rådgiveren min var tydelig på at hun ønsket at jeg skulle søke allmennfag for å best kunne utvikle skrivingen min (jeg hørte selvfølgelig ikke på henne). Årboklæreren min på folkehøgskolen insisterte på at jeg måtte sikte meg inn på journalistikk eller markedsføring, og til og med rektoren tok meg en gang til side og fortalte at han forventet store ting fra meg. Jeg har ikke akkurat levd opp til disse forventningene, men det er vel aldri for sent å begynne. Det er i alle fall verdt et forsøk.


Derfor har jeg nå bestemt meg for å begynne å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo til høsten. Delvis fordi jeg har funnet ut at UiO er den eneste skolen for meg, delvis fordi studiet gir mulighet for utplassering i en mediebedrift siste året, og delvis fordi jeg alltid har vært veldig interessert i media og dets påvirkning. Bachelor i medievitenskap gir jo også mulighet for å ta en master i journalistikk, så det er jo en grei løsning dersom jeg bestemmer meg for at det faktisk er journalistikk som er mitt kall. Jeg har sjekket poenggrensene for de siste fem årene, og det virker som om det skal gå greit å komme inn, med mindre det skjer en drastisk forandring. Back to school it is, then.

August og skolestart er imidlertid fremdeles ganske langt unna, så da jeg så at de trengte hjelp på et nærliggende hagesenter fra april til over sommeren, sendte jeg inn en søknad. Et par dager senere ble jeg innkalt til intervju. Intervju nummer to gikk uendelig mye bedre enn det katastrofale intervjuet jeg var på i januar. Jeg hadde en god tone med den hyggelige damen som intervjuet meg, og klarte å slappe av og svare ordentlig på spørsmålene denne gangen. Da jeg forlot stedet, var det med vissheten om at jeg hadde gjort mitt beste. Resten var opp til dem. Og lo and behold, tre dager senere ble jeg oppringt og tilbudt stillingen, noe jeg selvfølgelig takket ja til. Jeg begynner opplæringen neste fredag, og gleder meg veldig. Det blir spennende!


I går fikk jeg besøk av min venninne Heidi, som jeg har kjent siden jeg løp rundt i bleier. Heidi er veldig fotointeressert, og har lenge hatt lyst til å bruke meg i et av sine mange fotoprosjekter. Dermed fikk jeg falskt gevir på hodet, og fikk løpe rundt i skogen og leke Bambi en halvtimes tid. Det hele føltes veldig artsy fartsy, men det var et veldig morsomt konsept også. Jeg er jo ikke akkurat verdens mest fotogene person, men Heidi er både flink og tålmodig, så hun fikk jo tatt en del brukbare bilder til slutt. Hun prøvde også å ta bilder av alle kattene, men med unntak av linselusa Shakey, var alle de andre firbeinte veldig skeptisk til det enorme kameraet hennes.

I morgen har forresten "The Hunger Games" kinopremiere. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal se den i morgen eller på lørdag, men at det blir i løpet av helgen er i alle fall bombesikkert. Er det flere enn meg som gleder seg, eller?

Bursdag og julaften.

Jeg fikk pakke i posten i dag! Jeg fikk pakke i posten i dag! Pakke i posten! PAKKE I POSTEN!


Gleden er til å ta og føle på her i huset. For meg er det å få pakke i posten omtrent det samme som å ha bursdag og julaften samtidig. Jeg mistenker det er derfor jeg nettshopper såpass mye. De som sier at penger ikke kan kjøpe lykke, kan bare gå og kaste seg utfor nærmeste stup med en gang. Penger kan definitivt kjøpe meg lykke - i alle fall midlertidig.

Uansett, inni pakken fant jeg dette:


Skin Food Avocado Leave-in Fluid til mitt knusktørre og brusete hår, og MISSHA The Style Creamy Matte Lip Rouge PK02, en fantastisk pen, rosa leppestift til hverdagsbruk. Har jeg noen gang nevnt at jeg er lettere avhengig av koreanske skjønnhetsprodukter? De kan virkelig sine saker der borte. Huden og håret mitt takker Pierre Omidyar hver eneste dag for at han utviklet eBay, for uten ham hadde de vært dømt til en tilværelse proppfull av billigprodukter fra H&M, og den tanken liker de ikke.

Jeg ble såpass fornøyd med leppestiften at jeg til og med tok et bilde av leppene mine for å vise frem den fine fargen. La det imidlertid under spoilertag, så jeg kan slippe å se de noe rynkete vinterleppene mine på display hver gang jeg klikker meg innom bloggen min i tiden fremover.

Fargen er det i det minste ingenting å si på... - KLIKK HER

Ja, jeg har store tenner. Da jeg gikk i barnehagen refererte jeg til mammas tenner som kanintenner på en jevnlig basis, og da melketennene mine endelig falt ut, ga karma meg et skikkelig spark i ryggen. Karma's a bitch! Haha!

Det var egentlig det jeg hadde på hjertet i dag. Resten av ettermiddagen og kvelden skal jeg bare kose meg med nye episoder av de fleste favorittseriene mine, i og med at jeg har vært en veldig dårlig TV-slave de siste dagene. Bring on the drama! *happy dance*

Bokanbefaling: Jellicoe Road

Det finnes enkelte bøker som gjør noe med deg. Som får deg til å tenke, som får deg til å føle, og som på et eller annet punkt river sjelen din i tusen små fillebiter, for så å pusle den sakte sammen igjen. Jellicoe Road av Melina Marchetta er en slik bok. Det er også en av de bøkene jeg har hørt fine ting om minst hundre ganger, men som jeg av en eller annen grunn har utsatt og utsatt, helt til jeg endelig leste den og endte opp med å hate meg selv fordi jeg ikke plukket den opp tidligere.

"Abandoned by her mother on Jellicoe Road when she was eleven, Taylor Markham, now seventeen, is finally being confronted with her past. But as the reluctant leader of her boarding school dorm, there isn't a lot of time for introspection. And while Hannah, the closest adult Taylor has to family, has disappeared, Jonah Griggs is back in town, moody stares and all.

In this absorbing story by Melina Marchetta, nothing is as it seems and every clue leads to more questions as Taylor tries to work out the connection between her mother dumping her, Hannah finding her then and her sudden departure now, a mysterious stranger who once whispered something in her ear, a boy in her dreams, five kids who lived on Jellicoe Road eighteen years ago, and the maddening and magnetic Jonah Griggs, who knows her better than she thinks he does. If Taylor can put together the pieces of her past, she might just be able to change her future," sier Goodreads.

I boken følger vi to parallelle handlinger; i den ene Taylor og hennes rolle som motvillig leder for skolen sin i de årlige territoriekrigene, samtidig som hun leter etter sin nylig forsvunnede verge, Hannah, og i den andre ettervirkningene av en tragisk hendelse som fant sted på Jellicoe Road mange år tidligere. De to parallelle historiene flettes gradvis sammen, og etterhvert som man begynner å forstå mer av hva som egentlig skjedde på Jellicoe Road nesten atten år tidligere, begynner man å gjette vilt for å få de siste puslespillbitene til å falle på plass. Og det er nettopp da, når du endelig - endelig - har full oversikt, at sjelen din rives i tusen fillebiter.

For meg føltes det som om noen rev hjertet rett ut av brystet på meg med jernklo, kastet det ned på asfalten, og hoppet og trampet på det til det eneste som lå igjen var en uformelig, blodig masse. Og så kom tårene.

Beklager de ekle bildene, men det var akkurat sånn det føltes.

Heldigvis var det fremdeles ganske mye igjen av boken på det tidspunktet, så hjertet mitt ble til slutt plassert tilbake der det hører hjemme, litt mørbanket, ikke like helt som det engang var, men fremdeles funksjonelt.

Når en enslig bok nærmest er nok til å sende deg ut i en full manisk-depressiv episode, vet du at forfatteren har gjort jobben sin til de grader. Jellicoe Road er proppfull av karakterer du ikke kan la være å elske. Taylor. Jonah. Chaz. Raffy. Jessa. Narnie. Jude. Webb. Tate. Fitz. Jeg hadde ikke lyst til å forlate dem. Aller helst skulle jeg ønske at forfatteren hadde fulgte opp boken med Jellicoe Road 2, 3, 4 og 5, slik at jeg kunne se hva som skjer videre i livene deres, men jeg får vel ta til takke med det jeg har fått. En fantastisk bok. Et spennende mysterium. En utrolig historie jeg ikke vil glemme med det første.

Anbefales på det sterkeste. Jeg mener det seriøst. Må leses. NÅ!

En god latter forlenger livet.

Kristen Bell er så herlig.



Forstår henne godt, jeg. Jeg hadde også brutt fullstendig sammen dersom noen hadde tatt med et dovendyr inn i huset mitt. De er SÅ søte! Jeg så et i Ueno Zoo i fjor sommer, og jeg sverger på at pupillene mine umiddelbart ble hjerteformede. Jeg var tre sekunder fra å bryte meg inn i buret, kaste dovendyret over skulderen og løpe så fort beina mine kunne bære meg.

Jeg gjorde det ikke, da.

Tviler på at jeg hadde orket å løpe Tokyo rundt med et stort dovendyr på ryggen uansett.

The Collector inside.

Da jeg var en fjorten-femten år, og Pearl Harbor-fanatiker av dimensjoner (hallo, jeg kalte til og med opp katten min etter filmen), bestemte jeg meg for å prøve å skaffe meg autografene til alle skuespillerne, slik at jeg kunne legge dem til i min allerede enorme samling av filmeffekter. Jeg skrev lange, hjertefylte stalkerbrev, og sendte dem avgårde til USA i håp om at Josh Hartnett skulle innse at hans fremtidige kone var en femten år gammel ungdomsskoleelev fra de norske skoger.

Vel, dét skjedde ikke. Faktisk hørte jeg aldri noe mer fra Josh Hartnett, eller fra Ben Affleck heller, for den saks skyld. Det som skjedde var imidlertid at det noen uker senere faktisk dumpet ett enslig brev ned i postkassen min. Det var tydelig at det hadde kommet langveisfra, så jeg kastet meg inn døren, og rev opp konvolutten som en utsultet ulv. Inni lå det et standard maskinskrevet brev, i tillegg til denne:


OMG, det var autografen til Kate Beckinsale! Greit, så hun var ikke en Josh Hartnett eller en Ben Affleck, men hun var jo faktisk den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i min elskede film, så jeg ble jo sjeleglad allikevel. Jeg danset rundt i stua en liten stund, før jeg nærmest sprintet ned på nærmeste Nille for å kjøpe en ramme å plassere den i. Dagen var reddet! Autografer var gøy!

Jeg fikk blod på tann, og i løpet av de neste ukene sendte jeg ut haugevis av brev til diverse kjendiser der jeg presenterte meg som en av deres største fans, og ba så pent om å få en autograf tilsendt i posten. Særlig profesjonell var jeg ikke, og i og med at jeg ikke la ved ferdigfrankerte returkonvolutter, er det jo egentlig et mirakel at noen i det hele tatt gadd å svare meg. Det koster jo litt å sende internasjonale brev, noe blant annet lommeboken min snart fikk merke. Noen svar fikk jeg imidlertid, og det var alltid like spennende å sjekke postkassen for å se om det lå noen nye autografskatter der.

Å lykkes med å mislykkes.

Torsdag i forrige uke fikk jeg en hyggelig telefon. Her jeg bor vokser ikke akkurat jobbene på trær, så da jeg tok telefonen og ble møtt av en hyggelig damestemme som inviterte til intervju for en stilling som på alle måter virket perfekt, ble jeg overlykkelig. Jobben det var snakk om virket utfordrende, men spennende, og arbeidsmiljøet var som skapt for meg. Jobbintervjuet var ikke før fire dager senere, noe som ga meg god tid til å forberede meg mentalt. Jeg var lei av å gå arbeidsledig. Nå skulle det imponeres.

Søndag ettermiddag satte jeg meg ned foran PCen for å bedrive litt research. Jeg satte meg grundig inn i firmaets historie og virke, og formulerte gode svar på noen av standardspørsmålene som pleier å dukke opp på jobbintervjuer. Det var for all del ikke snakk om å pugge svarene ord for ord, men mer å forberede noen stikkord som jeg kunne hente frem og utdype videre under selve intervjuet. Jeg så for meg hvordan jeg skulle te meg under intervjuet, hvilke gester som kunne bidra til å gi intervjuerne et positivt inntrykk av meg, og hvordan jeg kunne beherske kroppspråket mitt for å virke ekstra interessert og engasjert. Da jeg gikk til sengs den kvelden følte jeg meg på alle måter godt forberedt.

Allikevel, da jeg forlot intervjustedet neste dag, var det omtrent slik jeg følte meg:


Da jeg kom frem til kaféen der intervjuet skulle foregå denne dagen, ble jeg møtt av to hyggelige jenter. Selv om de hilste blidt, var jeg allikevel smertelig klar over at disse smilende jentene studerte og analyserte hver minste lille gest jeg gjorde. Et jobbintervju er litt som en muntlig eksamen. Du har en begrenset periode med tid til å overbevise en sensor/eksaminator om at du kan sakene dine, og at du har det lille ekstra som gjør at du fortjener toppkarakter, eller i dette tilfellet, ansettelse. De sier at det i gjennomsnitt går fire minutter fra intervjuet starter til intervjueren har bestemt seg for om du er aktuell for stillingen eller ikke. I mitt tilfelle tror jeg bare det tok to.

Intervjuet startet, og det første spørsmålet var en gammel klassiker: "Kan du fortelle oss litt om deg selv?" I utgangspunktet et enkelt spørsmål å svare på. Hva kan vel være lettere enn å snakke om seg selv? Dessverre hadde jeg lagt igjen hjernen min på stuebordet hjemme, så svaret mitt var en endeløs rekke av stotring og merkelige gryntelyder. Nervene mine tok fullstendig overhånd, og jeg, som til vanlig anser meg selv for å være en relativt veltalende person, endte opp med å høres ut som en gjennomsnittlig treåring.

Nei, vent. Stryk det. Jeg er sikker på at selv treåringene i barnehagen der mamma jobber hadde klart seg bedre enn meg. Det var ille.


Og derfra gikk det bare nedover.

Dersom intervjuet mitt hadde blitt filmet og lagt ut på YouTube, hadde det sannsynligvis blitt brukt over hele verden som et eksempel på what NOT to do. Helt seriøst. Så ille var det.

"Du hører fra oss," sa de ikke-lenger-fullt-så-smilende jentene da det hele var overstått, og jeg nikket, presset frem et smil og rømte åstedet så fort de skjelvende beina mine ville bære meg. Hadde jeg ikke vært midt i sentrum og omgitt av ganske mange mennesker, hadde jeg umiddelbart funnet en vegg å dunke hodet mitt i. Snakk om å ødelegge for seg selv. Jeg satt og sukket tungt for meg selv hele bussturen hjem, til stor fornøyelse for alle skolebarna på setene rundt meg. Den dagen jeg blir tilbudt den jobben er den dagen griser kan fly, og vi vet jo alle at det er fysisk umulig.

Krysser bare fingrene for at jeg får nervene under kontroll til neste gang det blir intervju på meg.

Drama: The Princess' Man

Det begynner å bli en stund siden sist jeg rablet i vei om asiatiske dramaserier, men jeg klarer bare ikke å la være å skrive et innlegg om dramaet jeg fullførte for et par dager siden - The Princess' Man. Med sine 24 episoder à 65 minutter er det blant de lengre koreanske dramaer jeg har sett, men det var null problem når hver episode viste seg å være en endeløs rekke av forbudt kjærlighet, intriger, svik og mord. Jeg så 10 (!) episoder i strekk på søndag. Enough said.



Historien er som følger: Da Seryeong, datter av prins Suyang og niese av kongen, hører snakk om en mulig forlovelse med Kim Seungyu, bytter hun av nysgjerrighet plass med sin kusine, prinsesse Gyeonghye, for å ta sin kommende ektemann nærmere i skue. Han, en playboy uten de store bekymringer i livet, blir snart fascinert av den intelligente og modige Seryeong, og følelsene begynner å blomstre mellom de to. Dessverre for Seryeong går forlovelsesplanene hennes rett vest da kongen ytrer et ønske om å få Seungyu, sønn av en av sine nærmeste rådgivere, som sin egen svigersønn. Seungyu, som fremdeles tror Seryeong er prinsessen, er overlykkelig ved tanken, mens Seryeongs hjerte knuses da Gyeonghye ber henne holde seg langt unna hennes fremtidige forlovede.



Seryeongs far, prins Suyang - en utspekulert mann som lenge har ønsket seg tronen, er rasende over at Seungyus far takket nei til alliansetilbudet hans, og gjør alt han kan for å motarbeide ham - inkludert å prøve å få Seungyu dømt og henrettet for en forbrytelse han ikke har begått. I mellomtiden har Seungyu oppdaget at Seryeong ikke er prinsessen. Han føler seg naturlig nok ført bak lyset, men diverse omstendigheter gjør at han allikevel ikke klarer å holde seg unna henne. Forholdet mellom fedrene deres har derimot blitt såpass dårlig på dette tidspunktet at Seryeong fremdeles ikke tør å fortelle ham hvem hun egentlig er, og han lever derfor i den tro at hun er en av prinsesse Gyeonghyes tjenestepiker.



Prins Suyang har ikke gitt opp tanken på ære og makt, og da kongen dør etter lang tids sykdom og overlater tronen til sin uerfarne tenåringssønn, øyner han sin mulighet. Gjennom et nøye planlagt kupp myrder han de fleste av sine motstandere - inkludert Seungyus far og storebror. Seungyu hadde lidd samme skjebne, hadde det ikke vært for at Seryeong i siste øyeblikk får nyss om sin fars onde planer, og får lokket ham ut av huset. Sannheten om Seryeongs sanne identitet går endelig opp for ham, og i ren desperasjon forsøker han å drepe prins Suyang, men blir fanget og dømt til døden. Seryeong setter sitt eget liv på spill for å redde ham, og får etterhvert overtalt faren sin til å sende ham i eksil i stedet. Lite vet hun at farens planer går ut på å senke båten som skal føre Seungyu i eksil, slik at ingen lenger står mellom ham og tronen.

På mirakuløst vis overlever imidlertid Seungyu, og da han omsider kommer tilbake til hovedstaden, har han bare en ting i tankene: HEVN! Hevn på prins Suyang, hevn på alle som var medvirkende i hans families død og hevn på kvinnen som (i hans øyne) forrådte ham. Men følelser er en mektig ting...



Herregud, ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg elsker dette dramaet. Det er definitivt det nærmeste jeg har sett ren dramaperfeksjon - alt er liksom perfekt tilrettelagt for den ultimate seeropplevelse. Skuespillerprestasjonene er fantastiske, kjemien mellom Park Shi Hoo (Seungyu) og Moon Chae Won (Seryeong) er elektrisk, det er stadig nye og spennende utviklinger i historien, omgivelsene er fantastisk vakre, og soundtracket er både sterkt og gripende.

Det selvfølgelig andre historier flettet inn i plottet også; for eksempel hvordan Seryeong nesten blir giftet bort til Seungyus tidligere bestevenn, Myun, hvordan Myun blir mer og mer besatt av Seryeong etterhvert som livet hans havner mer og mer under prins Suyangs kontroll, hvordan Gyeonghye blir giftet bort til en noe famlende adelsmann ved navn Jong (tilfeldigvis også en av Seungyus beste venner), og hvordan følelsene hennes for ektemannen vokser etterhvert som han gang på gang beviser sin dedikasjon til hennes sak. I tillegg har vi jo selvfølgelig det politiske aspektet ved Suyangs kamp for å komme til makten, og motstanden han møter selv etter han endelig har fått tronen, men det som uten tvil engasjerte meg mest var selvfølgelig den forbudte kjærligheten mellom den hevnlystne Seungyu og Seryeong - datter av hans største fiende.

Jeg lo høyt, jeg gråt som et spedbarn og jeg skrek til skjermen i sinne, og da det hele var over, følte jeg meg rett og slett tom. Jeg tror det har noe med hvordan det hele sluttet på å gjøre, for selv om det på alle måter har det man vil betegne som en happy ending for hovedkarakterene, klarte jeg ikke å la være å tenke på alle som måtte dø underveis. Og ja, jeg vet det er et fiksjonelt drama (basert på virkelige hendelser, men jeg regner med at det bare gjelder den politiske kampen-om-tronen-delen, og ikke hele forbudt-kjærlighet-plottet), men ethvert drama som klarer å vekke slike følelser i en person må virkelig ha gjort jobben sin - og det til gagns. Tro meg, jeg har sett hundrevis av dramaer, men det er de færreste som har klart å engasjere meg, frustrere meg og røre meg til tårer slik The Princess' Man gjorde.

Must... watch... AGAIN!

Og for alle som lurer på hvordan det hele slutter - klikk her for en liten spoiler

And they lived happily ever after.

For spesielt interesserte, kan The Princess' Man forresten sees her.

2011 - en oppsummering av året som gikk.

Året begynte lovende. I januar flyttet jeg inn på min splitter nye hybel på Vestgrensa Studentby - kun fem minutters gange fra Universitetet i Oslo.



I slutten av februar begynte ski-VM i Oslo, og som den vintersportfanatikeren jeg er, måtte jeg selvfølgelig ned til sentrum og ta del i festivitetene.



Ski-VM fortsatte utover i mars, og siden jeg tilfeldigvis hadde to uker undervisningsfri på dette tidspunktet, tilbrakte jeg mye tid foran TV-skjermen. Lykken var komplett da jeg, Katinka og Ingrid også begynte å planlegge Japan-tur til sommeren, men kun få dager senere ble Japan rammet av et kjempeskjelv og påfølgende tsunami.



Det gikk hardt inn på meg, i og med at jeg har bodd halvannet år i Japan, og ser på det som mitt andre hjemland. Verden skrek om strålingsfare, og vi la reiseplanene våre på is. I stedet deltok vi på diverse støttearrangementer for Japan.



I april søkte jeg på skole. I tillegg prøvde jeg å planlegge sommerferien min. Det ble mye frem og tilbake, men til slutt endte vi opp med å bestille billetter til Japan i juni allikevel. Forberedelsene begynte.



Så ble det mai, og eksamenstiden lurte like om hjørnet. De siste detaljene kom på plass for vår forestående Japan-reise, og jeg tenkte knapt på annet. Unntaket var bunader, som jeg fikk fryktelig lyst på i tiden etter 17. mai. Begge de skriftlige eksamenene mine gikk veldig bra. Jeg flyttet ut fra Vestgrensa.



Tidlig i juni hadde jeg min siste eksamen ved UiO - muntlig kinesisk. Det gikk bedre enn forventet, og noen få dager senere var jeg og Katinka på vei mot Tokyo. Dagene i soloppgangens rike gikk med til shopping, sightseeing og noen ville byturer med den herlige gjengen vi ble kjent med på hostellet vårt.



Vi rakk også å ta en liten tur til Hiroshima.



2. juli var jeg tilbake i Norge igjen. Jeg prøvde å nyte sommeren så godt det lot seg gjøre, festet med en japansk rockestjerne på femti og kom inn på utdanningen jeg hadde søkt på. Det var en fin måned.



I alle fall frem til 22/7...



Sommerferien var over midt i august, og jeg begynte å studere reiselivsledelse ved Høgskolen i Buskerud. Klassen min var kjempehyggelig, men jeg begynte tidlig å lure på om studiet virkelig var noe for meg. Bursdagen min kom, og med den både en ny laptop og vitnemålet mitt fra UiO. Jeg sluttet midlertidig å blogge.



Den første uken i september bestemte jeg meg for å avbryte utdanningen min. Jeg hadde forhåpninger om å få en jobb ganske fort, men oktober kom og gikk, og selv et godt stykke ut i november hadde jeg ikke blitt innkalt til et eneste jobbintervju. Dagene mine besto stort sett av soving, spising, lesing og dramatitting, og motivasjonen min var nærmest ikke-eksisterende. Jeg begynte å blogge igjen helt i slutten av måneden, men det var ikke før i desember jeg fikk litt mer fart på sakene. Julaften ble tilbrakt sammen med familie på Notodden, og det ble en hyggelig (men noe slitsom) feiring.



Når jeg ser tilbake på året som har gått, innser jeg at det kanskje ikke har vært det mest spennende året i mitt liv. 2011 hadde sine oppturer og nedturer, men alt i alt var det et helt gjennomsnittlig år. Jeg krysser fingrene for at 2012 blir hakket mer spennende. Note to self: Bli et JA-menneske, så kommer kanskje de store opplevelsene på løpende bånd.