søndag 21. oktober 2012

Tilbake til nittitallet.

Musikk spiller en stor rolle i mange menneskers liv, men for meg har det aldri vært en stor interesse. Selvfølgelig hører jeg på musikk i ny og ne - buss-, bil- og flyturer ville vært veldig kjedelig ellers - men jeg tilhører definitivt ikke den delen av befolkningen som er på en evinnelig søken etter ny musikk å tilføre mp3-spilleren sin. Som en person som falt ut av hele hva-er-populært-for-tiden-greia en gang på begynnelsen av 2000-tallet, er det kanskje like greit. Hvis jeg forteller at jeg aldri har hørt på en eneste Lady Gaga-låt frivillig, eller at jeg kun kan nevne tittelen på én Justin Bieber-sang, blir jeg muligens sett på som noe musikalsk tilbakestående. Det er jeg sikkert også. iPoden min er stappet full av Something Corporate og Dashboard Confessional, og det har den vært de siste fem-seks årene. Og det er helt greit for meg.

Vel, den var i alle fall full av Something Corporate og Dashboard Confessional. 

Nå har de fått selskap.

Det begynte relativt uskyldig. Jeg husker ikke helt hvordan jeg fant frem til den første videoen, men plutselig var den bare der i sidemargen på YouTube. 'The Best Songs 1998' lyste mot meg, og full av nysgjerrighet klikket jeg på den. BOOM! Tonjes reise tilbake i tid var plutselig i gang. Og whaddya know; det var tydeligvis en tid da jeg var relativt oppdatert på musikkfronten, for jeg vrælte høylytt med på de aller fleste sangene (skremte vettet at katten min gjorde jeg også). The Best Songs 1998 førte meg videre til tilsvarende videoer for 1996 og 1997, før jeg plutselig hoppet litt fremover i tid og tok for meg 1999-2002. Det var omtrent der jeg falt ut. Da det hele var over, satt jeg der med åpen munn en liten stund, før jeg fant tilbake til 1996 og gjentok hele prosessen på nytt fra begynnelsen. 

Dere! DERE! Nittitallet var fantastisk! Og nå føler jeg meg litt gammel igjen.

Det er tretten år siden Britney Spears slo gjennom med '...Baby One More Time'. Det er fjorten år siden Celine Dion herjet hitlistene med 'My Heart Will Go On'. Det er femten år siden Aqua fikk sitt store gjennombrudd med 'Barbie Girl', og det er hele seksten år siden verden gikk rundt og sang på sanger som 'Wannabe', 'Don't Speak' og 'Killing Me Softly(det var også det året jeg bestemte meg for å gifte meg med Nick Carter). Feel old yet? Det er faktisk så mye som sytten år siden Oasis ga ut 'Wonderwall'. Enough said.



Det er forresten også hele seksten år siden 'Lemon Tree' herjet Europa, og den har fremdeles klistre-seg-til-hjernen-effekten i orden, i alle fall hvis man skal dømme etter hva jeg har gått rundt og sunget på den siste uken. Her snakker vi nostalgi! Skuffelsen over at den faktisk ikke handler om gule sitrontrær, men i stedet har en dypere mening, rivaliserer skuffelsen jeg følte da jeg skjønte at come on, ketchup-vitsen faktisk hadde et poeng, noe jeg ikke forsto før for sånn... fem år siden.

Så du kan jo kanskje si at min lille tur tilbake til nittitallet ga meget positive resultater. SoCo og Dashboard har fått selskap av en mengde nye gamle sanger, jeg har gjenoppdaget gode gamle nittitallsband som Savage Garden ('Truly Madly Deeply' og 'I Knew I Loved You' er fremdeles noen av de fineste sangene jeg har hørt), i tillegg til at jeg skjønte en gang for alle at jeg faktisk har blitt voksen da jeg midt i en gammel Backstreet Boys-video plutselig innså at Kevin faktisk er den kjekkeste bakgategutten. Det er da du vet at du er voksen, og det mener jeg helt seriøst.



Og helt til slutt; hvor skjønn er ikke atten år gamle Ronan Keating i Boyzone-videoen ovenfor (som forresten ble spilt inn for hele sytten år siden)SÅ SØT, særlig når han smiler! Jeg har bare lyst til å klype ham i kinnene. Awwww.... Jeg klarer seriøst ikke å la være å smile som en idiot når han dukker opp. Cutecutecutecutecute! Og da mener jeg på en awww-se-på-den-søte-kattungen-måte.

5 kommentarer:

  1. HURRA - åh, jeg føler egentlig det samme. Jeg ELSKER alle de gamle sangene du har nevnt her - de hadde SKIKKELIG beat, de. Folk ser rart på meg når jeg synger på de gamle slagerne. Hjertehjerte

    SvarSlett
  2. SV: NAM elsker wok :) Hvordan smakte det? Verdt å prøve?? ;)

    SvarSlett
  3. Herlige sanger, men ikke så gamle. Trekk frem slagerne fra åttitallet, så føler jeg at det er evigheter siden... Mye kult der også.

    SvarSlett
  4. Herregud så gammel jeg føler meg nå:P Men ja, da hang jeg også med på musikkfronten, jeg visste jo hva artistene het! Nå derimot hører jeg musikk, men kan aldri fortelle deg hvem som synger med mindre jeg ser på spotify listen min:P hehe

    SvarSlett
  5. SV;Så bra:) Kunne gjerne se les miserbales igjen! :) likte godt filmen :) var litt uvant å se de kjente skuespillerne synge,men som du sier er det at de sang som de kunne gjorde filmen mer rå og realistisk:)
    Spent å se om jeg kommer meg gjennom boka. De jeg fant var delt opp i flere bøker. hehe:)

    SvarSlett