søndag 29. mai 2011

Bokfavoritter.

Jeg lever fremdeles! Kanskje overraskende, i og med at det har vært såpass stille fra meg i det siste, men dagene har rett og slett flydd avgårde i en evigvarende virvelvind av eksamensforberedelser, flyttestress og faktiske eksamener. Så langt er jeg ferdig med to av tre (exfac og skriftlig kinesisk), og med litt over en uke igjen til muntlig kinesisk, har jeg endelig tid til å ta meg et par dager fri fra alt som heter pugging. Digg!

Dagen i dag har jeg for eksempel tilbrakt på sofaen med en god bok, og det er vel forsåvidt grunnen til at jeg plutselig følte meg inspirert til å skrive et innlegg om noen (men ikke alle) av mine favorittbøker.

Divergent av Veronica Roth

"In Beatrice Prior's dystopian Chicago, society is divided into five factions, each dedicated to the cultivation of a particular virtue—Candor (the honest), Abnegation (the selfless), Dauntless (the brave), Amity (the peaceful), and Erudite (the intelligent). On an appointed day of every year, all sixteen-year-olds must select the faction to which they will devote the rest of their lives. For Beatrice, the decision is between staying with her family and being who she really is—she can't have both. So she makes a choice that surprises everyone, including herself.

During the highly competitive initiation that follows, Beatrice renames herself Tris and struggles to determine who her friends really are—and where, exactly, a romance with a sometimes fascinating, sometimes infuriating boy fits into the life she's chosen. But Tris also has a secret, one she's kept hidden from everyone because she's been warned it can mean death. And as she discovers a growing conflict that threatens to unravel her seemingly perfect society, she also learns that her secret might help her save those she loves . . . or it might destroy her."


Kommentar: Jeg ble ferdig med å lese denne boken for omtrent en time siden, og er fremdeles i en halvveis drømmende tilstand. Jeg har ikke falt så pladask for en trilogi (OK, den første boken i en planlagt trilogi, for å være helt nøyaktig) siden The Hunger Games, noe som sier mye om kvaliteten på denne boken. Alt stemmer! Vi har en kickass heltinne, en intrikat verden, en usedvanlig velskrevet romanse og masse action. Tanken på å måtte vente et helt år på bok nummer to er helt forferdelig! Heldigvis sluttet ikke boken med en grusom cliffhanger eller noe, men allikevel... Vil lese mer! NÅ!

The Hunger Games av Suzanne Collins

"In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love."


Kommentar: Til tross for at denne trilogien har blitt heftig opphypet, styrte jeg lenge unna i frykt for at den skulle være en ny Twilight. No offence til Twilight-fanatikerene, men jeg synes den serien er forferdelig overvurdert. Heldigvis tok jeg feil. Nå skjønner jeg definitivt all lovprisningen av The Hunger Games. Jeg leste hele trilogien i løpet av to dager, og følte meg nesten tom når det hele var over. Anbefales på det sterkeste. Til og med min under gjennomsnittlig litteraturinteresserte lillesøster slukte denne på høykant!

Wither av Lauren DeStefano

"What if you knew exactly when you would die?

Thanks to modern science, every human being has become a ticking genetic time bomb—males only live to age twenty-five, and females only live to age twenty. In this bleak landscape, young girls are kidnapped and forced into polygamous marriages to keep the population from dying out.

When sixteen-year-old Rhine Ellery is taken by the Gatherers to become a bride, she enters a world of wealth and privilege. Despite her husband Linden's genuine love for her, and a tenuous trust among her sister wives, Rhine has one purpose: to escape—to find her twin brother and go home.

But Rhine has more to contend with than losing her freedom. Linden's eccentric father is bent on finding an antidote to the genetic virus that is getting closer to taking his son, even if it means collecting corpses in order to test his experiments. With the help of Gabriel, a servant Rhine is growing dangerously attracted to, Rhine attempts to break free, in the limited time she has left."


Kommentar: OK, first things first. PENESTE! OMSLAG! NOENSINNE! Boken er den første i en planlagt trilogi, noe som dessverre vil si at bok to ikke kommer ut før i 2012. Sukk. Elsket romansen mellom Rhine og Gabriel (jeg er tross alt en sucker for romantikk), og vennskapet mellom Rhine og hennes to søsterkoner. Aner ikke hva som kommer til å skje videre, men gleder meg til å lese fortsettelsen!

Brightly Woven av Alexandra Bracken

"Sydelle Mirabil is living proof that, with a single drop of rain, a life can be changed forever. Tucked away in the farthest reaches of the kingdom, her dusty village has suffered under the weight of a strangely persistent drought. That is, of course, until a wizard wanders into town and brings the rain with him.

In return for this gift, Wayland North is offered any reward he desires—and no one is more surprised than Sydelle when, without any explanation, he chooses her. Taken from her home, Sydelle hardly needs encouragement to find reasons to dislike North. He drinks too much and bathes too little, and if that isn’t enough to drive her to madness, North rarely even uses the magic he takes such pride in possessing. Yet, it’s not long before she realizes there’s something strange about the wizard, who is as fiercely protective of her as he is secretive about a curse that turns his limbs a sinister shade of black and leaves him breathless with agony. Unfortunately, there is never a chance for her to seek answers.

Along with the strangely powerful quakes and storms that trace their path across the kingdom, other wizards begin to take an inexplicable interest in her as well, resulting in a series of deadly duels. Against a backdrop of war and uncertainty, Sydelle is faced with the growing awareness that these events aren’t as random as she had believed—that no curse, not even that of Wayland North, is quite as terrible as the one she herself may carry."


Kommentar: Jeg skal være den første til å innrømme at denne boken ikke er et mesterverk, men allikevel er den kjempesøt. Jeg klarte ikke å legge den fra meg da jeg først begynte å lese den. Det eneste som er litt dumt er at det ikke ser ut som om det kommer noen oppfølger med det første, og det er et ganske viktig problem som fremdeles ikke er løst ved bokens slutt. Da jeg hadde lest ferdig boken, tok jeg faktisk meg selv i å bli en smule nedstemt fordi jeg ikke lever i en magisk verden der kjekke trollmenn kommer og kidnapper meg i øst og vest. Sukk. Just sayin'...

Anna and the French Kiss av Stephanie Perkins

"Anna is looking forward to her senior year in Atlanta, where she has a great job, a loyal best friend, and a crush on the verge of becoming more. Which is why she is less than thrilled about being shipped off to boarding school in Paris—until she meets Étienne St. Claire: perfect, Parisian (and English and American, which makes for a swoon-worthy accent), and utterly irresistible. The only problem is that he's taken, and Anna might be, too, if anything comes of her almost-relationship back home.

As winter melts into spring, will a year of romantic near-misses end with the French kiss Anna—and readers—have long awaited?"


Kommentar: Jeg pleier egentlig ikke å lese så mange realistiske YA-bøker, men akkurat denne boken hørte jeg så mye bra om at jeg nesten var nødt til å bestille den. Og herregud, jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg satt med sommerfugler i magen gjennom så og si hele boken, og bare ventet på at Anna og St. Clair endelig skulle innrømme at de var mer enn bare venner. En perfekt historie for en romansefreak som meg. Definitivt en av de beste (og mest realistiske) kjærlighetshistoriene jeg har lest på lenge.

Som du sikkert kan se, er det YA (young adult) som står mitt hjerte nærmest. En god dose loooooove skader heller ikke, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være selve hovedpoenget i boken. I løpet av de siste månedene har jeg også blitt merkelig fascinert av dystopiske romaner, og det virker ikke som om denne tendensen skal opphøre med det første. Hvis du er en bokfreak som meg, eller bare har veldig lyst til å spionere på hva jeg leser/har lest, kan du ta en titt på profilen min på bokelskere.no.

NÅ trenger jeg en dramapause!

tirsdag 17. mai 2011

Tonjes Bunadsfond!

Tjuetre dager, ni timer og førtifem minutter!

Gratulerer med dagen! Endelig er det 17. mai, også kjent som Tonje-bedriver-heftig-spionasje-dagen. Den ene dagen i året da gamle klassekamerater og lærere fra både barne- og ungdomsskolen kryper frem fra hullene de gjemmer seg i de resterende 364 dagene, og paraderer rundt i finstasen i full offentlighet. Den perfekte anledning til å se hvordan det egentlig har gått med hun der som baksnakket deg heftig i tredje klasse, eller om din store crush fra barneskolen fremdeles er like sjarmerende over ti år senere. ('Hahahaha!' og 'Ew, absolutt ikke!')

Ah, ingenting slår en god, gammeldags 17. mai-feiring på hjemmebane!

Katinka, Hans, Ingrid - 17. mai 2010, Togane, Japan

Årets festiviteter står i sterk kontrast til fjorårets nasjonaldag, da mesteparten av dagen ble tilbrakt i parken med vanngevær, såpebobler, billig boksealkohol og 'Ja, vi elsker' på iPoden. Ikke misforstå, 17. mai på den andre siden av jordkloden hadde sin sjarm det også (tjuefem grader pluss!), men det kan så absolutt ikke konkurrere med å feire den norske nasjonaldagen i Norge.

Er det noe jeg har lagt merke til de siste par tre årene, så er det at bunadslysten min bare øker og øker for hvert år som går. Jeg angrer nå bittert på at jeg valgte penger fremfor bunad den gang da jeg var ung, dum og grådig. Jeg tok meg selv i å sende misunnelige blikk til omtrent hvert eneste bunadskledde menneske som trasket rundt på Hadeland Glassverk, og kan muligens ha skremt vettet av et par eldre damer på et tidspunkt. Målet for min endeløse søken var selvfølgelig å finne et menneske som hadde drakten jeg ønsker meg, nemlig Jubileumsdrakten for Oslo! Med en mor som er født og oppvokst i hovedstaden, føler jeg nemlig at jeg kan bære en slik en med god samvittighet.

(Jeg ønsker meg den helt til venstre...)

Det viste seg å være en forholdsvis vanskelig oppgave, for her på Jevnaker kryr det av Ringeriks- og diverse Opplandsbunader (og av en eller annen grunn Nordlandsbunader), men til slutt fikk jeg øye på én enslig dame iført Jubileumsdrakten. Greit, så hennes var mørkere enn den versjonen jeg har lyst på, men det ga meg en generell idé om hvordan drakten ser ut i virkeligheten. Nå har jeg selvfølgelig bare enda mer lyst på den. Derfor har jeg bestemt meg for å starte Tonjes Bunadsfond med en gang jeg kommer tilbake fra Japan. Med deltidsjobb (som jeg ennå ikke har, selvfølgelig), gjerrighet og kanskje til og med litt snille slektninger, kan jeg kanskje klare å skrape sammen tretti tusen kroner i løpet av det kommende året. Jeg krysser fingrene.

Ellers har dagen gått uten de store overraskelsene. Jeg har sett på tog, menget meg litt med bermen, forspist meg heftig på is, eplekake, grillmat og brente mandler (gavebutikken på Hadeland Glassverk er farlig...), sett mamma freake ut over de to (!) tordenskrallene som kom litt utpå ettermiddagen, og har til og med rukket å gå gjennom hele pensum for språkdelen i ex.fac. Ikke verst.

Har du hatt en fin 17. mai? Og er du en av heldiggrisene som har bunad?

søndag 15. mai 2011

Fordi du er eldst!

"Du må oppføre deg ordentlig, fordi du er eldst!" Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min nå avdøde bestefar sa dette til meg da jeg var liten. Bestefar var en hyggelig kar mesteparten av tiden, men akkurat på det punktet der synes jeg alltid han var litt vel streng. Han mente at selv om lillesøsteren min startet en krangel, var det i bunn og grunn jeg som måtte ta på meg ansvaret og skylden for det, bare fordi jeg var født nesten fire år før henne. Selv da jeg var seks år, var jeg 'eldst'. Det ble forventet at jeg skulle oppføre meg mer voksent.

I dag snublet jeg over en interessant overskrift i Dagbladet. 'Eldstemann får høyest IQ' sto det med fete typer. "I KNEW IT!" tenkte jeg skadefro, og klikket meg inn på artikkelen. Jeg har alltid synes det er interessant å lese om hvordan omgivelsene er med på å forme personligheten vår, og dette var intet unntak. Jeg har selvfølgelig alltid visst at jeg er hakket mer intelligent enn lillesøsteren min (bwahahahaha!), men det var godt å se det begrunnet sort på hvitt. I tillegg var det et sitat som fikk meg til å tenke på bestefar og hans fordi-du-er-eldst-mentalitet.
"Foreldre (eller i mitt tilfelle - bestefedre) kan stille store krav til en treåring som er eldst, men overhodet ikke stille krav til en 23-åring (eller i mitt tilfelle en soon-to-be-21-åring) som er yngst, fordi han eller hun fortsatt er «mammas lille baby»."
SO! FUCKING! TRUE!


Det eldste barnet! (Gammelt bilde, kameraet mitt er dødt...)

Uansett, i denne artikkelen var det linket til en annen artikkel som tok for seg omtrent samme tema. Her var det i tillegg listet opp en lang rekke med personlighetstrekk som en fyr ved navn Kevin Leman mente henholdsvis det eldste, det mellomste og det yngste barnet ville utvikle. Siden jeg er eldst i søskenflokken, mamma det mellomste av fem barn i sin søskenflokk, og lillesøsteren min yngst (vel, vi har en liten halvbror på fire, men Stines personlighet hadde utviklet seg før han kom til verden), kastet jeg meg over dette lesestoffet som en sulten gribb. Dette er hva jeg fant:

Det eldste barnet (meg):
- Eldstemann i søskenflokken er ofte en ledertype som vil oppnå mye.
- De eldste er som regel sterke og opptatte av at ting gjøres riktig på første forsøk. De er også ekstra omsorgsfulle og vil at alle skal ha det bra.
- Eldstemann har ofte humørsvingninger, og kan til tider være litt overfølsomme. De tar sjelden nei for et nei, og kan være sjefete og dårlige til å delegere arbeid. Har også tendenser til å være bedrevitere.

HOLY CRAP! Med unntak av hele omsorgsfull-punktet er det som å lese en direkte personlighetsanalyse skrevet om meg. Jeg hater å gjøre ting feil, jeg har humørsvingninger til tusen, og jeg hater å ikke få viljen min! Besserwisser er forresten mellomnavnet mitt, så nå vet dere det!

Det mellomste barnet (mamma):
- Det mellomste barnet liker sjelden konfrontasjoner, og kan kalles familiens diplomat. De er opptatte av harmoni, og flinke på menneskelige relasjoner. Flinke til å holde roen, og til å se begge sider i en sak.
- Midterste barnet har et enormt behov for å bli likt av alle, og resultatet av det kan være selvutslettelse. De er dårlige til å sette grenser, og har en tendens til å anklage seg selv for andres feil.

HOMG, mamma? Har de analysert deg også? Mamma er den mest konfliktsky personen jeg vet om (jeg, derimot...), er veldig opptatt av at alle søsknene hennes skal se på henne som den snille søsteren, og er verdensmester i å anklage seg selv for alt som går galt. Spot on!


Det yngste barnet!

Det yngste barnet (Stine):
- Minstemann er ofte en gledesspreder. De har gode sosiale evner, og er mestere i å få andre i godt humør. Har ikke noe problem med å få venner, og får de fleste til å føle seg hjemme.
- Minstemann har lett for å kjede seg, og det tar ikke lang tid før de har mistet tålmodigheten. De er redde for å bli avvist, og kan til tider bli litt selvopptatte.

...jeg er målløs. Hvordan kan alt stemme så godt? Det er jo skikkelig skummelt. OK, så jeg har aldri merket noe særlig frykt for å bli avvist hos søsteren min (og JEG er utvilsomt den mest selvopptatte i familien), men sånn ellers så stemmer alt. Scary, I tell you! SCARY!

Nåvel, nå har jeg i det minste en unnskyldning for å oppføre meg som jeg gjør. Det ble tydeligvis bestemt for meg i samme sekund som jeg ble unnfanget. Jeg har tydeligvis universets tillatelse til å være en sjefete, humørsyk og bortskjemt drittunge. Er jeg ikke heldig?

mandag 9. mai 2011

Frustrasjon.

Trettién dager, elleve timer og tretten minutter.

Jeg må bare få lov til å lufte litt frustrasjon angående en hendelse som fant sted i går kveld. Vanligvis pleier jeg ikke å være særlig langsint, men siden dette skjedde da jeg var skrubbsulten, og jeg ikke har opplevd maken til frekkhet på evigheter, har jeg bestemt meg for å være litt The Grudge light denne gangen.

Så der satt jeg altså inne på hybelen min, mens magen rumlet lett. Jeg hadde spist en usedvanlig tidlig middag, og da klokken begynte å nærme seg åtte, fant jeg ut at det var på tide å spise litt igjen. Vanligvis ville jeg ikke vurdert å spise 'middag' to ganger på en dag, men i og med at det ikke var særlig fristende med knekkebrød med leverpostei (som tilfeldigvis var det eneste andre spiselige jeg hadde i huset), bestemte jeg meg for å varme opp den enslige vårrullen som lå gjemt i fryseren min. Jeg trasket ut på kjøkkenet som jeg deler med tre andre naboer (studenthybel ftw), og skrudde stekeovnen på 200 grader. Siden det gjerne tar litt tid før ovnen blir varm, gikk jeg inn på hybelen igjen for å vente.


Noen minutter senere hørte jeg at noen romsterte rundt i fryseren, men tenkte ikke noe særlig over dette. Når felleskjøkkenet befinner seg rett utenfor døren din, er jo slike lyder helt normalt. Det ble snart stille igjen.

Da jeg mente det hadde gått tilstrekkelig med tid, bestemte jeg meg for å se om ovnen var varm nok. Jeg åpnet døren, og fikk umiddelbart lyst til å rive av meg alt håret i ren frustrasjon. NOEN hadde hijacket stekeovnen, skrudd den på 250 grader og satt inn en pizza. UNNSKYLD MEG? Trodde denne personen at ovnen hadde skrudd seg på av seg selv? Jævelen må jo ha sett at den var i ferd med å varme seg opp (tviler nemlig sterkt på at den hadde nådd 200 grader når personen rotet rundt der ute). Er det ikke da logisk at noen andre bruker den? Felleskjøkken + varm ovn = i bruk. Er det så vanskelig? Snakk om å ta seg til rette...

Enden på visa? En illsint telefonsamtale til mamma (måtte forbanne nabo X til noen) og to halvseige knekkebrød med leverpostei. Yummy.

Jeg kommer aldri til å se på naboene mine på samme måte igjen. For meg vil de nå alltid være en gjeng med tobeinte kaloriblokkere.

torsdag 5. mai 2011

Abnormal.

Trettifem dager, åtte timer og nitten minutter. Som dere sikkert kan forstå, har nedtellingen begynt for fullt her i Casa de Berg. Til tross for at jeg vet jeg egentlig burde konsentrere meg om de forholdsvis nært forestående eksamenene (19. mai, 26. mai, 6. juni), er det Japan-turen som opptar mesteparten av tankene mine for tiden. Det er mer enn en vanlig ferie. Jeg bodde tross alt i Japan i halvannet år. Jeg skal ikke på ferie - jeg skal hjem!

De siste dagene er det imidlertid ett bestemt aspekt ved Japan som har surret rundt i hodet mitt så og si konstant. Maten!


Jeg har alltid vært et av de menneskene som ikke helt finner den store gleden i det å spise. Jeg spiser fordi jeg må (og fordi jeg blir et grettent monster av dimensjoner når jeg er sulten), og sånn er det med den saken. Men nå kan jeg sitte i en kinesisktime og høre læreren bable i vei om grammatikk og gud vet hva, og plutselig bare begynne å tenke på onigiri sånn helt ut av det blå. Eller sushi. Eller yakiniku. Eller okonomiyaki. Eller gyuudon. Spesielt gyuudon. Kimchi-gyuudon. Nam! Herregud, en skulle nesten tro jeg ikke hadde mat hjemme!

Mission #1 i Tokyo: Lokalisere nærmeste Sukiya (japansk restaurantkjede)!


Atomic Bomb Dome i Hiroshima.

Vi har forresten nesten bestemt oss for å forlate Tokyo etter et par uker, og sette kursen mot litt sørligere trakter i stedet. Både jeg og Katinka har lyst til å dra en tur til Hiroshima, så det blir nok til at vi gjør det. Vi hadde jo egentlig planer om å dra dit da vi var på den store Kansai-turen vår i februar 2010, men dårlig økonomi satte en effektiv stopp for den planen. Jeg har SÅ lyst til å se 原爆ドーム (Atomic Bomb Dome) og museet som hører til. Det skal visstnok være en grusomt trist opplevelse, men det er sikkert noe jeg kommer til å huske resten av mitt liv. Det er jo (heldigvis) grenser for hvor mange atombombeødeleggelser en har sjansen til å se, liksom.

En hel uke i Hiroshima er ikke aktuelt, så det blir vel til at vi reiser videre til Kyoto, og derfra tilbake til Tokyo igjen. Shinkansen (høyhastighetstog) er svindyrt, men hvis vi er villige til å punge ut et par tusen kroner hver, kan vi bestille Japan Rail Pass til den siste uken. Da kan vi kjøre gratis på de aller fleste tog i Japan, inkludert noen shinkansen-typer. Tror så absolutt vi får valuta for pengene. Som jeg sa; shinkansen er svindyrt! Praktisk, men svindyrt.

søndag 1. mai 2011

Trettini dager.

Trettini dager, åtte timer og femten minutter. Så lenge er det til jeg setter meg på det første av to fly som skal frakte meg til Japan for første gang på ti måneder. Etter mye frem og tilbake ble flybilletter endelig booket på tirsdag, og Katinka og jeg er nå altså klare for tre herlige uker midt i gode, gamle Tokyo! Ingrid har ikke helt bestemt seg for om hun skal være med eller ikke, men hun sa vi bare kunne bestille uten henne så lenge. Hun vil nemlig reise og bo rimeligst mulig (Aeroflot + dorm) uansett, mens jeg og Katinka har visse krav til standarden som vi nekter å gå tilbake på. Å slippe å sove på rom med vilt fremmede mennesker, for eksempel.


Vel, standard og standard. Jeg skal ikke akkurat påstå at hostellet der vi skal tilbringe de første to ukene av Japan-oppholdet ser ut som paradis på jord, men vi har bodd på en del forskjellige hosteller nå, og dette tilhører samme kjede som det vi bodde på i Kyoto i februar 2010. Av alle hosteller jeg har bodd på var K's House i Kyoto det beste, og jeg satser på at Tokyo-avdelingen holder samme standard. Gode priser, behagelige senger, rene bad og nærhet til offentlig transport er alt jeg krever. Da får det heller bare være at rommene er på størrelse med en fyrstikkeske. Jeg drar jo ikke til Japan for å sitte inne hele dagen! Nei, her skal nok dagene bedrives med shopping, sightseeing, spising, sosialt samvær (gjerne på karaoke) og Togmann-stalking.

Vi må også bestemme oss for hvor vi skal bo den siste uken, og om vi etterhvert skal forlate Tokyo til fordel for Kyoto eller Hiroshima, men det stresser vi ikke med riktig enda. Det ser ut som om de fleste hosteller fremdeles har nok av ledig sengeplass i sommer. Ingenting er som en naturkatastrofe av enorme proporsjoner for å skremme bort turistene.


Anyway... den siste uken har jeg kommet i et av mine periodedrama-humør igjen. De dukker som regel opp et par ganger i året, gjerne rundt høytider. Da sluker jeg omtrent hvert eneste BBC-drama (og andre som måtte passe mine kriterier) jeg snubler over, til tross for at jeg har sett de fleste en million ganger før. A girl needs her Mr. Darcy fix! Hoho! Du kan tro dramaene har gått ned på høykant her i gården. Jeg hoppet imidlertid over både Jane Eyre, Sense and Sensibility og Emma denne gangen, av den enkle grunn at det ikke er så lenge siden jeg så dem sist. Synd, for jeg har gått tom for dramaer nå. Jeg ble til og med såpass desperat at jeg så på Tess of the D'Urbervilles, til tross for at jeg alltid har styrt unna den på grunn av den deprimerende slutten. Sukk.

Med dette er påskeferien over, og det er på tide å vende tilbake til virkeligheten igjen. Herregud som jeg HATER overgangen fra ferie til skole. Jeg vet godt at den siste uken (!) med kinesiskundervisning ligger foran meg, men allikevel er jeg klar for å kaste meg fra et random vindu i sjette etasje.

No fun. Jeg vil sove.