About last night.

Jeg kan kanskje ha ønsket våren velkommen litt på forskudd, for fy søren så kaldt det var å vente på T-banen opp til Kringsjå tidlig i går kveld. Jeg, Katinka og Ingrid satt tett sammen på en benk og hutret i det som må ha vært de lengste ni minuttene noensinne. Omsider kom vi oss nå allikevel avgårde, og jeg kunne snart konstatere at studentbyen ikke har forandret seg så mye siden jeg bodde der for omtrent tre år siden.

Da vi ankom puben på Kringsjå, var det ikke spesielt mange mennesker der. Vi gjenkjente et par mennesker, men for det meste var det bare en flokk med ukjente japanere. Vi så Inger og Cat ved et bord innerst i lokalet, så vi dumpet sakene våre i nærheten og slo oss ned sammen med dem. Det viste seg snart at baren ikke akkurat hadde det største utvalget, så for meg som ikke liker hverken vin eller øl, sto valget mellom eplecider, pærecider og Vikingfjord rusbrus. Prisen var det ingenting å si på - 36 kroner for en flaske må være det billigste jeg har vært borti på en norsk pub. En farlig situasjon!


Ingrid og Kiku
Det tok en stund før folk dukket opp, men etterhvert som tiden gikk, fylte lokalet seg gradvis opp. Kjente og ukjente trasket rundt i en herlig blanding, og da min tredje rusbrus/cider var drukket opp, var jeg for lengst allerede i det pratsomme hjørnet (lav alkoholtoleranse, OK?). Ved bordet vårt gikk praten om løst og fast, men kanskje aller mest om japanske gutter og hvorfor de må være så teite samtidig som de er så heite. Velkommen til livet til en gjennomsnittlig kvinnelig japanskstudent!

Herregud, på et eller annet tidspunkt satt Katinka, Ingrid og jeg også og fniste som stupfulle fjortiser mens vi delte opp Criminal Minds-mennene oss i mellom. Sånn just in case de plutselig hopper ut fra TV-skjermen og spaserer inn i livene våre, liksom. Vi var meget fornøyde med at vi klarte å bli enige uten å krangle. Jeg har en stor Reid-crush (me and my hot nerds...), Katinka elsker autoritære typer som Hotch, og vi ga Morgan til Ingrid i og med at hun ikke har sett på Criminal Minds før og dermed ikke har noen andre favoritter. Jeez, the things you do when drunk...


(Jeg fikk denne meldingen fra Ingrid i dag tidlig da, så hun kan ikke ha vært så misfornøyd: Haha, fyren din er en nerd! Katinkas er den kjekkeste, min er heit, men ikke den skarpeste kniven i skuffen.)

Uansett, etter å ha fått et lynkurs i Kansai-dialekt fra Aleks, diskutert det motsatte kjønn og kleine dagen-derpå-opplevelser med Yumi, tatt uflatterende selvdiggerbilder med Ingrids minipolaroidkamera, og sett en av våre tidligere japansklærere rave rundt full med en diger stråhatt på hodet, var det på tide å vende nesen hjemover. Heldigvis rakk vi den siste T-banen ned mot byen. Dessverre for oss var den full av drita fulle spanjoler som tydeligvis synes det var helt greit å synge og danse til "Macarena" på en halvfull togvogn klokken ett på natten. Oh joy.

Nåja, det var vel en liten pris å betale for en ellers festlig kveld.

Lukten av vår!

Det er vår i luften, dere! Fuglene kvitrer i trærne, snøen er i ferd med å takke for seg for denne gang, og solbrillene fra i fjor er for lengst funnet frem - noe støvete etter en lang vinter i en bortgjemt skuff, men fremdeles like hele. Jeg har for lengst forvist de aller tykkeste vinterjakkene mine til skapet i påvente av neste vinter, og de siste dagene har jeg til min store glede kunne spasere rundt utendørs i denimjakke/skinnjakke/trenchcoat. Det er deilig når man virkelig kan kjenne solen varme.


Katinka og jeg tok oss en liten tur ned i sentrum for å lete etter vårjakker på tirsdag, og som vanlig førte det til at bankkortet mitt fikk kjørt seg heftig. Som det så ofte har skjedd tidligere kjøpte jeg et par ting jeg ikke engang er sikker på at jeg kommer til å bruke (for eksempel denne hatten fra Monki), men jeg gjorde også et par knallkjøp. Jeg falt pladask for en herlig blomstrete sekk på H&M. Fasongen gir meg assosiasjoner til nittitallet, mens mønsteret får meg til å tenke på glade vårdager og de blomstrete maxikjolene som var så populære i Japan i fjor sommer. I'm in love!


Det fine været og fargerike vårklær gjør at det å stå opp og dra seg avgårde til forelesning for tiden er lettere enn det har vært på lenge. Jeg mistenker at jeg har et snev av vinterdepresjon, og lyset og solskinnet har gjort underverker for humøret mitt. Denne uken har jeg faktisk møtt opp i alle timene (tro meg, det skjer ikke så ofte), og til tross for at jeg ikke akkurat er en superfan av kinesisk, har jeg ikke engang vurdert å skulke. Jeg er så stolt av meg selv. Jeg har jo til og med funnet overskudd til å trene. Som jeg sa i forrige innlegg testet jeg jo ut pilates, og i går hadde jeg min første zumba-time. Det var overraskende gøy, til tross for at jeg slet litt med å få mitt superstive hofteparti til å røre på seg. Jaja, øvelse gjør vel mester!

I morgen skal det visstnok være et arrangement på Kringsjå pub der alt overskuddet går til å støtte Japan. Drikk for Japan, med andre ord. Genialt. Japan trenger alle pengene de kan få for å bygge opp igjen det som ble ødelagt av jordskjelvet/tsunamien, så hvis du er over 18 år og befinner deg i Oslo i morgen kveld, er det bare å stikke innom fra klokken syv og utover. I know I will! Gleder meg allerede! Du kan lese mer her!

Nå skal jeg se på 君に届け (Kimi ni Todoke), en japansk film jeg har ventet på i evigheter. Undertekstene er endelig klare, så nå gleder jeg meg til å se om den lever opp til forventningene. Toodles!

Oooog bøy og tøy!

I dag var den store dagen da Tonje og Katinka la ut på nye, sportslige eventyr. En av våre vanlige herregud-vi-er-så-late-at-nå-må-vi-virkelig-skjerpe-oss-før-vi-ender-opp-med-å-se-ut-som-blåhvaler-samtaler i slutten av forrige uke førte nemlig til at vi ble enige om å gå på pilates sammen på mandag, og i og med at timen måtte forhåndsbookes, hadde vi ingen unnskyldning til å trekke oss i siste liten.

I og med at min eneste erfaring med pilates var gjennom en trenings-DVD fra helvete jeg testet for omtrent seks år siden, og musklene mine er nærmest ikke-eksisterende, var jeg fristet til å trekke meg allikevel...


Før timen.
Flink som jeg er bet jeg imidlertid tennene sammen, og gikk for å møte Katinka utenfor treningssenteret. Vi hentet billettene våre, og plasserte oss utenfor salen der timen skulle foregå. Jeg kikket nervøst på de andre som sto rundt oss, og lurte på hvor lenge de hadde trent pilates. Det fristet ikke akkurat å sprelle rundt som en fisk på land mens en haug med pilatesgudinner bøyde og tøyde på Hollywood-kroppene sine på nabomattene, liksom.

Men lo and behold - det var en haug med nybegynnere der, så jeg slapp å føle meg sånn altfor dust. Mot alle odds klarte jeg også å gjennomføre øvelsene uten de store problemene, og mot slutten av timen skrek så og si hver eneste muskel i hele kroppen min av smerte. En vellykket treningsøkt, med andre ord. Og hey, selv om jeg sannsynligvis ikke kommer til å klare å røre på meg de neste to ukene, har jeg i alle fall oppdaget en ny og mer interessant måte å trene styrke på. Heretter blir det pilates hver mandag! Hepp hepp!


Etter timen.
Treningsøkten i dag blir sannsynligvis ingenting i forhold til hva som venter på onsdag, da. Da er det nemlig tid for "Katinka og Tonje tester nye treningsformer - del II," og denne gangen er det zumba som står på planen. Det kan bli interessant, ettersom jeg har omtrent like mye rytme og koordinasjon som en død fisk. Tror det er trygt å si at rumperisting kanskje ikke akkurat er min sterkeste side. Jaja, det er vel verdt et forsøk!

Om Japan: Japanplanene våre er foreløpig lagt på is, mens vi avventer situasjonen i Fukushima. Skal ikke se bort i fra at vi tar oss en tur til Tokyo dersom situasjonen roer seg i den nærmeste fremtid, men ingen av oss (og spesielt ikke foreldrene våre) er særlig hyppe på å la oss bli utsatt for radioaktiv stråling med det første. Vi får se hva som skjer...

En sann venn!

Jeg har forelsket meg helt i denne videoen fra tsunamirammede Arahama i Japan. Det er så rørende når den ene hunden løper mot kameramannen, gir ham et betydningsfullt blikk, snur seg, går noen skritt, bjeffer og snur seg igjen.

Det er som om den sier: "Kom igjen, følg meg!"

Kameramennene sier at det er snakk om en tam hund som sannsynligvis har blitt tatt av tsunamien. De går fra å tro den er redd, til å innse at den beskytter den andre hunden, og at den nærmet seg dem for å be dem holde avstand.

Jeg liker imidlertid å tro at den kom bort til dem for å be om hjelp.



Jeg slutter aldri å la meg imponere av dyrs endeløse lojalitet.

Heldigvis ble begge hundene i videoen reddet, men det er nok ikke alle historier som har en like lykkelig slutt. Allikevel skader det ikke med noen solskinnshistorier i all elendigheten.

Etterpå.

Jeg tror aldri jeg har gått rundt med en såpass konstant følelse av nedstemthet og hjelpeløshet før. Så godt som alle tankene mine dreier seg om Japan, og det som skjer der borte. Det høres kanskje litt rart ut at en forferdelig katastrofe på den andre siden av jordkloden skal gå såpass hard inn på meg, men når jeg tenker på hva venner og bekjente der borte gjennomgår i skrivende stund, kan jeg ikke la være å bry meg. Og hvis jeg, som sitter med rumpa plassert midt i trygge Oslo, er forvirret og redd for hva som vil skje videre, kan jeg ikke engang prøve å forestille meg hva slags tanker og følelser som går gjennom en stor del av den japanske befolkningen i disse dager.

En stund var jeg litt nervøs for en japansk bekjent av meg. Facebook-veggen hennes fyltes opp av bekymringsmeldinger fra venner og kjente, men hun svarte ikke. I over tre døgn var det totalt stillhet fra hennes side. Til slutt var det en fyr som la ut en beskjed om at han hadde fått en melding fra henne. Hun var bare opptatt med jobb. Heldigvis.

Du kan tro det var gøy å prøve å lese til årets viktigste kinesiskprøve (hvis man ser bort fra eksamen), samtidig som man sitter klistret til laptop/TV for å få med seg de siste oppdateringer fra Japan. Å hamre inn X antall tegn og grammatiske punkter var ikke akkurat det jeg tenkte mest på. Prøven var i går, og til tross for at jeg ble litt distrahert under puggingen, tror jeg det gikk relativt greit. Forhåpentligvis greit nok til at jeg får lov til å ta eksamen, i alle fall.


Luggen min ligger vanligvis ikke over øyet. Den var tydeligvis like emo som meg i dag.
I dag følte jeg at jeg trengte en distraksjon fra all håpløsheten som har hengt over meg som en tung sky siden fredag, og siden stipendet kom i dag (og jeg plutselig fant ut at jeg hadde mer penger enn jeg trodde på konto), fant jeg ut at en liten handletur kanskje kunne hjelpe litt på humøret.

Off to Storo Storsenter I went!

Greia med shopping er jo bare det at det er fantastisk så lenge butikkene bugner av godsaker, men når det som finnes i butikkene er en ikke-fullt-så-herlig-blanding av vinter- og vårklær, kan det å traske rundt i timesvis være en smule frustrerende. Jeg var innom nesten hver eneste butikk på Storo, men det var kun på Gina Tricot at bankkortet mitt fikk kjørt seg. I det siste har jeg vært en skikkelig Gina-hore. Huh. Jeg som pleide å tilbe Vero Moda... Uansett, konklusjonen er at trøsteshopping fungerer. I noen timer klarte jeg å glemme all elendigheten, og var til og med nesten lykkelig.


Du vet, helt til jeg kom hjem, la alt jeg hadde kjøpt ut på teppet, stirret på det, og innså at jeg ikke elsket noe av det (med unntak av vesken - jeg elsker den). Typisk. Nåja, jeg får sikkert brukt det uansett!

Nå er imidlertid tankene mine tilbake i Japan, der de har vært stort sett hele tiden siden jordskjelvet/tsunamien/atomkatastrofen inntraff. Jeg har så lyst til å gjøre noe for å hjelpe, men hva kan en enslig student gjøre, liksom? Jeg har allerede donert en stor del av månedens matpenger til Røde Kors, men jeg føler at det ikke er nok. Det er så frustrerende å bare sitte her. Sukk.

Det er i slike stunder man virkelig føler seg liten og ubetydelig.

Sjokktilstand...

Våknet i dag tidlig av en melding fra Katinka, der hun uttrykte sin bekymring for alle våre venner og bekjente i Japan i kjølvannet av jordskjelvet. Jeg ante ikke hva hun snakket om, så du kan tro jeg fikk sjokk når jeg gikk inn på VG Nett og forsto akkurat hva som hadde skjedd. Min innledende lettelse over at det ikke skjedde for et år siden (da jeg fremdeles bodde i Japan) ble snart erstattet av grenseløs bekymring for de som fremdeles befinner seg der.

Heldigvis har vi god tilgang til sosiale medier som Facebook, Twitter og den japanske siden Mixi, og jeg fikk snart bekreftet at det ser ut som om det har gått bra med de fleste jeg kjenner der borte. Allikevel er det jo en del mennesker jeg har møtt i løpet av tiden jeg bodde i Japan jeg ikke lenger har kontakt med, så jeg kan ikke si med hundre prosent sikkerhet at noen jeg kjenner ikke har blitt direkte berørt av katastrofen.

Det er ikke en god følelse.

Etter å ha bodd i Japan i halvannet år, føler jeg en viss tilhørighet til landet. Japan er mitt andre hjem, og til tross for at jeg i skrivende stund sitter på den andre siden av jordkloden, går nyhetene om jordskjelvet og den påfølgende tsunamien i Sendai kraftig inn på meg. Alle visste jo at det var et spørsmål om tid før Japan igjen ble rammet av et kjempeskjelv, men jeg tror de færreste hadde sett for seg hva slags omfang katastrofen skulle få.

TV-bildene ruller løpende over skjermen, og viser frykt, død og ødeleggelse. Facebook er fulle av statusoppdateringer fra venner i Japan, og noen av dem oppgir at de ikke får kontakt med venner og familie i de rammede områdene.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Jeg føler meg en smule tom.

Lengte, vente, planlegge?

Tålmodighet er ikke min sterkeste side.

Når noen putter en idé inn i hodet mitt, vil jeg helst ha alt planlagt, forberedt og gjennomført i løpet av de første ti minuttene. Til tross for min klare mangel på spontanitet på de aller fleste områder i livet, har jeg aldri helt skjønt vitsen med å utsette detaljeplanleggingen i det uendelige. Det som kan gjøres i morgen, kan like gjerne gjøres i dag. (Dette gjelder på alle områder unntatt skolearbeid, som jeg synes det er helt greit å utsette til siste øyeblikk). Jeg bekymrer meg alltid for at dersom ting utsettes for lenge, kan man risikere å møte på uforutsette problemer.



Shibuya <3
Siden det jeg har aller mest lyst til å sette ut i livet akkurat nå er vår halvveis planlagte reise til Japan, dreier mine bekymringer seg for tiden mest om fulle fly og hosteller. I mitt hode er det nå superlogisk at både Katinka, Ingrid og jeg skal sitte foran PC-skjermen og undersøke flybilletter, hosteller og andre Japan-relaterte ting til krampen tar oss, slik at vi kan virkeliggjøre planene våre så fort som overhodet mulig. Det faktum at vi knapt nok har snakket om det siden lørdag og at jeg har inntrykk av at det kun er jeg som surfer som en gærning, gjør at min indre nevrotiker er overbevist om at det bare er jeg som er skikkelig hypp på å dra.

(Jeg er egentlig fullstendig klar over at dette er totalt bullshit, i og med at min mer rasjonelle side vet godt at både Katinka og Ingrid lengter etter å vende tilbake til Japan. I tillegg har vi en stor kinesiskprøve på mandag, slik at de sikkert har viktigere ting å bruke tiden sin på for tiden, men er man nevrotisk, så er man nevrotisk...)



Harajuku <3
Mitt lille Return-to-Japan-fond inneholder nok penger til at jeg har råd til å betale for både transport og losji, så jeg lengter bare etter å legge inn en bestilling, slik at jeg kan være hundre prosent sikker på at vi faktisk kommer oss avgårde. Her om dagen fant jeg ut at Austrian Airlines fremdeles kan tilby flybilletter t/r for under 7000 kr - en pris jeg synes var forholdsvis billig, i og med at 1) planlagt avreise er om skarve tre måneder og 2) nevnte avreise er på sommeren - men ble fortalt av de andre at de ville vente litt og se om det blir billigere.

Det tviler jeg på at det blir, men jeg vil jo ikke mase for mye heller.

Jeg tør egentlig ikke å begynne å glede meg ordentlig før jeg har reisedetaljene svart på hvitt, men jeg frykter at jeg allerede er helt innstilt på at alt går i orden. En farlig situasjon. Det blir et hardt slag i trynet hvis alt går til helvete nå...

Kalde kvelder og spennende sommerplaner!

Jeg føler meg litt som en selvmotsigende hykler når jeg, kun to døgn etter jeg postet mitt buhuu-det-er-så-synd-på-usosiale-meg-innlegg, skal prøve å oppsummere det som må ha vært en av de aller mest innholdsrike dagene jeg har hatt på en god stund. Dagen etter jeg takket nei til full fres og hulabaluba, våknet jeg nemlig full av pågangsmot, og tok den halvannen time lange bussturen til Oslo for å suge til meg VM-stemningen og delta på folkefesten nok en gang.

Hvis jeg trodde det var mange mennesker i Oslo forrige gang jeg tok turen ned i sentrum, var det ingenting i mot hvordan situasjonen var i går formiddag. Maurtue er kanskje det ordet som best beskriver Karl Johan. Jeg tok meg en liten rundt i butikkene (kjøpte ingenting), før jeg stilte meg opp foran storskjermen sammen med hundrevis av fremmede og fulgte med på Therese Johaugs triumf på tremila. Det brøt ut spontanapplaus og jubelbrøl da gullet var i boks! Heia heia!


Etter å ha trasket litt mer rundt i sentrum, kjøpte jeg meg lunsj på Deli de Luca. Til min store glede fant jeg en ledig benk rett nedenfor storskjermen, og slo meg ned på den i påvente av hopprennet. Jeg hadde allerede trasket rundt i flere timer, og det var utrolig deilig å få hvile litt. Og yay - ingen mennesker stilte seg i veien under hopprennet, så jeg fikk sitte en god stund. Lovely! Da 2. omgang ble avlyst på grunn av vinden, var jeg overlykkelig over at jeg ikke hadde investert i billett (vurderte det lenge). Hadde nok følt meg en smule snytt da, ja! Med sølvmedalje i boks var også hoppdagen reddet, for til tross for at jeg håpet på gull, visste realisten i meg at det var så godt som umulig å slå suverene Østerrike.

Selve formålet med min noe spontane tur til hovedstaden, var jo forsåvidt å ta del i medaljeseremonien sammen med omtrent 100.000 andre. Forrige gang jeg så seremonien sto jeg jo helt foran, men denne gangen var jeg ikke like heldig. Jeg var på plass omtrent to og en halv time før det skulle starte, så plassen min var forholdsvis nærme scenen allikevel, men dessverre havnet jeg på feil side. Dammit. De neste to timene var de lengste timene noensinne. Det anbefales ikke å vente i kulden mutters alene, og jeg tok meg selv i å kaste stygge blikk på alle kjæresteparene og barnefamiliene i min umiddelbare nærhet. Those bitches.


Den pubertale tenåringsgutten ved siden av meg skrek som en stukken gris da Therese Johaug først viste seg på scenen, før han begynte å bable et eller annet uforståelig om at hun var så liten og spinkel og trengte hans beskyttelse. Jeg hadde fryktelig lyst til å fortelle ham at hun sannsynligvis ikke går etter tretten år gamle småtroll, men hadde ikke hjerte (eller guts) til å knuse alle hans håp og drømmer.

Selv var jeg mye mer gira over å se alle hoppgutta - både de norske og de østerrikske (og i en litt mindre grad også de slovenske) - in real life, ettersom jeg de siste årene har utviklet meg til å bli en hoppnerd av dimensjoner. Hvor du finner meg de fleste helgene i hoppsesongen? På rumpa foran TVen, med blikket festet stivt på skjermen (les: Thomas Morgenstern). True story.


Damn you, dårlige plass og luekledde mennesker! Hadde jeg stått der jeg sto forrige gang, hadde jeg hatt helt fantastiske bilder av alle mine hopphelter nå!

Da kalaset på Universitetsplassen var vel overstått hadde jeg egentlig store planer om å dra hjem og sove, men en melding fra Katinka fikk meg til å forandre mening. Det var en festlig sammenkomst på gang på Chateau Neuf, noe som fikk meg til å haste hjem til leiligheten min for å skifte. Den lekre ulltrøyen jeg hadde trasket rundt i hele dagen var ikke noe jeg egentlig hadde lyst til å vise frem til hele verden. Så hastet jeg videre ned til Chateau Neuf, der jeg møtte på Katinka, Yong, Ingrid, Alex, Inger og noen senpaier/kouhaier. Jeg ble ikke der mer enn et par timer, men vi rakk allikevel å ta noen viktige beslutninger.

Viktige beslutninger som for eksempel... en tur til Japan!

Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å komme meg til Japan i sommer, men nå ser det ut som om det går allikevel! Vi sikter oss inn på å dra nesten rett etter muntlig eksamen, og bli der i alle fall tre uker! Kanskje til og med en hel måned!

OMG, Japan! Jeg er så lykkelig! I'm going hoooome at last!

Usosiale meg...

Fredagskveld.

En kveld da haugevis av unge og gamle mennesker over hele Norge inntar landets klubber, barer og private leiligheter for å mingle med kjente og ukjente, og kanskje ta seg en dram eller tre. Hverdagens stress skal helst glemmes så fort som overhode mulig, og mange går helgen i møte med latter, snøvling og ustø ganglag. Selvfølgelig gjelder dette også meg innimellom. Innimellom, men ikke i dag.

Grunnen?

Jeg er nemlig egentlig fryktelig usosial.


Ikke det at jeg ikke setter pris på selskap av andre mennesker. Jeg setter pris på å ta meg en drink i ny og ne, jeg har det alltid morsomt når jeg er ute på byen, og jeg blir aldri dårlig dagen derpå, men innimellom får jeg bare en heftig trang til å være for meg selv. Vel, innimellom er kanskje ikke helt det rette ordet å bruke, i og med at det skjer litt for ofte. Der andre ser frem mot en actionfylt helg med hulabaluba, ser jeg ofte frem til å sove halve dagen, lese en god bok og bare slappe av.

Det verste er kanskje at trangen til å leke huleboer gjerne kommer så plutselig. Ta i dag, for eksempel. På onsdag sendte Katinka meg en melding med invitasjon til vorspiel hos henne samme fredag (altså i dag). Jeg var helt med. I går kveld gledet jeg meg til å komme meg litt ut av huset. Så våknet jeg i dag tidlig. BAM! Trangen til å være alene slo til for fullt. Jeg ble hjemme.

Kjære indre huleboer: Det hadde vært fint om du kunne si i fra litt tidligere neste gang!

Jeg vil jo ikke være en usosial kjiping.

Jeg bare er det.

Minner fra Seoul

Siden det i dag er akkurat ett år siden jeg og Katinka dro på vår lille 'spontantur' til Seoul, tenkte jeg å poste noen bilder fra turen jeg aldri la ut på Japan-bloggen min. The good, the bad and the ugly!

Med 'ugly' mener jeg hovedsaklig det første bildet...


Dette var vår første kveld i Seoul, der det jeg trodde var ferdignudler viste seg å være mikrobølgeovn-spaghetti. Vi hadde ikke mikrobølgeovn på hostellrommet vårt. Oops. Jeg prøvde først å spise dem kalde, men det var såpass nasty at jeg endte opp med å spise opp sjokoladekjeksene til Katinka i stedet...

Cuteness overload!

Da jeg skulle flytte inn i den nye leiligheten min, var jeg på desperat jakt etter et blomstrete sengesett som skulle matche den girly, romantiske følelsen jeg ville at soverommet mitt skulle reflektere. Det viste seg å bli en vanskelig jakt, i og med at de fleste blomstrete sengesettene jeg snublet over lignet mistenkelig på bestemors gamle gardiner - og jeg mener det ikke på en positiv måte.

Nå viser det seg at jeg i stedet for å tråle Kid/Princess/Hansen & Dysvik heller skulle ha vendt blikket østover, mot Japan. Til purikura, gatemote, Hello Kitty og til alltid like fantastiske Liz Lisa og deres Chambre a Coucher-linje.


Jeg vil ha! Det er akkurat noe slikt jeg var ute etter!


Hvorfor visste ikke jeg at Liz Lisa hadde en egen (liten) interiør-/room wear-linje mens jeg fremdeles bodde i Japan? I følge mine undersøkelser ble den lansert i fjor, på et tidspunkt da jeg fremdeles befant meg i soloppgangens rike. Er det fordi jeg alltid ble litt satt ut av dukkedamene med blomstrete sommerkjoler og hår på størrelse med Grønland hver gang jeg beveget meg i nærheten av en Liz Lisa-butikk, mon tro? So not fair!

Jeg kunne ha sovet som en prinsesse nå...

Jaja, nå vet jeg i alle fall hva jeg skal se etter neste gang jeg drar til Japan. Noe som - hvis jeg får med meg noen - forhåpentligvis ikke blir sånn altfor lenge til.

Den vanskelige veien videre...

Jeg sitter her med dundrende hjertebank og hjertet i halsen - kombinert. Det nærmer seg nemlig den tiden da det begynner å haste med å ta en avgjørelse angående fremtiden min - en avgjørelse som ikke bare kommer til å sette tonen for de neste to, tre årene, men muligens også for resten av livet mitt.

Er det rart jeg har en smule panikk?

Da jeg for nesten fire år siden begynte å studere japansk språk ved Universitetet i Oslo, gjorde jeg det delvis fordi jeg lenge hadde hatt en merkelig fascinasjon ovenfor Japan, men også fordi jeg ikke helt visste hva jeg ville arbeide med i fremtiden. Jeg trodde at når den første bachelorgraden min nærmet seg slutten, ville jeg ha litt mer oversikt over hva jeg egentlig ønsker å oppnå med livet mitt. Well, that didn't happen.


(Våren 2008 - en problemfri tilværelse. Meg helt til venstre.)
Så her sitter jeg, da. Nesten én fireårig (på grunn av mitt ekstraår i Japan) bachelorgrad rikere, men fremdeles like forvirret. Hva skal jeg bli? Hva vil jeg gjøre? Og hvordan i huleste kan noen forvente at jeg skal klare å bestemme meg for hva jeg skal vie de neste førti årene av livet mitt til når jeg er såpass usikker? Hva om jeg starter på et nytt studie - kaster bort et helt år av livet mitt - på noe jeg ender opp med å hate? Jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene heller.

Mamma hadde nok helst sett at jeg gikk ut i arbeidslivet etter endt bachelorgrad (hun er ikke helt overlykkelig over at jeg vurderer å forbli student til jeg er 27), men la oss være realistiske her. Det er grenser for hvor mange gode arbeidsmuligheter jeg har med kun en bachelor i språk. "Hei, jeg heter Tonje, og jeg kan snakke dagligdags japansk og ekstremt basic kinesisk!" Arbeidsgivere kommer nok til å kaste toppjobber etter meg. Not. Nei, jeg har nok høyere ambisjoner enn å måtte ta til takke med en minstelønnsjobb i en eller annen lokal harrysjappe. Dermed er nok videre studier mitt eneste alternativ.

En stund vurderte jeg å ta en mastergrad i japansk. OK, så det hadde ikke gitt meg sånn superkompetanse det heller, men jeg så på det som en sjanse til å lære japansk enda bedre, og kanskje få dratt tilbake til Japan for et semester eller to. Så viste det seg at UiO hadde forandret på opptakskravene til masterprogrammet, slik at språkstudenter ikke lenger er kvalifisert med mindre de har tatt områdestudier ved siden av. Og gjett hva jeg mangler? Jepp, områdestudier. Det var ikke noe krav om at vi måtte ta slikt før. Det er nytt fra høsten 2010. Damn you, UiO. Mitt eneste masteralternativ var dermed East Asian Linguistics, men jeg har null interesse for lingvistikk, så det utgår.

Det blir nok bare ferieturer til Japan i fremtiden for min del.

Ny bachelorgrad - here I come!


Nå har det seg imidertid slik at jeg før jeg begynte å studere mine fire år på universitetet tok et år på Sonans privatgymnas (med støtte fra Lånekassen), og før det igjen et år på Follo folkehøgskole (også med støtte fra Lånekassen), så i det jeg gir meg i kast med tre nye år med studier, møter jeg på et problem. Lånekassen støtter kun åtte år med høyere utdanning. Jeg har allerede brukt seks. En bachelorgrad tar tre år. Ser du problemet? På et eller annet tidspunkt kommer jeg til å bli blakk.

For å forhindre å måtte bo i en pappeske på nærmeste gatehjørne, har jeg imidlertid en plan. Jeg har funnet er par studier ved Høgskolen i Buskerud avd. Hønefoss som ser relativt interessante ut. Jeg er ikke helt sikker enda, men jeg tror de kunne passe godt for meg. I og med at Hønefoss kun er et lite kvarter fra mitt barndomshjem med buss, har jeg en nødløsning dersom jeg i løpet av to år ikke klarer å spare opp nok penger til å skaffe meg et sted å bo. Sure, tanken på å bo hjemme-hjemme i min alder er ikke spesielt fristende, men det er et billig og reelt alternativ dersom ingenting annet dukker opp.

Gah, jeg får vondt i hodet av å prøve å planlegge fremtiden.

Hvorfor skal alt være så vanskelig?