Vel fremme ble jeg mektig imponert, ikke bare over antallet turister (selv om det i seg selv var imponerende nok), men også over det faktum at Karl Johan var blitt forvandlet til en slags bisarr vinterverden dominert av skyhøye Munch-snøfigurer. Jeg dro frem kameraet mitt, og knipset i vei. Da jeg sto med fingeren på utløserknappen og linsen rettet mot de funky Skrik-figurene, så jeg en kjent figur vandre nedover fortauet. Det var Thea som tilfeldigvis kom traskende rett mot meg. Sammentreff! Hun var på vei for å møte Maria, og spurte snart om jeg kanskje hadde lyst til å henge litt med dem. Det hadde jeg absolutt.
Etter å ha tilbrakt et par timer inne på Deli de Luca for å innta litt fast føde og tine våre frosne fingre og tær, bestemte vi oss for å ta oss nok en spasertur i Oslos folkerike hovedgate. Flere bilder ble selvfølgelig tatt, gjerne med oss selv som hovedmotiv. Maria måtte dra forholdsvis tidlig, men jeg og Thea vandret bort for å kikke litt på den gigantiske storskjermen som er satt opp like ved Stortinget. Egentlig var vi på Mission: Kjøpe-votter-til-Tonje, ettersom fingrene mine på dette tidspunktet var i ferd med å falle av, men et raskt besøk i accessoir-avdelingen på H&M løste raskt det problemet. Vi rakk akkurat å få med oss Marit Bjørgens gulløp, og klappet pent for Petter Northug da han noen minutter senere gikk inn til sølvmedalje.
På denne tiden lekte vi begge med tanken på å dra hjem til våre respektive boliger, men fant snart ut at siden vi først var ned i byen, kunne vi like godt få med oss showet på Universitetsplassen. Naive som vi var trodde vi nemlig det begynte klokken seks.
We were SO wrong.
Litt over to meget kalde timer senere - klokken SYV - braket det løs med Madcon, etterfulgt av tidenes mest fancy Moods of Norway-visning. Vi snakker Arve-Tellefsen-i-båt-trukket-over-scenen-og-Wenche-Myhre-i-rosa-jakke-med-superfluffy-ermer-fancy. Våre to timer foran scenen hadde gitt gode resultater, og det eneste som sto mellom oss og showet var et metallgjerde og en haug med tre meter høye (men veldig hyggelige) pressefotografer. Jeg moret meg heftig, og glemte nesten at hele kroppen min ristet av kulde. Jeg hadde jo ikke akkurat kledd meg for mer enn en liten turisttittetur ned i byen, og angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg strømpebukse. Sucks to be me.
Uansett, kuldeskjelvingen ble faktisk helt glemt da medaljeseremonien begynte. Herregud, jeg er jo en patriotisk sportsfreak av dimensjoner, og det å faktisk ha de vaskeekte idrettsutøverne noen skarve meter foran meg gjorde meg supergiddy. Jeg skrek meg nesten hes da Petter Northug mottok sølvmedaljen sin, og ikke engang det faktum at jeg måtte høre den svenske nasjonalsangen la en demper på stemningen. Jeg visste jo hva jeg hadde i vente, liksom.
Publikum eksploderte jo nærmest da Marit Bjørgen inntok scenen. "MARIT! MARIT! MARIT!" lød det over hele Universitetsplassen, og jeg var selvfølgelig med på hylekoret. Jeg skal ærlig innrømme at øynene mine ble en smule fuktige da nasjonalsangen runget utover plassen, og omtrent 30.000 publikummere sang med på 'Ja, vi elsker'.
Og OK, selv om jeg faktisk var så kald at jeg knapt nok kunne røre meg (jeg tror beina mine hadde stivnet helt) etter det hele var over, jeg måtte ta T-banen hjem med hele resten av Oslo, og det tok omtrent en time med full varme på rommet mitt før jeg sluttet å skjelve som et aspeløv, var det SÅ verdt det. Det høres sikkert superklisjé ut, men det var helt magisk å være til stede på et såpass stort arrangement her hjemme i Norge. Nå har jeg jo to ukers ferie som tilfeldigvis krasjer med ski-VM, så den neste uken skal jeg bare sitte inne og se på sport. Man skal nok ikke se bort i fra at jeg tar meg en tur på en medaljeseremoni igjen før det hele er over.
Neste gang skal jeg huske strømpebuksen og ullsokkene!
