Hiroshima.

Det var vår første og eneste fulle dag i Hiroshima, men jeg og Katinka klarte ikke å kravle opp oss av sengen til en akseptabel tid allikevel. Ehehe. Nåvel, etter å ha unnagjort våre vanlige morgenrutiner, trasket vi avgårde i den retningen vi trodde vi måtte gå for å møte på utbombede bygninger og fredsparker. Den fine tingen med Hiroshima er at selve bykjernen er såpass liten at det er fullstendig mulig å bevege seg dit man har lyst til å dra kun ved hjelp av føttene. Den ikke fullt så fine tingen med Hiroshima er at byen ligger mye lenger sør enn Tokyo, og temperaturene derfor oppfører seg deretter. Jeg hadde lyst til å legge med ned og dø etter fem minutter med trasking. Vikinger er ikke bygget for slike temperaturer.

Da vi endelig kom fram til Atomic Bomb Dome, fant jeg ut at jeg hadde glemt minnekortet mitt i laptopen. Typisk. Heldigvis fant vi en elektronikkbutikk like borti gaten, og med nytt minnekort i boks, var jeg klar for å ta en million bilder. Hva kan jeg si om Atomic Bomb Dome? Den er mye mer utbombet enn hva bildene jeg har studert på Google viser. I og med at bomben eksploderte over bygningen i stedet for ved siden av den, overlevde en del av strukturen, men i følge informasjonsplakaten ble alle menneskene inne i bygningen drept momentant som følge av atombomben. Ouch.


Etter å ha tatt de vanlige stå-foran-attraksjonen-turistbildene, bestemte vi oss for å traske rundt bygningen for å se den fra andre vinkler. Det var da man faktisk kunne se hvor mye skade bomben egentlig gjorde. Bakken var dekket av steinblokker, stålbjelker stakk ut i merkelige vinkler, og restene av det som en gang var en trapp, slynget seg opp mot ingenting. Det så helt jævlig ut.


Atomic Bomb Dome var ikke nok for historiesugne nordmenn, og med sommerfugler i magen trasket vi i vei mot Peace Memorial Museum sammen med en hel high school på tur. Jeg hadde hørt museet skulle være en tankevekkende (og noe grusom) opplevelse, og det var det helt klart. Både jeg og Katinka ble litt blanke i øynene da vi kom til den delen av museet der man kan se de ødelagte klærne og eiendelene til mange personer som opplevde bomben. Det var nedsotede klokker som hadde stoppet på 08:15, filler som engang hadde vært skoleuniformer, matbokser som fremdeles hadde de forkullede restene av en lunsj og grusomme bilder. Bildene var kanskje det verste. Bilder av døde og skadede. Mennesker som var såpass forbrent at det var umulig å se hvordan de hadde sett ut før bomben. Det var helt forjævlig.

Eiendelenene som var utstilt hadde gjerne en lapp ved siden av seg der det sto hvem de hadde tilhørt, og hvordan det gikk med den personen. De fleste historiene hørtes omtrent slik ut:

“Hirose Miyako var femten år, og elev ved Hiroshima Girls High School. Hun var på vei til byggeplassen der hun arbeidet da bomben eksploderte. Til tross for enorme brannskader på nittini prosent av kroppen, klarte hun å slepe seg tilbake til familien sin, der hun døde den 8. august.”

Og blant alt det triste løp de japanske high school-elevene rundt. Bråkte, lo og flørtet.


På museet kunne vi også lese den detaljerte historien om Sadako Sasaki og de tusen tranene. Det er ikke første gang jeg har hørt hennes historie, men det var første gang historien var akkompagnert av bilder og noen av origamitranene hun brettet. Det var kjempetrist. Heldigvis ble vi litt mer oppmuntret da vi gikk ut av museet, og tok en tur bortom Children’s Peace Monument som ble reist på initiativ av bl.a. Sadakos klassekamerater. De små glassburene var dekket med tusenvis, kanskje til og med millioner, av traner som barn fra hele verden hadde sendt inn. Her og der kunne man lese ordene “peace” og det japanske 平和 (heiwa) blant alle fargene. Det var deilig å se på noe fargerikt og fint etter det deprimerende museet. Det minnet meg på at det ikke bare er død og elendighet her i verden.

Etterpå trasket vi hjem gjennom Hiroshimas nesten tomme bakgater, mens vi gikk gjennom alle inntrykkene fra dagen. Det var en veldig spesiell opplevelse. Et besøk på fredsmuseet i Hiroshima anbefales definitivt.


Både jeg og Katinka følte at vi trengte en liten pick-me-up etter en noe deprimerende dag, og da vi litt senere snublet over en Sweets Paradise, var det ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise. Etter en liten tur tilbake til hostellet, danset vi i vei mot kakeland. Så mye kake man klarer å stappe i seg på halvannen time høres kanskje herlig ut, men jeg husket fort hvorfor jeg egentlig ikke er et kakemenneske. Det er liksom altfor søtt. Jeg forsynte meg fra kakebuffeten én gang, før jeg måtte gi tapt for sukkeroverdosen. Heldigvis hadde de andre spiselige ting der også, ellers hadde jeg nok følt at jeg kastet bort pengene mine. Sweets Paradise er nok ikke noe for meg. Mamma og Stine hadde derimot vært i himmelen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er adoptert…


I dag tok vi Shinkansen tilbake til Tokyo, der vi fikk tilbud om å oppgradere hotellrommet vårt for skarve 3000 yen. Vi hoppet selvfølgelig på tilbudet, og i skrivende stund sitter jeg i min deilige myke 120 cm brede hotellseng og stirrer på den store flatskjerm-TV’en rett ovenfor meg. Gud, så godt det er med litt luksus etter to og en halv uke på trange hostellrom! Hoho!

Siden sist.

Så Katinka og jeg kom oss ikke avgårde til Hiroshima på lørdag allikevel, til tross for at vi tilbrakte store deler av fredagen på å ta farvel med den store lille gjengen 'vår'. Typisk oss.

Amos, Chung, yours truly, John, Katinka, Mat, Austin
Vi var jo egentlig helt innstilt på å dra, så da John og Chung ba oss med på en baseballkamp fredag ettermiddag, hoppet vi på tilbudet. Problemet var bare at amerikanerne hadde lyst til å gå på Alcatraz (den skumle temarestauranten fra forrige innlegg) samme kveld, så vi slet litt med å velge aktivitet. Det er fint å føle seg populær. Til slutt ble vi enige om å gå på baseballkampen først, for så å møte de andre ved Hachiko-statuen i Shibuya halv ni. Som sagt, så gjort.

Verken jeg eller Katinka har noe som helst peiling på baseball, så vi var nok begge en smule skeptiske til hvor morsomt det kom til å bli. Heldigvis var John og skjeggedude-jeg-ikke-husker-navnet-på snille nok til å opplyse oss uvitende nordmenn om de forskjellige reglene, og om hva som foregikk på banen når ting ble forvirrende. Vi trengte ikke engang å spørre. Snilt. Ganske snart hang vi såpass godt med at kampen faktisk begynte å bli ganske spennende. Vi heiet på hjemmelaget (Tokyo Yakult Swallows), og satt med hjertet i halsen hver gang motstanderne (Yokohama BayStars) lå an til å få poeng. Dessverre måtte Katinka og jeg gå midtveis i åttende inning for å rekke Shibuya-møtetiden, så vi fikk aldri med oss at Swallows fikk tre poeng helt på slutten og faktisk vant kampen. Bummer.


Jeg skal SÅ på baseballkamp igjen neste gang jeg er i Japan!

Etter å ha presset oss gjennom folkemengden i Shibuya, stilte vi oss opp ved Hachiko og ventet. Amerikanerne (Jenn, Austin, Andy og Marcos) dukket opp omtrent et halvt minutt senere, men vi var nødt til å vente på kanadierne (Allen, Derek og Tyler), som visstnok også skulle være med. Så vi ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Vi tok oss til og med spaserturer rundt omkring for å forsikre oss om at de ikke hadde gått seg bort, men nei. Ingen kanadiere å se. Etter å ha ventet i en halvtime, bestemte vi oss for å bare gå uten dem. Vi satte kursen mot fotgjengerfeltet, og gjett hvem vi fikk øye på ved en annen statue? Hvordan man kan forveksle en statue av en hund med en av en haug nakne småbarn aner jeg ikke, men det et tydeligvis mulig.

Én ting har jeg lært om amerikanere (og kanadiere): De er gjerrige. De var ikke villige til å betale for enkeltdrinker, og siden Alcatraz tydeligvis ikke har all-you-can-drink på fredager, endte vi opp med å lete etter et annet sted. Heldigvis fant vi en izakaya (japansk pub) med ledige rom og akseptable priser, så vi slo oss ned der. Og herregud, jeg tror aldri jeg har sett så mye alkohol på ett sted i hele mitt liv. Folk bestilte øl og drinker i øst og vest, og på merkelig vis presterte vi også å drikke opp alt vi bestilte. Stemningen gikk seriøst fra meh til full hulabaluba og hæla i taket på omtrent en halvtime. Crazy shit!

Andy, Jenn, Marcos
Tyler, Derek, Allen
Turen tilbake til hostellet var minst like crazy. Katinka og jeg tok en spontan fyllebeslutning om å bli i Tokyo et par dager til. Så ble det kaos da Andy hoppet av toget for å gå på do. Planen var at vi skulle vente på ham i Ueno, men da vi kom til Ueno og siste tog ankom stasjonen, var det ingen Andy å se. Plutselig hadde også Tyler forsvunnet, så Allen gikk for å lete etter ham. Resten av oss gikk mot taxikøen, og etter å ha sendt de altfor fulle Jenn og Marcos tilbake i taxi, sto jeg, Katinka, Austin og Derek igjen utenfor Ueno stasjon. Vi måtte jo vente på Allen, og eventuelt også Tyler. Ingen av dem dukket opp. Etter en halvhjertet leteaksjon og litt akrobatikk fra Derek, ble vi enige om å bare dra tilbake til hostellet. Da vi kom tilbake, fikk vi vite at Andy hadde kommet hjem for lenge siden, og det samme gjaldt Tyler. Allen dukket opp rundt tyve minutter senere, etter en lang og ensom spasertur fra Ueno til Asakusa. Omstendighetene (og alkoholmengden) tatt i betraktning, vil jeg tørre å påstå at det er et lite mirakel i seg selv at alle klarte å komme seg tilbake til hostellet. Haha!

Til tross for at jeg drakk litt for mye på fredag, var jeg i overraskende god form på lørdag. Vi hadde en avtale med amerikanerne om å gå på karaoke på kvelden, men det endte med at Jenn, Andy og Marcos trakk seg på vei til karaokestedet, fordi de mente det var for mye å betale 3080 yen (210 kr) for karaoke og nomihoudai (all you can drink) i fem timer. Som sagt; gjerrige amerikanere. Austin ble med da, så kudos til ham. Det kan kaaanskje ha hatt noe å gjøre med hans tilsynelatende lille Katinka-crush, men hva vet vel jeg. I det minste fikk vi endelig tatt (fylle)bilder med de vakre figurene utenfor Bandai-hovedkvarteret, og bevist en gang for alle at en gjennomsnittlig nordmann kan drikke amerikanere under bordet! Yaaaay!



I går tok jeg og Katinka oss en tur til Ikebukuro for å kjøpe blingenegler til Katinka. I Tokyo har sommersalget startet for fullt, og gatene var fulle av shoppelystne japanere. Det var ikke særlig enkelt å navigere folkemassene.


Etter en vellykket handletur og en god middag på min favoritt-pasta-restaurant i Japan, dro vi tilbake til K's House. Det var vår (andre) siste kveld i Tokyo, og vi hadde håpet at gjengen ville komme tilbake tidlig, slik at vi kunne finne på noe gøy. I stedet viste det seg at vårt tidligere så fredelige hostell hadde blitt invadert av en gruppe gladkristne amerikanere, som satt halve kvelden og diskuterte kirken midt i stuen. Høyt! Jeg hadde lyst til å kaste dem fra taket. Austin sendte Katinka en 'let's hang out tonight'-melding på Facebook, så vi ventet forgjeves på at vennene våre skulle dukke opp. Typisk nok dukket de opp akkurat da vi hadde gitt opp håpet etter nærmere to timers venting, og slått oss ned på rommet vårt igjen. Bah.

Nåja, det endte opp med å bli en halvveis festlig kveld/natt, til tross for at den kanskje ikke var like innholdsrik som vi hadde forventet oss. Amerikanerne og kanadierne diskuterte ekle uttrykk fra Urban Dictionary, og hadde en (seemingly) orgasmisk diskusjon om spill/gaming. Boys and their toys...

I DAG har vi i alle fall endelig klart å slepe oss til Hiroshima, men siden vi var såpass slitne etter reisen og bagasjeslepingen, har vi ikke gjort stort annet enn å traske rundt i sentrum. Vi sparer de triste atombombegreiene til i morgen. Jeg grugleder meg allerede!

Frykt.

Det har blitt fredag morgen her i Japan, og mitt og Katinkas opphold her på K's House i Tokyo begynner å nærme seg slutten for denne gang. Ingen av oss er spesielt glade for det, for vi har endelig - endelig - bondet med de andre hostellgjestene, og nå er vi alle en eneste stor, lykkelig familie. I kid you not. Her, ta en kikk på videoen fra gårsdagens Free Drink Night, som endte med at omtrent alle gjestene på hostellet ble ledet til en bar av en av de ansatte. Good times. Du kan blant annet se meg i min røde hettegenser flørte med kameraet, og Katinka erklære sin kjærlighet til Shinjuku.



Etter en noe tøff start på dagen, uflatterende bilder av nedblåste nordmenn i regi av hostellet (bevis nedenfor) og et usunt høyt inntak av is og Cola, tok Katinka og jeg med oss en supergiret australier og satte kursen for Akihabara. Amos hadde lenge hatt lyst til å prøve en maid-kafé, men ingen av de andre guttene hadde baller nok til å faktisk bli med ham inn forrige gang han prøvde å dra dit. Katinka og jeg hadde imidlertid ingen store motforestillinger mot å prøve ut en maid-kafé, og det faktum at vi i tillegg kan forstå og snakke japansk er jo alltids et stort pluss.


Vi hadde egentlig tenkt å sjekke ut kaféen som har rykte på seg for å være Tokyos beste, men like før vi nådde frem dit, ble vi praiet av en søt japanerjente i knallrosa maid-uniform. Hun inviterte oss til en annen kafé, og tilbød seg å vise oss veien dit. Maid-kafé er maid-kafé, tenkte vi, og fulgte etter vår rosa guide til Pinky Cafe. Og herregud, det var litt av en opplevelse. Hele kaféen var rosa, og de få bordene som var der var dekket av supergeeks. Det var akkurat slik klientell jeg forestilte meg at en maid-kafé skulle ha. Dessverre var det ikke lov å ta bilder der inne, så dere må bare ta meg på ordet. Rosa. Maids. Geeks. Amos spanderte drinker på oss som takk for at vi hadde blitt med ham. Katinka og jeg bestilte en som het noe sånt som 'Pegasus Fantasy'. Hver gang vi ble servert noe, måtte vi si en liten magisk spell. Den gikk noe sånt som: "Moe, moe - make it taste better!", komplett med 'søte' håndbevegelser og hele pakka. Freaky. Jaja, da man prøvd det også.

MEN - og det er et stort men - grunnen til at jeg kalte dette innlegget for 'Frykt' er ikke fordi jeg har en irrasjonell frykt for søte ting (som ponnier), men på grunn av hva vi gjorde litt senere på dagen. En gjeng av oss bestemte oss nemlig for å dra på en av Tokyos mange temarestauranter, og valget falt på Alcatraz ER - også kjent som The Shibuya Medical Prison. Det var seks av oss som tok metroen i retning av Shibuya; Cleo fra England, John, Chung og Mat fra Australia, og Katinka og jeg. Det tok oss en god stund å lete oss frem til restauranten, men omsider var vi fremme, og en slutty nurse tok et par håndjern på en entusiastisk Chung og ledet oss til rommet (ikke cellen) der vi skulle spise/drikke.


OK, så jeg har vært på en creepy, japansk temarestaurant før (The Lockup i Shinjuku), men den gangen var vi så (u)heldige at vi ikke fikk med oss det beryktede monstershowet. Denne gangen var vi imidlertid ikke like (u)heldige. I begynnelsen var det ikke engang skummelt. Vi begynte faktisk å tro at hele poenget var at slutty nurses skulle servere deg drinker i sprøyter. Småkjedelig. DET var det vi tenkte før alle lysene plutselig forsvant, rommet ble bekmørt, og vi hørte folk litt lenger bort i gangen skrike av full hals.

Jeg, som satt nærmest døren, fikk fullstendig panikk, og kravlet omtrent oppå fanget til Katinka som satt ved siden av meg. Hun var minst like redd. Heldigvis var Chung villig til å sette seg ytterst, slik at det som vi visste ville komme gjennom døren ikke ville nå helt frem til meg. True gentleman. Så der satt jeg altså og klynget meg til en livredd Katinka på den ene siden, og hånden til Chung på den andre. Folk skrek, og den eneste lyskilden vi fikk var fra blitzen på kameraet til en altfor avslappet Mat. Og plutselig kunne vi se henne der ute i gangen. Sadako fra Ringu (Samara fra The Ring). Langt sort hår som hang ned foran ansiktet, hvite klær. Og hun var på vei inn i rommet vårt. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var SÅ skummelt!

Jeg kommer til å ha grusomme mareritt de neste fjorten årene.


Lysene forsvant faktisk en gang til i løpet av kvelden (som førte til at jeg automatisk spratt over Chung for å sitte nærmest veggen), men det viste seg å bare være fordi en eller annen fyr hadde bursdag. Phew. Katinka dro avgårde på en etterlengtet date, mens resten av oss ble igjen for å drikke litt mer. Guttene klarte å overtale den halvveis kjekke servitøren i labjakke til å drikke et helt glass med whiskey, noe han gjorde i en eneste slurk. Imponerende. Til slutt begynte det å nærme seg stengetid, så vi takket for oss. Ikke før vi hadde tatt lekre bilder i en av fengselscellene (der min 'sad puppy'-pose endte opp med å se mer ut som Ringeren fra Notre Dame), da.

Guttene ville bli igjen i Shibuya for å sjekke japanske damer og drikke litt mer, mens både jeg og Cleo var såpass trøtte at vi valgte å vende nesen hjemover. Heldigvis rakk vi et av de siste togene i riktig retning, til tross for at vi ble nødt til å hoppe av på Ueno og ta taxi resten av veien. Hjem kom vi i alle fall.

Sove nå. Ja.

Sensou-ji Sunday.

Det har ikke blitt så mange blogginnlegg på meg de siste dagene, men så har vi heller ikke gjort så mange ting som er spennende å lese om. Været har vært litt frem og tilbake, så vi har tilbrakt store deler av tiden innendørs. Gjerne på store kjøpesentre som LaLaport og Shibuya 109. I går våknet jeg med vond og sår hals, og endte opp med å ha en heftig dramakveld på hostellrommet, mens Katinka løp Tokyo rundt med sin Mr. Mixi på slep.

I dag bestemte vi oss imidlertid for å oppføre oss som gode turister seg hør og bør. Dermed trasket vi i vei mot Sensō-ji - et enormt buddhisttempel her i Asakusa. Tempeltitting FTW!


Det første som skjedde da vi ankom tempelporten (etter å ha dukket unna omtrent tyve rickshawtrekkende japanermenn), var at vi ble oppsøkt av en liten gjeng med japanske universitetsstudenter. De forklarte at de måtte øve på engelsken sin gjennom kontakt med utlendinger, og spurte om de kunne få være så snille å få guide oss rundt i Asakusa. Vi ble en smule satt ut, men det hørtes jo litt gøy ut med en guidet tur, så vi takket ja til tilbudet.

De første fem minuttene var det en smule kleint. Japanerne så ut som om de ikke helt visste hva de skulle gjøre, og det var ikke til å skyve bak en stol at enkelte av dem mumlet mer enn de snakket. Japaner-engelsk er ofte vanskelig nok å forstå i utgangspunktet, men mumlende japaner-engelsk høres gjerne bare ut som gibberish. Heldigvis gikk det seg snart til, og da vi hadde trasket gjennom handlegaten og ankommet selve tempelområdet, var humøret på topp. Vi startet med å trekke みくじ (mikuji) - eller spådommer, om du foretrekker det. Jeg var overbevist om at jeg kom til å trekke en dårlig spådom, men mot alle odds fikk både jeg og Katinka 大吉 (dai-kichi) - great blessing. Hurra!


Dette er slett ikke første gang jeg har besøkt et japansk tempel, men det er første gang noen har tatt seg bryet med å forklare alle skikkene som for oss vestlige virker en smule merkelige. Vi lærte for eksempel at japanerne ikke bare trekker til seg insensrøyken helt random. De trekker den mot det stedet de ønsker å forbedre. Røyk mot hodet betyr for eksempel at du vil bli smartere (jeg lurer virkelig på hva mannen som trakk røykskyen mot magen og rumpa ville forbedre...). Senere lærte vi også den korrekte rekkefølgen for å vaske hender og munn før man går inn i tempelet. Venstre hånd, høyre hånd, munn, venstre hånd igjen. Vi ofret også fem yen til gudene, og ba om at de skulle oppfylle ønskene våre. Nå får vi vel se, da...


Etter pengeofringen og ønskebønnen var omvisningen vår over. Den lille gruppen vår takket så pent for at de hadde fått lov til å vise oss rundt, og obligatoriske minnebilder ble tatt. Antall japanske studenter doblet seg plutselig når vi kom til selve bildetakingen, så nå går det vel en haug med fremmede japanere rundt med bilder av våre blide åsyn. Lovely.

Vi tok farvel med guidene våre, og trasket videre inn på tempelområdet. Vi ble snart distrahert av...


かき氷 (kakigōri)! Den japanske versjonen av shave-ice! Jeg kjøpte jordbærsmak! Nomnomnom!


Mens vi sto under et tre og koste oss med isen vår, ble vi oppsøkt av en gammel mann. Jeg tror seriøst det er et eller annet ved meg og Katinka som bare skriker gærningmagnet, for etter han hadde spurt hvor vi kom fra, begynte han å bable i vei om Russland og Nord-Korea og Kina og krig og elendighet. Hvorfor i huleste heiteste skal vi alltid møte på sånne? Sukk. Ting tok seg opp rimelig kjapt, i og med at vi et par minutter senere ble oppsøkt av nok en gruppe universitetsstudenter. Denne gangen hadde de lyst til å intervjue oss om våre inntrykk av Japan. Sånn 'beskriv Japan med ett ord' og sånn. Igjen ble bilder tatt, og igjen går fremmede japanere rundt med mindre snasne bilder av TonKa. Yaaaay...

Etter å ha trasket litt mer rundt i sidegatene rundt tempelet, møtt på et par lekre statuemenn og sluppet unna rickshaw-mennene med verdigheten i behold nok en gang, bestemte vi oss for å dra tilbake til hostellet for å sløve litt.


Det viste seg imidlertid at hostellet hadde andre planer. En av de andre hostellgjestene hadde gått berserk i den lokale kakebutikken, og delte villig utbyttet sitt med alle de andre. Jeg og Katinka joinet partyet (hallo, gratis kake!), som endte opp med å bli en ganske festlig affære. Vi følte endelig at vi bondet litt mer med både de ansatte og andre gjester - gjester som viste seg å inkludere morsomme mennesker som en lubben politimann med en forkjærlighet for maids og AKB48, og en bereist australier med eplekinn og knallrosa T-skjorte som visstnok hadde hatt en norsk kjæreste en gang for lenge, lenge siden.

Nå er det klesvask som står for tur, før kveldens middag skal inntas på gode gamle McDonald's. Jeg tror jeg kunne spist førti kyllingburgere akkurat nå.

Forhåpentligvis holder det med én...

Yay, panda!

Etter kun fem dager i Japan, har saldoen på kontoene våre allerede begynt å minske betraktelig. Dette kan ikke akkurat sies å være ønskelig, i og med at vi fremdeles har igjen nesten to og en halv uke av ferien vår. Dermed har Katinka og jeg satt igang prosjekt finne-festlige-aktiviteter-som-ikke-koster-sånn-altfor-mye - noe som er lettere sagt enn gjort i en millionby der fristende rosa butikker popper opp på hvert gatehjørne. I dag bestemte vi oss imidlertid for at en tur i dyrehagen til 600 yen (40 kr) var noe vi kunne ta oss råd til, så vi hoppet på første og beste metro til Ueno.

Det viste seg snart at hele Ueno-distriktet var rammet av pandafeber. Bakeriet der vi spiste frokost hadde pandabrød, folk reklamerte for sushi-restauranter med pandahatter på hodet, og det var klistret bilder av Shin Shin og Ri Ri (Ueno Zoos nye pandaer) overalt. Vi hadde jo kommet spesielt for å se på disse berømte pandaene, så vi kunne ikke gjøre annet enn å kaste oss på pandabølgen og hoppe inn i den milelange pandakøen med en gang vi kom oss inn i dyrehagen. Yay, panda!


Etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom vi oss endelig frem til pandahuset. Pulsen steg mer og mer for hvert skritt vi tok mot inngangen, og det var bare å innse at vi hadde fått pandafeber vi også. Vi rundet et hjørne, og der! Der var det en panda! Den satt rolig og knasket på litt bambus, mens den stirret på menneskemengden utenfor. Den var SÅ søt!

Mamma, jeg ønsker meg en panda til jul!


Dessverre var det såpass lang kø for å se på Shin Shin og Ri Ri at vi nærmest ble dyttet gjennom den lille gangen foran pandaburene, slik at neste pulje kunne slippe inne. Dermed fikk vi ikke tid til å beundre deres lodne skikkelser særlig lenge, og mitt eneste minne fra pandamøtet var et par halvveis blurry bilder og en hakkete video. Sukk. Shin Shin, Ri Ri - I miss you guys already!


Heldigvis er det jo nok av andre dyr å se på i en dyrehage. En av mine favoritter var tigeren (tror jeg nevnte det forrige gang også), som knasket i vei på kjøttbeinet sitt mens kjøttbitene sprutet til alle kanter. Lovely. Koste meg gjorde jeg også i den lille petting zoo'en, der jeg og Katinka danset rundt blant en haug med løse geiter, sauer og japanske småbarn. Vel, jeg danset rundt blant geiter, sauer og japanske småbarn, født og oppvokst på landet som jeg er. Katinka var mer opptatt av å klage over lukten, og unngå å tråkke i geitebæsj. På et tidspunkt ble hun også livredd da en kjempesøt liten ponni - get this - SÅ på henne. Gawd, byjenter...

Klokken ble fem så altfor fort, og dyrehagen skulle stenge for dagen. På dette tidspunktet var magene våre sekunder fra å forårsake det neste Tohoku-skjelvet, så det passet vel egentlig ganske fint. Vi trasket litt rundt i Ueno på jakt etter spisesteder, men endte opp med å gå tilbake til stasjonen og spise middag på Hard Rock Café. Litt dyrere enn det vi hadde planlagt kanskje, men det var såpass godt at det var verdt det. Mette og fornøyde dro vi tilbake til hostellet, der...


...vi tok frem de flotte parykkene våre igjen. Etter en meget traumatisk opplevelse på hostellets Free Drink Night, der vi endte opp med å sitte mutters alene i et hjørne mens alle de andre gjestene bondet heftig, that is. Herregud, vi har så mye å finne på.

Turist i Togane.

I dag var dagen både jeg og Katinka hadde ventet i over ti måneder på, og typisk nok opprant den med grå himmel og et kjølig drag i luften. Det er vel ikke annet å vente når man skal bevege seg mot kjente trakter, og besøke byen og skolen der vi tilbrakte halvannet år av livet vårt. Dagens tur gikk til Togane, der hovedattraksjonen var et meget etterlengtet besøk på 城西国際大学, eller Josai International University som det heter på godt engelsk.

For meg begynte jo turen aldeles flott da jeg under et togbytte i Oami ble tatt for å være prostituert. I kid you not! En gammel, sleazy gris av en japanermann lusket rundt i nærheten, vandret helt bort til oss, stirret på puppene mine i en liten evighet, før han møtte blikket mitt og liksom hvisket sleskt: 「いくら？」Oversatt til norsk: "Hvor mye?" Excuse me??? Heldigvis forsvant han fort, men jeg fikk jo helt fnatt, og ble hellig overbevist om at den forholdsvis tekkelige kjolen jeg hadde på meg fikk meg til å se billig ut. Det tok omtrent en halvtime med bekreftelse fra Katinka på at jeg ikke så ut som noe man kan kjøpe på Karl Johan en sen lørdagsnatt før jeg hadde roet meg nok til å tenke på andre ting igjen.

Jaja, da har man opplevd det også...



Gamle griser til tross, vi kom oss da velberget frem til Togane til slutt. Etter en liten tur på gode, gamle Avail for å kjøpe en cardigan til Katinka, var vi klare for benksightseeing. Vi slo oss ned på en benk med forholdsvis god utsikt, og ventet på heitinger. (Har du ikke lest Japan-bloggen min, er det ikke sikkert du forstår hvor viktig benkene på Josai har vært for livene våre.) Til vår store glede dukket Kroppen opp relativt tidlig. Han moret seg stort med å spankulere forbi benken vår både en og to og åtte ganger, og vi klaget jo ikke på det. På et tidspunkt tuslet også Hayashi-sensei forbi, og hun lurte fælt på hva vi gjorde i Togane. I og med at hun også hylte ut over gårdsplassen at vi bedrev 'watching', tror jeg egentlig hun er rimelig klar over hvorfor vi tok turen innom.

Planen for dagen var jo egentlig å henge litt med Moet, men vi hadde selvfølgelig klart å velge en dag da hun var ekstremt opptatt med timer og legebesøk. Typisk. Litt kvalitetstid fikk vi jo tilbrakt med henne da, så turen var jo ikke helt bortkastet. Det flaueste som skjedde var kanskje da vi trasket med Moet til timen hun skulle være hjelpelærer i, for så å bli dratt inn i klasserommet av en overentusiastisk Hara-sensei og tredjegradsforhørt angående hva vi hadde drevet med de siste ti månedene... foran et rom fullt av elever. Heldigvis var det timen til våre norske kouhaier, så vi fikk et par oppmuntrende tilrop fra kjente ansikter på bakerste rad. Pinlig var det nå uansett, men.


Etter noen timer på benken, bestemte vi oss for at det var på tide å forlate skolen. Dagens heitingfangst besto kun av Kroppen og Heite Trommis, og det virket ikke akkurat som om situasjonen skulle bedre seg. Dermed trasket vi videre til vår gamle bestevenn/erkefiende Mister Donut, der vi inntok et bedre måltid bestående av deilige smultringer. Mmmm. Vi beveget oss sakte, men sikkert, i retning av Togane 'sentrum', mens beina våre skrek av smerte og føttene våre formet seg til uformelige, hovne klumper. På veien moret vi oss med å studere alle de kjente bygningene, og undre oss over nye butikker/restauranter som har poppet opp i vårt fravær. Hva med et deilig grillet kjøttmåltid på restaurant Do? Anyone?


Til slutt måtte vi bare kaste inn håndkleet, og dra de slitne kroppene våre på toget tilbake til Tokyo. Jeg kan virkelig ikke huske at det var SÅ langt å gå fra skolen til sentrum, men det er vel utrolig hva ti måneders fravær kan gjøre med lengdeperspektivet mitt. Heldigvis blir det ikke ti måneder til neste gang jeg setter mine forhåpentligvis litt mindre hovne føtter på 'Toganesk' jord igjen. Vi har nemlig planer om å dra tilbake og spionere litt mer før ferien er over. Det er mange heitinger vi ikke har sett enda. Haha!

Togmannen - you can't run, and you can't hide!

Cue Haisommer-musikk.

Shibuya.

Hallo igjen! Her kommer nok et livstegn fra oss halvveis slitne, halvveis lykkelige reisende i Tokyos navle. Vi landet trygt på Narita rundt halv åtte på morgenen i går, men i og med at vi ikke kunne sjekke inn på hostellet før klokken tre, begynte vår Japan-reise med spennende flyplasscamping i omtrent tre timer. Fuuun. Japanerne sendte oss de merkeligste blikk, og en politimann kom til og med bort for å sjekke identiteten vår. Sikkert en forhåndsregel sånn i tilfelle vi hadde planer om å sprenge flyplassen i luften med de overfylte koffertene våre eller noe.

Til slutt fikk vi i alle fall kravlet oss til hostellet, godt hjulpet av et hurtigtog og en hyggelig taxisjåfør som ga oss 70 yen i rabatt, og de snille menneskene bak skranken lot oss plassere bagasjen vår på rommet/fyrstikkesken vi skulle sove på, til tross for at klokken bare var ett. Det sier seg selv at vi ikke gjorde så mye i går. Vi trasket rundt i Asakusa mens svetten rant, dusjet, sov, spiste kimchi-gyuudon på Sukiya (FINALLY!), og sov litt til. I elleve timer, for å være nøyaktig.


I dag bestemte vi oss for å ta turen til Shibuya for å shoppe litt og se på alle de trendy heitingene. Gudskjelov var det ikke like klamt som i går, men luftfuktigheten her er allikevel så høy at håret mitt krøller seg i merkelige vinkler, og min tidligere så glatte frisyre mest av alt minner om en gammel tante gone wrong. Jeg har gitt opp å gjøre noe med det. Tante it is, then. Til alle som håpet å få se mange bilder av tidligere nevnte trendy heitinger, må jeg bare benytte anledningen til å beklage. Jeg ble rett og slett så opptatt av shopping og herregud-yay-jeg-er-i-Japan-igjen'ing, at det eneste bildet jeg tok i løpet av dagen var et selvdiggerbilde på prøverommet på Forever 21 i Shibuya. Crazy eyes og full pakke.

Da jeg og Katinka beveget oss inn på Donki, fant vi noe spennende i et hjørne av butikken. Parykker! Ikke tragiske Halloween-parykker, men ordentlige (så ordentlige som de kan bli når de er syntetiske) fashion-parykker. Øynene våre ble kulerunde, og vi skottet til alle kanter for å se om det var trygt å studere dem nærmere. Noen av frisyrene var veldig pene, og når vi sammenliknet det med vårt eget frizzy hår, ble fristelsen litt for stor. Det er lenge siden jeg har følt meg såpass flau som jeg gjorde da jeg sto i kø for å betale for en parykk (av alle ting). Oh, the shame.


Og herregud, den så ikke så rød ut i butikken! Dumme fargeprøve!


I det minste er jeg og Katinka godt sikret for fremtidige Halloween-fester eller andre ting som krever ekstra utkledning. Yaaay!

Jeg skal bli flinkere til å ta bilder av flere Japan-relaterte ting. I morgen skal vi enten til Togane og se på heitinger eller til Ueno Zoo for å se på pandaer, eller eventuelt gjøre et eller annet innendørs (som ikke koster sånn altfor mye) dersom været suger. Værmeldingene er litt varierende, så det er ikke lett å planlegge.

Men yay, Japan! Jeg har savnet deg!

Wien.

Klokken er ikke engang tolv på formiddagen her i Wien, men allikevel føles det som om jeg har vært våken i minst 24 timer. Det anbefales absolutt ikke å ta fly som forlater norsk jord før klokken syv på morgenen. Spesielt ikke dersom man har en lei tendens til å slite med reisenerver, og dermed ikke får sove mer enn et par timer natten i forveien. Resultat? Jeg holder på å sovne her jeg sitter.


I det minste klarte jeg og Katinka og lokalisere en Starbucks her på flyplassen, så nå har vi forberedt oss mentalt på en elleve timers lang flytur med kaffe (vel, ikke jeg, for jeg hater kaffe...), is og krem. Mums. Føler meg lettere kvalm nå. Austrian Air serverte oss den mest gigantiske muffinsen noensinne på flyturen fra Gardermoen, så kalorikvoten er allerede skyhøy. Whatever. Er man på ferie, så er man på ferie.


I skrivende stund sitter vi altså trygt plasser i et par usedvanlige behagelige lenestol-seter og venter på at flyet vårt skal starte boardingen. Selve prosessen skal visstnok starte om en halvtime, men i og med at flyet vårt ikke går før halv to, synes jeg det høres litt vel optimistisk ut. Det faktum at jeg vet at jeg ikke får krøpet til køys på omtrent et helt døgn til, får meg til å angre på at jeg ikke pakket med meg en oppblåsbar luftmadrass. Sukk. Trøtt.

Og minn meg på at neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg gå for pyntet fremfor komfortabel. Føler meg litt som en uteligger i mine herlige leggings og hettegenser.

Sommerferie.

Jeg trodde egentlig aldri at dagen skulle komme, men nå er det en realitet - jeg er (forhåpentligvis) ferdig med fire år på Universitetet i Oslo. Eksamen i kinesisk muntlig er overstått, og nå kan jeg endelig ta sommerferie med forholdsvis god samvittighet.

Muntlig eksamen, ja. Hva kan man si om den? Det gikk. Tror ikke det gikk spesielt bra, men tror heller ikke det gikk spesielt dårlig. Som sagt, det gikk. Jeg klarte fint å lese den kinesiske teksten jeg trakk, og det gikk også forholdsvis greit å oversette den til norsk. Jeg slet litt med et par av de grammatiske spørsmålene jeg fikk (jeg skylder på eksamensnerver), men til syvende og sist var det bare ett av spørsmålene jeg absolutt ikke klarte å svare på. Ironisk nok kom jeg på svaret omtrent med en gang jeg gikk ut av rommet. Typisk. Uansett, til tross for tonefeil, stotring og det ene ubesvarte spørsmålet, er jeg rimelig sikker på at det var mer enn godt nok til å bestå. Jeg hadde aldri regnet med en strålende muntligkarakter uansett. Det er skriftlig som er min sterkeste side.


Med eksamen ute av veien, og kun tre dager, fjorten timer og førtito minutter til jeg drar til Tokyo, er reiseforberedelsene i full gang her i Casa de Berg. Jeg hadde opprinnelig tenkt å reise med en middels stor (rosa) koffert og bruke hostellenes vaskemaskiner flitting, men jeg kan allerede se at det kanskje var litt vel optimistisk av meg. Kofferten er jo nesten full allerede, og jeg har ikke engang pakket ned halvparten av det jeg vil ha med meg. Dermed må jeg nok se meg nødt til å pakke ut av Pinky, og flytte klærne mine over i trofaste, gamle Svarten. Sukk. Da blir det bagasjebåndbingo i år igjen, da....

De neste dagene er det mange småting som må ordnes. Frykten for en mulig bankstreik har ført til at jeg har lagt av nok kontanter til å dekke det aller viktigste - og ikke noe mer. Dermed har jeg råd til å gå til frisøren på onsdag (hallo, tror jeg har enkelte tupper som er splittet i fjorten...), men jeg har ikke råd til å gå berserk på nærmeste klesbutikk. Kanskje like greit.

[Edit]: Så det ble ingen bankstreik allikevel. Det vil si at jeg må anstrenge meg hardt for å prøve å holde meg unna klesbutikker frem til jeg reiser. Hjelp. [/Edit]

Pusekatter.

Jeg har også i dag gjort mitt ytterste for å slippe å lese til kinesisk muntlig, inkludert (men ikke begrenset til) å gå ut med kameraet hengende over skulderen for å ta bilder av alt og ingenting. Til min store glede var det full katte-bonanza bak huset vårt, med så mange som fire katter ute samtidig. Photo time!

Pusur

Det nærmer seg!

Plutselig ble det juni, og vips, så er det bare 8 dager, 15 timer og 20 minutter igjen til jeg setter meg på flyet til Tokyo. Med under ni dager igjen til avreise, er det sikkert logisk å tro at jeg og Katinka har alt under kontroll, men det var faktisk ikke før i dag at vi booket tak over hodet for de siste tre dagene av oppholdet vårt. Bedre sent enn aldri, er det ikke det de sier? Nå har vi i alle fall fastsatt reiseplanen, og de tre ukene vi skal være i Japan er halvveis planlagt. Reiseplanen vår ser nå i alle fall sånn ut:

Tokyo (11. juni - 25. juni) --> Hiroshima (25. juni - 27. juni) --> Kyoto (27. juni - 29. juni) --> Tokyo (29. juni - 2. juli)

To dager i Hiroshima burde være akkurat nok tid til å få med seg Atomic Bomb Dome og Peace Memorial Museum, og forhåpentligvis også en liten tur til Miyajima for å se på pene templer og den flytende torii (og mate Bambi). Kyoto har vi jo begge besøkt tidligere, så der har vi jo allerede fått med oss en del av de største turistattraksjonene. Jeg har fremdeles veldig lyst til å besøke Iwatayama Monkey Park, men vi får se hva det blir tid til.

Note to self: Dukker det opp en rickshaw i det fjerne - LØP i motsatt retning!

Haha, sjekk de forknytte ansiktsuttrykkene!
Én gang med den slags offentlig ydmykelse holder i massevis. Tro meg.

Egentlig var jo planen å bo på hostell de siste tre dagene, i og med at vi ønsket å spare så mye penger som mulig. Jeg begynte imidlertid å engste meg litt for hvordan vi skulle komme oss fra hostellet til flyplassen, ettersom tidspunkt for hjemreise krasjer med rushtrafikken på tog/t-bane. Herregud, og jeg synes det var ille når vi bodde i Togane (midt på bondelandet). Tokyo må jo være et sant helvete. Derfor begynte jeg å undersøke hotellpriser i stedet, i og med at de fleste hoteller samarbeider med en flybuss som stopper rett utenfor døren.

Katinka var helt med på denne ideen, og voila, dermed ble det til at våre tre siste dager i soloppgangens rike skal tilbringes i hakket mer luksuriøse omgivelser.


Greit, vi bestilte økonomirom på størrelse med en gjennomsnittlig skoeske (15 kvadratmeter), men i det minste bor vi supersentralt, har forholdsvis behagelige senger og eget bad. Good enough for me! Dessuten er en hotellskoeske helt sikkert mer romslig enn en hostellskoeske, så uansett hvordan man ser på det, blir det en oppgradering av standarden. Hurra!

Å bo i Shinjuku betyr dessuten at vi kommer til å ha ubegrenset tilgang til hosts (vi liker å se på dem), og X antall sketchy barer i umiddelbar nærhet. Score!

Herregud, JEG GLEDER MEEEEG!

Først må jeg overleve en muntlig kinesiskeksamen, men...