Etterpå.

Jeg tror aldri jeg har gått rundt med en såpass konstant følelse av nedstemthet og hjelpeløshet før. Så godt som alle tankene mine dreier seg om Japan, og det som skjer der borte. Det høres kanskje litt rart ut at en forferdelig katastrofe på den andre siden av jordkloden skal gå såpass hard inn på meg, men når jeg tenker på hva venner og bekjente der borte gjennomgår i skrivende stund, kan jeg ikke la være å bry meg. Og hvis jeg, som sitter med rumpa plassert midt i trygge Oslo, er forvirret og redd for hva som vil skje videre, kan jeg ikke engang prøve å forestille meg hva slags tanker og følelser som går gjennom en stor del av den japanske befolkningen i disse dager.

En stund var jeg litt nervøs for en japansk bekjent av meg. Facebook-veggen hennes fyltes opp av bekymringsmeldinger fra venner og kjente, men hun svarte ikke. I over tre døgn var det totalt stillhet fra hennes side. Til slutt var det en fyr som la ut en beskjed om at han hadde fått en melding fra henne. Hun var bare opptatt med jobb. Heldigvis.

Du kan tro det var gøy å prøve å lese til årets viktigste kinesiskprøve (hvis man ser bort fra eksamen), samtidig som man sitter klistret til laptop/TV for å få med seg de siste oppdateringer fra Japan. Å hamre inn X antall tegn og grammatiske punkter var ikke akkurat det jeg tenkte mest på. Prøven var i går, og til tross for at jeg ble litt distrahert under puggingen, tror jeg det gikk relativt greit. Forhåpentligvis greit nok til at jeg får lov til å ta eksamen, i alle fall.


Luggen min ligger vanligvis ikke over øyet. Den var tydeligvis like emo som meg i dag.
I dag følte jeg at jeg trengte en distraksjon fra all håpløsheten som har hengt over meg som en tung sky siden fredag, og siden stipendet kom i dag (og jeg plutselig fant ut at jeg hadde mer penger enn jeg trodde på konto), fant jeg ut at en liten handletur kanskje kunne hjelpe litt på humøret.

Off to Storo Storsenter I went!

Greia med shopping er jo bare det at det er fantastisk så lenge butikkene bugner av godsaker, men når det som finnes i butikkene er en ikke-fullt-så-herlig-blanding av vinter- og vårklær, kan det å traske rundt i timesvis være en smule frustrerende. Jeg var innom nesten hver eneste butikk på Storo, men det var kun på Gina Tricot at bankkortet mitt fikk kjørt seg. I det siste har jeg vært en skikkelig Gina-hore. Huh. Jeg som pleide å tilbe Vero Moda... Uansett, konklusjonen er at trøsteshopping fungerer. I noen timer klarte jeg å glemme all elendigheten, og var til og med nesten lykkelig.


Du vet, helt til jeg kom hjem, la alt jeg hadde kjøpt ut på teppet, stirret på det, og innså at jeg ikke elsket noe av det (med unntak av vesken - jeg elsker den). Typisk. Nåja, jeg får sikkert brukt det uansett!

Nå er imidlertid tankene mine tilbake i Japan, der de har vært stort sett hele tiden siden jordskjelvet/tsunamien/atomkatastrofen inntraff. Jeg har så lyst til å gjøre noe for å hjelpe, men hva kan en enslig student gjøre, liksom? Jeg har allerede donert en stor del av månedens matpenger til Røde Kors, men jeg føler at det ikke er nok. Det er så frustrerende å bare sitte her. Sukk.

Det er i slike stunder man virkelig føler seg liten og ubetydelig.