Å lykkes med å mislykkes.

Torsdag i forrige uke fikk jeg en hyggelig telefon. Her jeg bor vokser ikke akkurat jobbene på trær, så da jeg tok telefonen og ble møtt av en hyggelig damestemme som inviterte til intervju for en stilling som på alle måter virket perfekt, ble jeg overlykkelig. Jobben det var snakk om virket utfordrende, men spennende, og arbeidsmiljøet var som skapt for meg. Jobbintervjuet var ikke før fire dager senere, noe som ga meg god tid til å forberede meg mentalt. Jeg var lei av å gå arbeidsledig. Nå skulle det imponeres.

Søndag ettermiddag satte jeg meg ned foran PCen for å bedrive litt research. Jeg satte meg grundig inn i firmaets historie og virke, og formulerte gode svar på noen av standardspørsmålene som pleier å dukke opp på jobbintervjuer. Det var for all del ikke snakk om å pugge svarene ord for ord, men mer å forberede noen stikkord som jeg kunne hente frem og utdype videre under selve intervjuet. Jeg så for meg hvordan jeg skulle te meg under intervjuet, hvilke gester som kunne bidra til å gi intervjuerne et positivt inntrykk av meg, og hvordan jeg kunne beherske kroppspråket mitt for å virke ekstra interessert og engasjert. Da jeg gikk til sengs den kvelden følte jeg meg på alle måter godt forberedt.

Allikevel, da jeg forlot intervjustedet neste dag, var det omtrent slik jeg følte meg:


Da jeg kom frem til kaféen der intervjuet skulle foregå denne dagen, ble jeg møtt av to hyggelige jenter. Selv om de hilste blidt, var jeg allikevel smertelig klar over at disse smilende jentene studerte og analyserte hver minste lille gest jeg gjorde. Et jobbintervju er litt som en muntlig eksamen. Du har en begrenset periode med tid til å overbevise en sensor/eksaminator om at du kan sakene dine, og at du har det lille ekstra som gjør at du fortjener toppkarakter, eller i dette tilfellet, ansettelse. De sier at det i gjennomsnitt går fire minutter fra intervjuet starter til intervjueren har bestemt seg for om du er aktuell for stillingen eller ikke. I mitt tilfelle tror jeg bare det tok to.

Intervjuet startet, og det første spørsmålet var en gammel klassiker: "Kan du fortelle oss litt om deg selv?" I utgangspunktet et enkelt spørsmål å svare på. Hva kan vel være lettere enn å snakke om seg selv? Dessverre hadde jeg lagt igjen hjernen min på stuebordet hjemme, så svaret mitt var en endeløs rekke av stotring og merkelige gryntelyder. Nervene mine tok fullstendig overhånd, og jeg, som til vanlig anser meg selv for å være en relativt veltalende person, endte opp med å høres ut som en gjennomsnittlig treåring.

Nei, vent. Stryk det. Jeg er sikker på at selv treåringene i barnehagen der mamma jobber hadde klart seg bedre enn meg. Det var ille.


Og derfra gikk det bare nedover.

Dersom intervjuet mitt hadde blitt filmet og lagt ut på YouTube, hadde det sannsynligvis blitt brukt over hele verden som et eksempel på what NOT to do. Helt seriøst. Så ille var det.

"Du hører fra oss," sa de ikke-lenger-fullt-så-smilende jentene da det hele var overstått, og jeg nikket, presset frem et smil og rømte åstedet så fort de skjelvende beina mine ville bære meg. Hadde jeg ikke vært midt i sentrum og omgitt av ganske mange mennesker, hadde jeg umiddelbart funnet en vegg å dunke hodet mitt i. Snakk om å ødelegge for seg selv. Jeg satt og sukket tungt for meg selv hele bussturen hjem, til stor fornøyelse for alle skolebarna på setene rundt meg. Den dagen jeg blir tilbudt den jobben er den dagen griser kan fly, og vi vet jo alle at det er fysisk umulig.

Krysser bare fingrene for at jeg får nervene under kontroll til neste gang det blir intervju på meg.