søndag 12. august 2012

Om gull, sjømenn og tannleger fra Mars.

Sommer-OL går mot slutten for denne gang, og det er på tide å sette punktum for to uker fulle av store idrettsprestasjoner. Jeg har aldri være en skikkelig sommer-OL-jente - det er vintersport som har en stor plass i hjertet mitt - men denne gangen har jeg for en gangs skyldt fulgt med på det som har foregått. Jeg har sett Alexander Kristoff sykle seg inn til bronse, jeg har sett Bartosz Piasecki fekte seg til sølv, og jeg har hylt som en stukken gris da Eirik Verås Larsen padlet seg inn til Norges første gullmedalje i London.

Også har jeg sett på håndball, da.


Det dere må forstå når jeg begynner å snakke om håndball, er at jeg engasjerer meg veldig når jeg ser på sport. VELDIG! Det er ikke alltid like vakkert. Bak min relativt uskyldige (i alle fall liker jeg å innbille meg det, så bear with me) fasade, skjuler det seg noen som banner verre enn en gammel sjøulk, kaster ting i veggen i sinne, og hyler ut i ren frustrasjon. Det skjer ofte at vinduer må lukkes utelukkende på grunn av det øredøvende volum jeg vræler ut forbannelser med. Jeg sa det ikke var vakkert. Uansett, håndballen ga meg god grunn til å skrike, i alle fall i begynnelsen.

Der jeg satt med rumpa godt plantet i en usedvanlig behagelig sofa og skrek ut forbannelser til både det norske laget og deres like hardtarbeidende motstandere, var det lett å glemme det faktum at jeg selv er omtrent like atletisk som en sekk poteter, og at mine største idrettsprestasjoner består av å være den eneste jenta som klarte å komme seg over én meter i høyde i tredje på barneskolen, og at jeg en gang klarte å løpe meg inn til en to minus på Cooper-testen. Borte var alle minner om grusomme gymtimer på skolen, der bare forslaget om å spille håndball (eller fotball/volleyball) ga meg mer lyst til å sette meg ned på nærmeste stol og la en edderkopplignende tannlege fra Mars trekke ut alle tåneglene mine med tang (som jeg ikke har særlig lyst til altså, hvis du ikke tok den...). Neida, plutselig var jeg sportsekspert.

"Til og med jeg/bestemor/katten min kunne spilt bedre enn det her" var i hyppig bruk gjennom de første tre-fire kampene, men da håndballjentene plutselig våknet fra dvale i andre omgang i kvartfinalen, fikk pipa en annen låt. Plutselig var det sayonara forbannelser og frustrasjon, og hallo oppmuntrende tilrop, jubelbrøl og et svulmende hjerte. Og slik fortsatte det. Her er det kanskje på sin plass å nevne at selv om jeg ikke er den mest positive motgangssupporteren i gata, gjør jeg opp for det med å være verdens beste medgangssupporter. Seriøst. Jeg skrek meg hes da håndballjentene sikret seg en velfortjent gullmedalje, og fulgte det opp med å se medaljeseremonien tre ganger på rad. Jeg felte til og med en tåre under 'Ja, vi elsker' alle tre gangene. It was beauuutiful.


Tusen takk til alle de norske idrettsutøverene for å ha gjort mitt aller første sommer-OL til en minneverdig (og til tider ulidelig spennende) opplevelse. Vi sees om fire år.

Men først skal vi til Sotsji i 2014! Jeg gleder meg allerede! Vinter-OL in my heart!

PS: I morgen begynner skolen. I'm scaaaared!

4 kommentarer:

  1. Dette OLet har jeg ikke fulgt med å mye annet enn i nye og ne. :) Supert at håndballjentene vant gull!

    SvarSlett
  2. Jeg er heller ikke den som setter meg ned for å se på sommer-OL, men i år har jeg fått med meg overraskende mye. Hurra for håndballjentene!

    Lykke til med skolestart! :)

    SvarSlett
  3. Hahaha - selv MÅTTE jeg se tennis-finalene. MURRAY in MY heart <3 (Tror jeg hadde noen utbrudd under semi-finalen, for den så jeg. Om det var den med Brasil, så.... HEH)

    SvarSlett
  4. Hehehe jeg ser det for meg, det må ha vært litt av et syn:)

    SvarSlett