Farvel, 2011...

Godt nytt år! Happy New Year! 明けましておめでとう！新年快乐!

Bare en liten post på årets siste dag for å si at jeg fremdeles er i live. Jeg har flere halvferdige innlegg som bare ligger og venter på å bli postet, men jeg har virkelig tatt dette med å ta juleferie seriøst i år. Det er ganske mange år siden sist jeg og laptopen tilbrakte såpass mye tid fra hverandre, og jeg må ærlig innrømme at det har vært litt deilig. Må nok satse på å ta meg datafri litt oftere i 2012, ja.


I dag var planen egentlig å dra på fest og ha det gøy med venner, men i og med at jeg våknet med hodepine i dag, og i og med at jeg i tillegg følte huleboersyndromet kicke inn, bestemte jeg meg for å bare ha en rolig feiring hjemme sammen med familien i stedet. Stine er derimot klar for å gjøre Jevnaker utrygg, og etter å ha tatt det obligatoriske nyttårsbildet på fjortisvis (baderomsspeilet er en sikker vinner), kastet hun seg ut av døren og inn i en ventende bil. Så... nå er det meg, mamma, tante Åse, bestemor og to livredde katter. Party!


I det minste fikk jeg en anledning til å bruke min knallrosa leppestift fra MAC. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg tør å gå med den i offentlighet riktig enda, men siden jeg bare skal være her hjemme, er det ingenting som stopper meg.

Nå hviskes det om sen dessert i sofakroken, så nå tror jeg nok at jeg skal gå og spise meg god og rund. Et av nyttårsforsettene mine går nemlig ut på å slutte å spise kaker/is/potetgull/godteri (for det har jeg jo aldri prøvd før...), så jeg må stappe i meg slike ting så lenge jeg kan - altså i to timer og syv minutter til. Fighting!


Vi snakkes i 2012, godtfolk. Year of The Hunger Games. *fangirl*

Hvordan har din nyttårsaften vært?

Terrific Thursday.

Etter et par dager der livet mitt i stor grad har bestått av en endeløs rekke av pepperkakespising, sløving og soving, har jeg i dag endelig kommet meg ut av huset. Målet var Kuben kjøpesenter i Hønefoss, der planen var kombinert julegaveshopping, Tonje-shopping og gratiskonsert med Atle Pettersen. Kjendiser, vet du. Gatene her i området er ikke akkurat strødd med dem, så jeg må nesten suge til meg litt glitter og glamour når de først popper innom.

På mystifistisk vis klarte jeg å slepe meg til bussholdeplassen uten benbrudd (selv om det var nære på et par ganger), og kunne klatre på den varme bussen sammen med hele bygdas fjortisbefolkning. Koselig. Vel fremme fant jeg ut at jeg, etter litt målløs trasking rundt på senteret, bare kunne stille meg foran scenen og vente. Jeg lærte nemlig på A1-konserten i fjor at 95% av fjortisene i Hønefoss er høye som skyskrapere, og tenkte at det var best å finne en OK plass forholdsvis tidlig. Heldig som jeg er havnet jeg selvfølgelig rett ved siden av den verste gjengen av dem alle, der en prepubertal blondine brukte de neste tretti minuttene på å hyle "ATLE! JEG ELSKER DEG, ATLE! ATLEEEEE!" inn i øret mitt. Lovely.

Jeg tok meg den frihet å prøve å imitere henne:


Hun var omtrent slik, bare hundre ganger mer entusiastisk.

Etter å ha ventet en god stund i den stadig økende folkemengden, begynte endelig gratiskonserten. Og Atle var flink, han (i alle fall det jeg kunne høre av ham over Blondies parringsrop)! Det er en grunn til at han var favoritten min under X Factor. I tillegg til det ikke-så-altfor-dumme utseendet hans, liksom. Han sang fire sanger, og det var veldig hyggelig og sånn. Varmt, men hyggelig. Dessverre hadde jeg glemt å ta med meg kamera, så alt jeg fikk var en haug med blurry mobilbilder. Jeg så imidlertid Voe og co henge rundt scenen, så det dukker sikkert opp bedre bilder på bloggen hennes etterhvert.


Etter konserten var over, var det tid for å handle. Tok en tur innom Bik Bok (30% på alt i dag), og nå tror jeg faktisk jeg har juleantrekket (nesten) i boks. Endelig! Jeg trodde jo det samme etter forrige shoppingtur, helt til Stine kommenterte at den fine H&M-kjolen min så ut som en morgenkåpe. Hyggelig søster. Krysser fingrene for at det går bedre denne gangen. Mangler fremdeles en vesentlig del av antrekket, så alle nysgjerrige mennesker der ute må nok vente til julaften med å se resultatet. Jeg tror det blir bra, da. Vi får se.

Selve julegaveshoppingen gikk så som så. Det er mulig at jeg ble en smule for opptatt med å handle ting til meg selv. Eh, oops? Jeg fikk i alle fall kjøpt én julegave, så litt lengre har jeg jo kommet. Og det er jo ikke verdens undergang å måtte ta en runde til i butikkene. Det er jo tross alt åtte og en halv dag igjen!

Pepperkakebakedag.

I går ble jeg grepet av en plutselig trang til å bake pepperkaker. "Det er da slett ikke uvanlig i disse førjulstider," vil du kanskje si, og riste litt oppgitt på hodet, men da må jeg bare få svare at joho, det er det så absolutt. Det er meg vi snakker om. Jeg baker ikke. Noensinne. Godt husmoremne er så absolutt ikke ord som kan brukes til å beskrive meg. Vandrende brannkatastrofe waiting to happen er kanskje hakket mer treffende. Jeg klarer fint å lage enkle middagsretter, men når det kommer til baking, er jeg grønn som gress.

Det har jeg imidlertid store planer om å gjøre noe med i år, for hvordan skal jeg imponere min fremtidige Mr. Darcy kun ved hjelp av brente pannekaker og overkokt spaghetti? Det går jo ikke. Dermed bestemte jeg meg for å i dag begynne med den enkleste sorten julekaker jeg vet om: pepperkaker. Pepperkaker laget av kjøpt pepperkakedeig, vel å merke, men det var allikevel jeg som skulle stå for hele prosessen fra kjevling til steking til pynting. Et sted må man jo begynne.


Og her er resultatet. Jeg tror kanskje ikke jeg er helt klar for å starte et pepperkakeutsalg riktig enda, men på den positive siden så brant jeg jo ikke ned kjøkkenet heller. Faktisk ble ikke pepperkakene mine brent i det hele tatt. Til å være mitt første pepperkakebakeforsøk synes jeg faktisk at jeg gjorde en helt grei jobb. Til og med mamma så en smule imponert ut da røykvarslerne holdt seg mistenkelig stille, og lukten av nystekte pepperkaker fylte kjøkkenet. Så fornøyd ble jeg faktisk med resultatet at jeg spammet søsteren min med MMS-bilder av mine gyllenbrune mesterverk. Om hun delte min entusiasme er vel heller tvilsomt.

Så pyntet jeg dem med melis og Non Stop, og de endte med å se ut som noe en fireåring hadde pyntet i barnehagen, men det snakker vi ikke om. Jeg har aldri skrytt på meg å ha kunstneriske talenter.

Anyway, pepperkakene muntret meg litt opp etter det store sjokket jeg fikk litt tidligere på dagen. Som de fleste kanskje vet, lever jeg meg litt for mye inn i bøker/filmer/TV-serier, og midtsesongfinalen av Once Upon a Time vekket definitivt diverse følelser i meg. Jeg har rantet litt om det under her, så alle de som enda ikke har sett episode 1x07 - The Heart Is a Lonely Hunter burde kanskje la være å klikke her. SPOILERS AHEAD:

» Klikk her for å lese spoilerrant - klikk igjen for å skjule «

JEG KAN IKKE TRO AT DE IDIOTENE AV NOEN MANUSFORFATTERE DREPTE MIN SUPERSNASNE SHERIFF GRAHAM!

Seriøst. Han var jo det beste med hele serien.


Han skulle jo ditche den slemme dronningen for godt, hooke up med Emma, og leve lykkelig i alle av sine dager - ikke lide en grusom død allerede i episode syv. Jeg kan ikke tro det. Jeg er fremdeles i sjokk.

Og ja, jeg gråt som en baby.

Farvel, kjekke, scruffy sheriff med den fantastiske irske aksenten. Jeg kommer til å savne deg. Heldigvis er du ikke død i eventyrland, så forhåpentligvis kommer du fremdeles til å dukke opp på skjermen med jevne mellomrom.

Unnskyld meg mens jeg tar meg en trøstepepperkake til...

Bokanbefaling: Shatter Me

Jeg har absolutt ingen planer om å gjøre bloggen min om til bokblogg på heltid, men faktum er at jeg i dag ikke har så veldig mye spennende på hjertet, og når Shatter Me av Tahereh Mafi i tillegg er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste, blir det en ny bokanbefaling fra min side. Jeg har vært interessert i å lese denne boken helt siden jeg først leste beskrivelsen på Goodreads:

"Juliette hasn't touched anyone in exactly 264 days.

The last time she did, it was an accident, but The Reestablishment locked her up for murder. No one knows why Juliette's touch is fatal. As long as she doesn't hurt anyone else, no one really cares. The world is too busy crumbling to pieces to pay attention to a 17-year-old girl. Diseases are destroying the population, food is hard to find, birds don't fly anymore, and the clouds are the wrong color.

The Reestablishment said their way was the only way to fix things, so they threw Juliette in a cell. Now so many people are dead that the survivors are whispering war-- and The Reestablishment has changed its mind. Maybe Juliette is more than a tortured soul stuffed into a poisonous body. Maybe she's exactly what they need right now.

Juliette has to make a choice: Be a weapon. Or be a warrior."

Den høres spennende ut, gjør den ikke? Selv er jeg helt gal etter dystopiske ungdomsromaner, og sluker bøker som dette på høykant. Det jeg synes er aller viktigst i en god dystopi, er å bygge en verden leseren kan tro på, altså at man kan forestille seg at dette faktisk kan skje også i virkeligheten. Og en jordklode i ferd med å dø på grunn av menneskers grådighet? Et 'politisk parti' som lover å hjelp, men som i virkeligheten viser seg å være mer grådige og maktsyke enn noen kunne ha forestilt seg? Den tidligere så frie hverdagen byttet ut med en verden styrt med jernhånd av et brutalt og korrupt militærregime? Jeg synes ikke det er så vanskelig å tro på Shatter Me.

Juliette er en forholdsvis kompleks karakter. Forrige gang hun tok på et annet menneske gikk noe fryktelig galt, og de siste tre årene har Juliette brukt på å overbevise seg selv om at hun er et monster som fortjener å låses inne. I tillegg har årevis med avvisning både fra sine egne foreldre og andre ført til at hun ikke stoler på noen (ikke engang seg selv), så da Adam en dag plutselig dukker opp i cellen hennes, prøver hun så godt hun kan å ignorere ham. Hennes nye cellekamerat er frekk, pratsom og har de blåeste øynene Juliette noensinne har sett. Men hvem er egentlig gutten med pene øynene? Hvorfor har han blitt sperret inne? Og hvorfor føler Juliette at hun kanskje - bare kanskje - kan stole på ham?

Det er først når hun slipper ut av sitt lille fengsel at historien virkelig starter. Juliette oppdager snart at hun er en viktig brikke i en maktsyk diktators spill, og hun må for alvor velge hvem hun vil virkelig vil være. Mektig eller maktesløs. Ond eller god. Monster - eller menneske.

Heltinne som må ta et skikkelig oppgjør med seg selv? Check. Dreamy helt som er villig til å ofre alt for den han elsker. Check. Festlige bikarakterer. Check. Gal, men samtidig interessant, bad guy. Check. Spennende historie med mye action. Check. Slutt med en twist som gjør deg interessert i å lese fortsettelsen. Check, check, check.

Det finnes langt bedre dystopier der ute enn Shatter Me, og det er nok ikke en bok for alle. Språket er til tider ekstremt svulstig, og det kan virke som om historien er krydret med flere metaforer enn det er stjerner på himmelen. Tilhører du imidlertid de som finner den slags poetisk (slik som meg), vil dette være en bok du ikke burde gå glipp av. Jeg gleder meg i alle fall heftig til neste bok i trilogien.

2012 blir oppfølgernes år indeed.

Anbefales!

Mission Impossible.

De har kommet, de har kommet! Etter mye frem og tilbake, stress over manglende produksjonsbekreftelser og et par dager med neglebitende spenning er endelig fotobøkene jeg bestilte her - og det til og med i god tid før julaften. Me very happy!


Å frakte bøkene fra Kiwi og hjem uten at mamma fattet mistanke viste seg å bli et kapittel for seg selv. Min originale plan var å traske avgårde i all hemmelighet en gang i starten av neste uke, men klissvåt snø og ikke helt vanntette vintersko satte en effektiv stopper for den planen. Alternativ B var dermed å kaste seg med i bilen da mamma og tanten min skulle gjøre unna helgehandelen - en noe risikabel affære, i og med at a) pakken jeg skulle hente inneholdt deres respektive julegaver, og b) de er begge for nysgjerrige for sitt eget beste.

Det som fulgte var en meget intrikat plan som rivaliserte den jeg og Stine Beate klekket ut da vi skulket skolen og reiste til Oslo for å se på A1 i niende klasse (innebar blant annet falske legeavtaler, falske bursdagsinvitasjoner og falske bursdagsgavepenger). Denne gangen slapp jeg heldigvis å printe ut falske invitasjoner til Kristines ikke-eksisterende bursdagsselskap, men en dårlig unnskyldning for å sende mamma og tante Åse på Mega i stedet for Kiwi, en måte å kvitte seg med en enorm pappeske på de 200 meterne mellom Kiwi og Mega, og en decoy-pakke fra Hong Kong måtte allikevel produseres.

Jeg er forresten rimelig sikker på at det stedet jeg bor på nettopp har vært vitne til fødselen av en ny bygdetulling, for jeg kan ikke akkurat ha sett særlig smart ut der jeg sto og hoppet på en pappeske rett ved siden av brannstasjonen i påsyn av halve bygda. Den lokale flaskemannen har helt sikkert nå fått heftig konkurranse av papphoppedamen. Jeg kan vente meg mange rare blikk og mye hvisking bak ryggen min i tiden fremover.


Stempelet som landsbyidiot var imidlertid verdt det, for tror du ikke min geniale plan gikk som på skinner. Etter å ha trykket den nå veldig flate og litt våte pappesken ned i en søppelkasse, ble fotobøkene smuglet inn i huset uten noen som helst form for mistanke. I skrivende stund ligger de og godgjør seg i en skuff på rommet mitt, i og med at min darling lillesøster krevde å få se resultatet før de blir pakket inn og lagt sammen med de andre gavene. Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å smugtitte litt selv, og jeg må si jeg er meget fornøyd med resultatet. Mamma kommer til å bli overlykkelig.

Neste post på programmet er å overbevise henne om at vi har planlagt å kjøpe noe skikkelig teit til henne til jul. Kanskje tennissokker, eller kanskje en mopp eller to. Cue subtil hinting, nøye planlagte 'forsnakkelser' og kvitteringer som på mystifistisk vis havner på kjøkkenbordet.

Det ligger mye arbeid bak den perfekte juleoverraskelse.

Mareritt.

I natt hadde jeg et grusomt mareritt. Detaljene er noe uklare, men det jeg husker vagt at det involverte høye fjell og mye løping. Jeg bråvåknet med dundrende hjertebank, og måtte bruke flere minutter på å roe meg ned nok til å klare å dra meg ut av sengen.

Det er rart det der med drømmer. Ofte våkner jeg uthvilt og lykkelig, vel vitende om at jeg har hatt en kjempefin drøm, men jeg kan ikke huske akkurat hva (eller hvem) jeg drømte om. Ved flere anledninger har jeg våknet med tårer trillende nedover kinnene mine, men endt opp fullstendig forvirret og usikker på hvorfor jeg egentlig gråter. Også er det drømmene som den jeg hadde i natt. Marerittene. Det er som regel de jeg husker best, muligens fordi de tvinger meg til å konfrontere alt jeg er redd for i det virkelige liv, og de derfor gjør større inntrykk enn drømmene der jeg flyter på en rosa sukkerspinnsky av ren lykke. Dumme hjernen. Det hjelper jo ikke akkurat på frykten.

Den første drømmen jeg kan huske i detalj var nettopp et mareritt. Jeg var omtrent fire år gammel, men kan fremdeles huske nesten alt. Jeg drømte at jeg var ute og passet barn sammen med venninnene mine (på den tiden var jeg veldig fascinert av de eldre jentene som trillet tur med babyene i gaten vår), da vi plutselig fikk øye på et troll som fløy rundt over hodene våre med en enorm øks i hånden. Vi ble livredde, men en av venninnene mine løftet opp en baby, holdt den opp mot trollet og sa: "Se, troll! Barn!" Hva som skjedde videre er for morbid til å skrive her, men drømmen endte nå i alle fall med at vi alle (minus én) løp for livet mot huset mitt med trollet i hælene.

Trollet så forresten akkurat sånn ut:


Personen som fortalte mamma at Karlsson på taket var en fin bok å lese på sengekanten kan brenne.

Jeg hadde også et mareritt om at jorden ble invadert av fiendtlige romvesener en gang. De kom til huset vårt, og jeg endte opp med å gjemme meg under en dyne. Så lå jeg der under dyna og visste, bare visste, at sengen min var omringet av små, grønne menn. Og de holdt dyna fast rundt meg. Jeg prøvde å skrike, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde å røre meg, men jeg klarte det ikke. Til slutt klarte jeg å rive meg løs fra under dyna, og rømme opp i andre etasje, der jeg gjemte meg i et skap sammen med mamma og søsteren min. Jeg hørte fottrinnene i trappa, og visste, bare visste, at de små, grønne mennene sto utenfor skapdøren. Så våknet jeg. Heldigvis.

Heldigvis har jeg hatt noen koselige drømmer også:


En gang drømte jeg at jeg var en fugl, og kusinen min var en katt, og vi var bestevenner. Siden vi var arter som egentlig ikke skulle like hverandre, måtte vi flykte til en koloni som bare het noe sånt som Paradiset, der fugler og reformerte katter kunne leve sammen i idyllisk harmoni. Hele greia ble ledet av en kjempesnill due som vi alle så opp til, og vi tilbrakte dagene våre med å plukke blomster og late oss i solen. Ah, det var en fin drøm.

Når jeg tenker meg om, så endte hele drømmen med at Paradiset ble angrepet av fuglespisende katter, og den snille lederduen døde og sånn, så egentlig var den ikke så koselig allikevel...

I bunn og grunn understreker det vel bare poenget mitt om at man husker de litt fæle drømmene bedre enn de gode. Det er jo ganske trist, i og med at jeg er bombesikker på at jeg har hatt nok av flotte drømmer der jeg og Chuck/Wade/Sean/Mr. Darcy/annen random heiting har levd lykkelig i alle våre dager. Sukk.

Har du hatt noen drømmer du fremdeles kan huske i detalj?

Og så ble det vinter.

I går kveld kom endelig snøen til Jevnaker også. Ironisk nok skjedde dette omtrent fem sekunder etter at jeg hadde klaget på Facebook-statusen til en bekjent bosatt i Oslo om mangelen på snø her på bondelandet, noe som førte til at jeg fant ut at jeg måtte forte meg tilbake til Facebook og fjerne kommentaren min før hun fikk sett den. Det gikk selvfølgelig ikke, ettersom hun, i likhet med meg og halvparten av Norges øvrige befolkning, tydeligvis har fast bosted foran PC-skjermen. Typisk.


Siden den etterlengtede snøen omsider falt, tok jeg meg en liten tur ut på trammen for å beundre de fallende snøflakene. Dessverre for meg viste de seg å være omtrent like store som et gjennomsnittlig støvkorn, men det hadde tydeligvis falt nok av dem til at trammen var dekket av et tynt lag med hvit snø. Jeg storkoste meg i omtrent tretti sekunder.

Så gikk jeg inn igjen, fordi det var kaldt, og fordi jeg hadde vært for lat til å ta på meg jakke.


Da jeg kikket ut av vinduet i dag tidlig, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Endelig føles det som om det er vinter, og endelig føles det som om det snart er jul. Som ren magi falt julestemningen ned fra skyene sammen med snøen, og i dag har jeg tatt meg selv i å nynne på julesanger både titt og ofte. Å, som jeg har savnet dette.


Julestemningen førte meg til og med inn på rommet til mamma, der jeg ganske snart fant meg selv sittende på huk i et hjørne mens jeg strøk kjærlig over de to julegavene som for tiden befinner seg der inne (tilfeldigvis begge til meg), og fantaserte om å rive av dem papiret med tennene. Issues, I tell you. Tålmodighet har heller aldri vært min sterkeste side. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve de neste to og en halv ukene. Kan vi ikke bare spole frem til den tjuefjerde med det samme?