Frykt.

Det har blitt fredag morgen her i Japan, og mitt og Katinkas opphold her på K's House i Tokyo begynner å nærme seg slutten for denne gang. Ingen av oss er spesielt glade for det, for vi har endelig - endelig - bondet med de andre hostellgjestene, og nå er vi alle en eneste stor, lykkelig familie. I kid you not. Her, ta en kikk på videoen fra gårsdagens Free Drink Night, som endte med at omtrent alle gjestene på hostellet ble ledet til en bar av en av de ansatte. Good times. Du kan blant annet se meg i min røde hettegenser flørte med kameraet, og Katinka erklære sin kjærlighet til Shinjuku.



Etter en noe tøff start på dagen, uflatterende bilder av nedblåste nordmenn i regi av hostellet (bevis nedenfor) og et usunt høyt inntak av is og Cola, tok Katinka og jeg med oss en supergiret australier og satte kursen for Akihabara. Amos hadde lenge hatt lyst til å prøve en maid-kafé, men ingen av de andre guttene hadde baller nok til å faktisk bli med ham inn forrige gang han prøvde å dra dit. Katinka og jeg hadde imidlertid ingen store motforestillinger mot å prøve ut en maid-kafé, og det faktum at vi i tillegg kan forstå og snakke japansk er jo alltids et stort pluss.


Vi hadde egentlig tenkt å sjekke ut kaféen som har rykte på seg for å være Tokyos beste, men like før vi nådde frem dit, ble vi praiet av en søt japanerjente i knallrosa maid-uniform. Hun inviterte oss til en annen kafé, og tilbød seg å vise oss veien dit. Maid-kafé er maid-kafé, tenkte vi, og fulgte etter vår rosa guide til Pinky Cafe. Og herregud, det var litt av en opplevelse. Hele kaféen var rosa, og de få bordene som var der var dekket av supergeeks. Det var akkurat slik klientell jeg forestilte meg at en maid-kafé skulle ha. Dessverre var det ikke lov å ta bilder der inne, så dere må bare ta meg på ordet. Rosa. Maids. Geeks. Amos spanderte drinker på oss som takk for at vi hadde blitt med ham. Katinka og jeg bestilte en som het noe sånt som 'Pegasus Fantasy'. Hver gang vi ble servert noe, måtte vi si en liten magisk spell. Den gikk noe sånt som: "Moe, moe - make it taste better!", komplett med 'søte' håndbevegelser og hele pakka. Freaky. Jaja, da man prøvd det også.

MEN - og det er et stort men - grunnen til at jeg kalte dette innlegget for 'Frykt' er ikke fordi jeg har en irrasjonell frykt for søte ting (som ponnier), men på grunn av hva vi gjorde litt senere på dagen. En gjeng av oss bestemte oss nemlig for å dra på en av Tokyos mange temarestauranter, og valget falt på Alcatraz ER - også kjent som The Shibuya Medical Prison. Det var seks av oss som tok metroen i retning av Shibuya; Cleo fra England, John, Chung og Mat fra Australia, og Katinka og jeg. Det tok oss en god stund å lete oss frem til restauranten, men omsider var vi fremme, og en slutty nurse tok et par håndjern på en entusiastisk Chung og ledet oss til rommet (ikke cellen) der vi skulle spise/drikke.


OK, så jeg har vært på en creepy, japansk temarestaurant før (The Lockup i Shinjuku), men den gangen var vi så (u)heldige at vi ikke fikk med oss det beryktede monstershowet. Denne gangen var vi imidlertid ikke like (u)heldige. I begynnelsen var det ikke engang skummelt. Vi begynte faktisk å tro at hele poenget var at slutty nurses skulle servere deg drinker i sprøyter. Småkjedelig. DET var det vi tenkte før alle lysene plutselig forsvant, rommet ble bekmørt, og vi hørte folk litt lenger bort i gangen skrike av full hals.

Jeg, som satt nærmest døren, fikk fullstendig panikk, og kravlet omtrent oppå fanget til Katinka som satt ved siden av meg. Hun var minst like redd. Heldigvis var Chung villig til å sette seg ytterst, slik at det som vi visste ville komme gjennom døren ikke ville nå helt frem til meg. True gentleman. Så der satt jeg altså og klynget meg til en livredd Katinka på den ene siden, og hånden til Chung på den andre. Folk skrek, og den eneste lyskilden vi fikk var fra blitzen på kameraet til en altfor avslappet Mat. Og plutselig kunne vi se henne der ute i gangen. Sadako fra Ringu (Samara fra The Ring). Langt sort hår som hang ned foran ansiktet, hvite klær. Og hun var på vei inn i rommet vårt. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var SÅ skummelt!

Jeg kommer til å ha grusomme mareritt de neste fjorten årene.


Lysene forsvant faktisk en gang til i løpet av kvelden (som førte til at jeg automatisk spratt over Chung for å sitte nærmest veggen), men det viste seg å bare være fordi en eller annen fyr hadde bursdag. Phew. Katinka dro avgårde på en etterlengtet date, mens resten av oss ble igjen for å drikke litt mer. Guttene klarte å overtale den halvveis kjekke servitøren i labjakke til å drikke et helt glass med whiskey, noe han gjorde i en eneste slurk. Imponerende. Til slutt begynte det å nærme seg stengetid, så vi takket for oss. Ikke før vi hadde tatt lekre bilder i en av fengselscellene (der min 'sad puppy'-pose endte opp med å se mer ut som Ringeren fra Notre Dame), da.

Guttene ville bli igjen i Shibuya for å sjekke japanske damer og drikke litt mer, mens både jeg og Cleo var såpass trøtte at vi valgte å vende nesen hjemover. Heldigvis rakk vi et av de siste togene i riktig retning, til tross for at vi ble nødt til å hoppe av på Ueno og ta taxi resten av veien. Hjem kom vi i alle fall.

Sove nå. Ja.