Bokanbefaling: Shatter Me

Jeg har absolutt ingen planer om å gjøre bloggen min om til bokblogg på heltid, men faktum er at jeg i dag ikke har så veldig mye spennende på hjertet, og når Shatter Me av Tahereh Mafi i tillegg er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste, blir det en ny bokanbefaling fra min side. Jeg har vært interessert i å lese denne boken helt siden jeg først leste beskrivelsen på Goodreads:

"Juliette hasn't touched anyone in exactly 264 days.

The last time she did, it was an accident, but The Reestablishment locked her up for murder. No one knows why Juliette's touch is fatal. As long as she doesn't hurt anyone else, no one really cares. The world is too busy crumbling to pieces to pay attention to a 17-year-old girl. Diseases are destroying the population, food is hard to find, birds don't fly anymore, and the clouds are the wrong color.

The Reestablishment said their way was the only way to fix things, so they threw Juliette in a cell. Now so many people are dead that the survivors are whispering war-- and The Reestablishment has changed its mind. Maybe Juliette is more than a tortured soul stuffed into a poisonous body. Maybe she's exactly what they need right now.

Juliette has to make a choice: Be a weapon. Or be a warrior."

Den høres spennende ut, gjør den ikke? Selv er jeg helt gal etter dystopiske ungdomsromaner, og sluker bøker som dette på høykant. Det jeg synes er aller viktigst i en god dystopi, er å bygge en verden leseren kan tro på, altså at man kan forestille seg at dette faktisk kan skje også i virkeligheten. Og en jordklode i ferd med å dø på grunn av menneskers grådighet? Et 'politisk parti' som lover å hjelp, men som i virkeligheten viser seg å være mer grådige og maktsyke enn noen kunne ha forestilt seg? Den tidligere så frie hverdagen byttet ut med en verden styrt med jernhånd av et brutalt og korrupt militærregime? Jeg synes ikke det er så vanskelig å tro på Shatter Me.

Juliette er en forholdsvis kompleks karakter. Forrige gang hun tok på et annet menneske gikk noe fryktelig galt, og de siste tre årene har Juliette brukt på å overbevise seg selv om at hun er et monster som fortjener å låses inne. I tillegg har årevis med avvisning både fra sine egne foreldre og andre ført til at hun ikke stoler på noen (ikke engang seg selv), så da Adam en dag plutselig dukker opp i cellen hennes, prøver hun så godt hun kan å ignorere ham. Hennes nye cellekamerat er frekk, pratsom og har de blåeste øynene Juliette noensinne har sett. Men hvem er egentlig gutten med pene øynene? Hvorfor har han blitt sperret inne? Og hvorfor føler Juliette at hun kanskje - bare kanskje - kan stole på ham?

Det er først når hun slipper ut av sitt lille fengsel at historien virkelig starter. Juliette oppdager snart at hun er en viktig brikke i en maktsyk diktators spill, og hun må for alvor velge hvem hun vil virkelig vil være. Mektig eller maktesløs. Ond eller god. Monster - eller menneske.

Heltinne som må ta et skikkelig oppgjør med seg selv? Check. Dreamy helt som er villig til å ofre alt for den han elsker. Check. Festlige bikarakterer. Check. Gal, men samtidig interessant, bad guy. Check. Spennende historie med mye action. Check. Slutt med en twist som gjør deg interessert i å lese fortsettelsen. Check, check, check.

Det finnes langt bedre dystopier der ute enn Shatter Me, og det er nok ikke en bok for alle. Språket er til tider ekstremt svulstig, og det kan virke som om historien er krydret med flere metaforer enn det er stjerner på himmelen. Tilhører du imidlertid de som finner den slags poetisk (slik som meg), vil dette være en bok du ikke burde gå glipp av. Jeg gleder meg i alle fall heftig til neste bok i trilogien.

2012 blir oppfølgernes år indeed.

Anbefales!

Mission Impossible.

De har kommet, de har kommet! Etter mye frem og tilbake, stress over manglende produksjonsbekreftelser og et par dager med neglebitende spenning er endelig fotobøkene jeg bestilte her - og det til og med i god tid før julaften. Me very happy!


Å frakte bøkene fra Kiwi og hjem uten at mamma fattet mistanke viste seg å bli et kapittel for seg selv. Min originale plan var å traske avgårde i all hemmelighet en gang i starten av neste uke, men klissvåt snø og ikke helt vanntette vintersko satte en effektiv stopper for den planen. Alternativ B var dermed å kaste seg med i bilen da mamma og tanten min skulle gjøre unna helgehandelen - en noe risikabel affære, i og med at a) pakken jeg skulle hente inneholdt deres respektive julegaver, og b) de er begge for nysgjerrige for sitt eget beste.

Det som fulgte var en meget intrikat plan som rivaliserte den jeg og Stine Beate klekket ut da vi skulket skolen og reiste til Oslo for å se på A1 i niende klasse (innebar blant annet falske legeavtaler, falske bursdagsinvitasjoner og falske bursdagsgavepenger). Denne gangen slapp jeg heldigvis å printe ut falske invitasjoner til Kristines ikke-eksisterende bursdagsselskap, men en dårlig unnskyldning for å sende mamma og tante Åse på Mega i stedet for Kiwi, en måte å kvitte seg med en enorm pappeske på de 200 meterne mellom Kiwi og Mega, og en decoy-pakke fra Hong Kong måtte allikevel produseres.

Jeg er forresten rimelig sikker på at det stedet jeg bor på nettopp har vært vitne til fødselen av en ny bygdetulling, for jeg kan ikke akkurat ha sett særlig smart ut der jeg sto og hoppet på en pappeske rett ved siden av brannstasjonen i påsyn av halve bygda. Den lokale flaskemannen har helt sikkert nå fått heftig konkurranse av papphoppedamen. Jeg kan vente meg mange rare blikk og mye hvisking bak ryggen min i tiden fremover.


Stempelet som landsbyidiot var imidlertid verdt det, for tror du ikke min geniale plan gikk som på skinner. Etter å ha trykket den nå veldig flate og litt våte pappesken ned i en søppelkasse, ble fotobøkene smuglet inn i huset uten noen som helst form for mistanke. I skrivende stund ligger de og godgjør seg i en skuff på rommet mitt, i og med at min darling lillesøster krevde å få se resultatet før de blir pakket inn og lagt sammen med de andre gavene. Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å smugtitte litt selv, og jeg må si jeg er meget fornøyd med resultatet. Mamma kommer til å bli overlykkelig.

Neste post på programmet er å overbevise henne om at vi har planlagt å kjøpe noe skikkelig teit til henne til jul. Kanskje tennissokker, eller kanskje en mopp eller to. Cue subtil hinting, nøye planlagte 'forsnakkelser' og kvitteringer som på mystifistisk vis havner på kjøkkenbordet.

Det ligger mye arbeid bak den perfekte juleoverraskelse.

Mareritt.

I natt hadde jeg et grusomt mareritt. Detaljene er noe uklare, men det jeg husker vagt at det involverte høye fjell og mye løping. Jeg bråvåknet med dundrende hjertebank, og måtte bruke flere minutter på å roe meg ned nok til å klare å dra meg ut av sengen.

Det er rart det der med drømmer. Ofte våkner jeg uthvilt og lykkelig, vel vitende om at jeg har hatt en kjempefin drøm, men jeg kan ikke huske akkurat hva (eller hvem) jeg drømte om. Ved flere anledninger har jeg våknet med tårer trillende nedover kinnene mine, men endt opp fullstendig forvirret og usikker på hvorfor jeg egentlig gråter. Også er det drømmene som den jeg hadde i natt. Marerittene. Det er som regel de jeg husker best, muligens fordi de tvinger meg til å konfrontere alt jeg er redd for i det virkelige liv, og de derfor gjør større inntrykk enn drømmene der jeg flyter på en rosa sukkerspinnsky av ren lykke. Dumme hjernen. Det hjelper jo ikke akkurat på frykten.

Den første drømmen jeg kan huske i detalj var nettopp et mareritt. Jeg var omtrent fire år gammel, men kan fremdeles huske nesten alt. Jeg drømte at jeg var ute og passet barn sammen med venninnene mine (på den tiden var jeg veldig fascinert av de eldre jentene som trillet tur med babyene i gaten vår), da vi plutselig fikk øye på et troll som fløy rundt over hodene våre med en enorm øks i hånden. Vi ble livredde, men en av venninnene mine løftet opp en baby, holdt den opp mot trollet og sa: "Se, troll! Barn!" Hva som skjedde videre er for morbid til å skrive her, men drømmen endte nå i alle fall med at vi alle (minus én) løp for livet mot huset mitt med trollet i hælene.

Trollet så forresten akkurat sånn ut:


Personen som fortalte mamma at Karlsson på taket var en fin bok å lese på sengekanten kan brenne.

Jeg hadde også et mareritt om at jorden ble invadert av fiendtlige romvesener en gang. De kom til huset vårt, og jeg endte opp med å gjemme meg under en dyne. Så lå jeg der under dyna og visste, bare visste, at sengen min var omringet av små, grønne menn. Og de holdt dyna fast rundt meg. Jeg prøvde å skrike, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde å røre meg, men jeg klarte det ikke. Til slutt klarte jeg å rive meg løs fra under dyna, og rømme opp i andre etasje, der jeg gjemte meg i et skap sammen med mamma og søsteren min. Jeg hørte fottrinnene i trappa, og visste, bare visste, at de små, grønne mennene sto utenfor skapdøren. Så våknet jeg. Heldigvis.

Heldigvis har jeg hatt noen koselige drømmer også:


En gang drømte jeg at jeg var en fugl, og kusinen min var en katt, og vi var bestevenner. Siden vi var arter som egentlig ikke skulle like hverandre, måtte vi flykte til en koloni som bare het noe sånt som Paradiset, der fugler og reformerte katter kunne leve sammen i idyllisk harmoni. Hele greia ble ledet av en kjempesnill due som vi alle så opp til, og vi tilbrakte dagene våre med å plukke blomster og late oss i solen. Ah, det var en fin drøm.

Når jeg tenker meg om, så endte hele drømmen med at Paradiset ble angrepet av fuglespisende katter, og den snille lederduen døde og sånn, så egentlig var den ikke så koselig allikevel...

I bunn og grunn understreker det vel bare poenget mitt om at man husker de litt fæle drømmene bedre enn de gode. Det er jo ganske trist, i og med at jeg er bombesikker på at jeg har hatt nok av flotte drømmer der jeg og Chuck/Wade/Sean/Mr. Darcy/annen random heiting har levd lykkelig i alle våre dager. Sukk.

Har du hatt noen drømmer du fremdeles kan huske i detalj?

Og så ble det vinter.

I går kveld kom endelig snøen til Jevnaker også. Ironisk nok skjedde dette omtrent fem sekunder etter at jeg hadde klaget på Facebook-statusen til en bekjent bosatt i Oslo om mangelen på snø her på bondelandet, noe som førte til at jeg fant ut at jeg måtte forte meg tilbake til Facebook og fjerne kommentaren min før hun fikk sett den. Det gikk selvfølgelig ikke, ettersom hun, i likhet med meg og halvparten av Norges øvrige befolkning, tydeligvis har fast bosted foran PC-skjermen. Typisk.


Siden den etterlengtede snøen omsider falt, tok jeg meg en liten tur ut på trammen for å beundre de fallende snøflakene. Dessverre for meg viste de seg å være omtrent like store som et gjennomsnittlig støvkorn, men det hadde tydeligvis falt nok av dem til at trammen var dekket av et tynt lag med hvit snø. Jeg storkoste meg i omtrent tretti sekunder.

Så gikk jeg inn igjen, fordi det var kaldt, og fordi jeg hadde vært for lat til å ta på meg jakke.


Da jeg kikket ut av vinduet i dag tidlig, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Endelig føles det som om det er vinter, og endelig føles det som om det snart er jul. Som ren magi falt julestemningen ned fra skyene sammen med snøen, og i dag har jeg tatt meg selv i å nynne på julesanger både titt og ofte. Å, som jeg har savnet dette.


Julestemningen førte meg til og med inn på rommet til mamma, der jeg ganske snart fant meg selv sittende på huk i et hjørne mens jeg strøk kjærlig over de to julegavene som for tiden befinner seg der inne (tilfeldigvis begge til meg), og fantaserte om å rive av dem papiret med tennene. Issues, I tell you. Tålmodighet har heller aldri vært min sterkeste side. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve de neste to og en halv ukene. Kan vi ikke bare spole frem til den tjuefjerde med det samme?

Singelkvaler.

Så skjedde det igjen. En liten kommentar fra mamma mens vi satt samlet foran TVen. Et lykkelig par gikk hånd i hånd på skjermen. "Jeg skulle ønske du kunne finne deg en kjæreste snart, jeg." Som om det bare er å knipse med fingrene, og så kommer Mr. Right spaserende inn ytterdøren. Som om det bare er å gå ut på gata, ta tak i det første mannfolket man kommer over, slenge ham over skulderen og ta ham med hjem for å møte familien. Som om potensielle kjærester vokser på det lille morelltreet vi har i hagen. Som om det er noe galt med meg fordi jeg er 25 år og singel.

No offence til mamma (hun mener det jo godt), men slike kommentarer klarer jeg meg fint uten.

Innimellom føles det faktisk som om jeg er den eneste single personen i verden. Av vår lille vennegruppe på seks fra det første året på videregående er for eksempel to stykker godt gift, to forlovet og én i et fast forhold. Også er det meg da. Like alene nå som jeg var da jeg var seksten. Men så tenker jeg meg litt om og innser at herregud, jeg har da andre venner som fremdeles ikke har noen bedre halvdel på slep, og da føler jeg meg plutselig ikke alene allikevel.


Jeg tror en stor del av grunnen til at jeg trasker rundt i min evige singeltilværelse er fordi jeg rett og slett har for urealistiske forventninger til eventuelle partnere. Jeg vil ikke ha Bob-Johnny fra Indre Grukkedal eller Kåre-Roger som tilbringer 99% av fritiden sin sammen med sin elskede bil/WOW/X-box/diverse andre distraksjoner. Nei, jeg vil farte verden rundt med Chuck Bass, ri inn i solnedgangen med Sean Kendrick eller få Wade Kinsella til å se på meg på samme måte som han ser på Zoe Hart. TV-serier, bøker og romantiske komedier har rett og slett ødelagt realitetsbegrepet mitt fullstendig. Hvor trist er ikke det?

Hvis en av de ovennevnte lekkerbiskenene plutselig en dag skulle finne på å spasere inn i livet mitt, tror jeg det hadde endt i fullstendig katastrofe uansett. Jeg er et av de menneskene som er født fullstendig uten flørtegenet, og når jeg snakker med det motsatte kjønn, ender det som regel på en av disse to måtene:



Jeg tror jeg har issues. I tillegg er jeg livredd for forpliktelser, så hvis man tar ett eneste feilsteg eller går bittelitt for fort frem, flykter jeg så fort jeg kan i motsatt retning. En gang sendte en gutt meg meldinger der det sto at han ikke klarte å slutte å tenke på meg etter vi hadde møttes på fest to ganger. To ganger! I mitt hode er det omtrent fem ganger for lite. Jeg løp. Fort. (Nå skal det også sies at han fyren også var veldig glad i å sende meg MMS-bilder - veldig tekkelige, mind you - av seg selv hele tiden, så det ble litt slitsomt i lengden).

Det beste for alle hadde jo sikkert vært om jeg ble en gal kattedame, men jeg føler at jeg er litt for ung til å gi opp søket etter min Chuck/Wade/Sean riktig enda. SÅ, hvis det finnes en mann der ute på leting etter en lettere nevrotisk, rotete, lettskremt forpliktelsesfobiker som blir mer enn bare litt sint hvis hun taper i brettspillet Geni, lever for vintersport på NRK og tror penger vokser på trær, så har jeg den perfekte kandidaten.


MEG!

Bokanbefaling: The Scorpio Races

Det er en stund siden jeg har vært så forelsket i en bok som jeg har blitt i The Scorpio Races av Maggie Stiefvater. OK, så det skjedde med Divergent i juni, og før det igjen med The Hunger Games i januar, men allikevel... Det er ikke ofte man snubler over en bok man tenker på i flere dager etter at man har lest den ut.

"It happens at the start of every November: the Scorpio Races. Riders attempt to keep hold of their water horses long enough to make it to the finish line. Some riders live. Others die.

At age nineteen, Sean Kendrick is the returning champion. He is a young man of few words, and if he has any fears, he keeps them buried deep, where no one else can see them.

Puck Connolly is different. She never meant to ride in the Scorpio Races. But fate hasn’t given her much of a chance. So she enters the competition — the first girl ever to do so. She is in no way prepared for what is going to happen," sier Goodreads.

"For en bok," sier Tonje. Jeg klarte knapt nok å legge den fra meg da jeg først begynte å lese den, og endte opp med å sitte våken til klokken syv om morgenen bare for å se hva som ville skje videre. Den har alt: Spenning, dramatikk, vennskap, kjærlighet, Sean Kendrick (swoon)... og kjøttetende kjempehester.

Ja, kjøttetende hester.

De kalles capaill uisce. Enorme hester som stiger frem fra bølgene - stolte, ville, frie, dødelige. Elleve måneder i året er de nesten like vennlige som enhver annen hest, men når november måned nærmer seg, forvandles de med ett til livsfarlige drapsmaskiner. Bare de modige tør å fange en. Bare de aller modigste tør å melde seg på The Scorpio Races. Sean melder seg på fordi han elsker de dødelige vannhestene - og da spesielt en ved navn Corr - over alt på jord. Puck (eller Kate, som hun egentlig heter) fordi hun ikke ser noen annen vei ut av den økonomiske krisen familien hennes har havnet i, og fordi hun er desperat etter å overtale storebroren sin til å bli på øya der de har vokst opp. Til tross for at de er to vidt forskjellige mennesker som aldri har vekslet et ord med hverandre før, danner de etterhvert en slags merkelig allianse.

Og herregud, Sean Kendrick? Det er egentlig ikke sunt for meg å lese ungdomslitteratur, i og med at jeg dessverre har en tendens til å bli litt småbetatt av fiksjonelle menn, og Sean Kendrick er intet unntak. Faktisk klatret han nesten helt til topps på Tonjes liste over fictional hunks. Han er rolig, fornuftig, dyp, mørk... og sannsynligvis også ganske kjekk. I alle fall liker jeg å forestille meg at han er det. Hadde Sean Kendrick vært virkelig, hadde godeste Puck fått heftig konkurranse. Fra meg. Host. Kremt. Ja.

Og jeg må også bare få nevne at filmrettighetene til boken ble opsjonert av Warner Bros allerede uken etter at boken kom ut på markedet. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som er enig i at boken er et lite mesterverk.

Anbefales på det sterkeste!

Julestemning. Eller mangelen på det.

Med under tre uker igjen til den etterlengtede dagen burde jeg i teorien løpe rundt i huset med nisselue på hodet og synge "Bjelleklang" til krampa tar meg, men det kan virke som om mangelen på snø og isende kulde bidrar til å holde julestemningen litt på avstand sånn foreløpig. Jeg må innrømme at jeg fikk litt gåsehud da vi tente det første lyset i adventsstaken forrige søndag, men i og med at jeg på det tidspunktet satt med godt over 39 i feber, kan jeg så absolutt ikke gå god for at det faktisk var et ørlite snev av julestemning som krøp seg nedover ryggraden min. Feberfrysninger er vel hakket mer sannsynlig.

Julegavene har imidlertid begynt å komme på plass i Casa de Berg. Vel, i alle fall de som er til meg. I år har jeg nemlig tatt meg den store frihet å diktere hva julemammanissen skal kjøpe til meg, slik at hun skal slippe å stresse rundt i butikkene på jakt etter superfancy duppeditter sånn rett før den tjuefjerde. "Men vil du ikke overraskes da?" spurte julemammanissen, og jeg svarte som sant er at nei, jeg vil heller få noe jeg vet jeg har lyst på. Jeg fortalte videre at det egentlig bare er fire ting jeg faktisk har skikkelig lyst på i år (hallo, luksusproblem...), og at ønskelisten min ser akkurat slik ut:


Penger, The Hunger Games Boxed Set, Trivial Pursuit (hilsen brettspillomanen i meg) og flanellpysj.

(Og for de som lurer på hvor jeg har fått det noe uflatterende bildet av meg selv fra, så er det hentet fra dette innlegget i Japan-bloggen min. De lekre posene under øynene mine makes sense if you read it, holdt jeg på å si.)

Da igjen, selv om jeg kanskje ikke er så glad i overraskelser, betyr jo ikke det at jeg ikke liker å overraske andre. I år har nemlig jeg og min darling lillesøster gått sammen om å overraske både mamma og tante Åse med nydelige fotobøker. Tante Åse får en bok proppfull av flotte bilder av sin nylig avdøde pusekatt, mens mamma får omtrent hele livshistorien til meg og søsteren min i bildeform. I den anledning har jeg børstet støvet av X antall gamle fotoalbum, og tilbrakt mye av den siste tiden på å aaaaw'e og ååååh'e over bilder av mini-me og mini-Stine.

Jeg mener... bare sjekk denne superlekre åttitallsbabyen med kjempepanne og kul åttitallsmamma:


Det er meg! Aaaaw!

Jeg har selvfølgelig ikke klart å motstå fristelsen til å spamme litt, så dersom du føler for å se flere bilder av meg-minus-omtrent-tjue-år og min rødhårede sister from the very same mister, kan du bare klikke på linken under. Hvis ikke - au revoir, good riddance og god jul på forskudd!

[Edit] Jeg byttet design. Var så lei av det gamle. Que pensez-vous? [/Edit]