It's my birthday!

Så er dagen her igjen da, dere. Jeg våknet i dag, og var plutselig et år eldre. Som et direkte resultat av dette er nå kjøleskapet fullt av kaker, bankkontoen er full av pengegaver fra diverse slektninger og Facebook-veggen min er full av lykkeønskninger fra mennesker jeg knapt nok har snakket med de siste fem årene (og fra mennesker jeg faktisk har snakket med, selvfølgelig). Årets bursdag er faktisk litt spesiell, i og med at jeg for første gang er nærmere femti enn null, noe som førte til et aldri så lite sammenbrudd i går kveld. Hvis jeg reagerer slik på å fylle tjueseks, kan du bare forestille deg hvordan jeg kommer til å bli når jeg bikker tretti. It won't be pretty. Det hadde vært fint hvis tiden kunne stanse når man var sånn... tjueen.

Som dere kanskje skjønner, har jeg alltid hatt et ganske ambivalent forhold til bursdagen min. I mange år var bursdagen min nesten årets verste dag, kun fordi det var dagen da alt hadde en tendens til å gå galt. Et år fikk jeg besøk av noen usedvanlige sultne slektninger, som endte opp med å spise opp hele bursdagskaken min uten at jeg fikk så mye som et stykke. Et år lå jeg i sengen hele dagen med tidenes verste feber. Et år ventet jeg hele dagen på en telefon som aldri kom. Dette var nok til å overbevise ti år gamle Tonje om at bursdag var pyton, og jeg har ikke hatt en stor feiring av bursdagen min siden den gang. Kake-og-pizza-fråtse-gatherings med familie og nære venner, sure, men bursdagsfest? Not gonna happen. Hadde jeg arrangert noe slikt, hadde huset garantert brent ned. Eller blitt truffet av en meteoritt eller noe. Garantert!

(I dag ble jeg forresten vekket av en nabo som insisterte på å ha en veldig høylytt og dramatisk telefonsamtale utendørs. Klokken åtte på morgenen! The Birthday Curse strikes again!)

Da igjen, det å ha bursdag er jo ikke baaaare negativt. Jeg er for eksempel en stor fan av bursdagsgaver. Og kaker (men bare hvis det er kaker jeg selv har valgt ut, i og med at jeg egentlig ikke er et kakemenneske). Og Peppe's Pizza, som er det jeg alltid insisterer på å spise på bursdagen min. Og OK, det er litt gøy at det for en gangs skyld er litt aktivitet på min noe forsømte Facebook-profil. Jeg føler meg særdeles populær i dag.

Så... hurra for meg?

La oss håpe at tjueseks ikke er så ille allikevel!

Om gull, sjømenn og tannleger fra Mars.

Sommer-OL går mot slutten for denne gang, og det er på tide å sette punktum for to uker fulle av store idrettsprestasjoner. Jeg har aldri være en skikkelig sommer-OL-jente - det er vintersport som har en stor plass i hjertet mitt - men denne gangen har jeg for en gangs skyldt fulgt med på det som har foregått. Jeg har sett Alexander Kristoff sykle seg inn til bronse, jeg har sett Bartosz Piasecki fekte seg til sølv, og jeg har hylt som en stukken gris da Eirik Verås Larsen padlet seg inn til Norges første gullmedalje i London.

Også har jeg sett på håndball, da.


Det dere må forstå når jeg begynner å snakke om håndball, er at jeg engasjerer meg veldig når jeg ser på sport. VELDIG! Det er ikke alltid like vakkert. Bak min relativt uskyldige (i alle fall liker jeg å innbille meg det, så bear with me) fasade, skjuler det seg noen som banner verre enn en gammel sjøulk, kaster ting i veggen i sinne, og hyler ut i ren frustrasjon. Det skjer ofte at vinduer må lukkes utelukkende på grunn av det øredøvende volum jeg vræler ut forbannelser med. Jeg sa det ikke var vakkert. Uansett, håndballen ga meg god grunn til å skrike, i alle fall i begynnelsen.

Der jeg satt med rumpa godt plantet i en usedvanlig behagelig sofa og skrek ut forbannelser til både det norske laget og deres like hardtarbeidende motstandere, var det lett å glemme det faktum at jeg selv er omtrent like atletisk som en sekk poteter, og at mine største idrettsprestasjoner består av å være den eneste jenta som klarte å komme seg over én meter i høyde i tredje på barneskolen, og at jeg en gang klarte å løpe meg inn til en to minus på Cooper-testen. Borte var alle minner om grusomme gymtimer på skolen, der bare forslaget om å spille håndball (eller fotball/volleyball) ga meg mer lyst til å sette meg ned på nærmeste stol og la en edderkopplignende tannlege fra Mars trekke ut alle tåneglene mine med tang (som jeg ikke har særlig lyst til altså, hvis du ikke tok den...). Neida, plutselig var jeg sportsekspert.

"Til og med jeg/bestemor/katten min kunne spilt bedre enn det her" var i hyppig bruk gjennom de første tre-fire kampene, men da håndballjentene plutselig våknet fra dvale i andre omgang i kvartfinalen, fikk pipa en annen låt. Plutselig var det sayonara forbannelser og frustrasjon, og hallo oppmuntrende tilrop, jubelbrøl og et svulmende hjerte. Og slik fortsatte det. Her er det kanskje på sin plass å nevne at selv om jeg ikke er den mest positive motgangssupporteren i gata, gjør jeg opp for det med å være verdens beste medgangssupporter. Seriøst. Jeg skrek meg hes da håndballjentene sikret seg en velfortjent gullmedalje, og fulgte det opp med å se medaljeseremonien tre ganger på rad. Jeg felte til og med en tåre under 'Ja, vi elsker' alle tre gangene. It was beauuutiful.


Tusen takk til alle de norske idrettsutøverene for å ha gjort mitt aller første sommer-OL til en minneverdig (og til tider ulidelig spennende) opplevelse. Vi sees om fire år.

Men først skal vi til Sotsji i 2014! Jeg gleder meg allerede! Vinter-OL in my heart!

PS: I morgen begynner skolen. I'm scaaaared!

Siden sist.

Seriøst, folkens. Jeg er i live. Siden de siste månedene har bestått av mye jobbing, meget hyggelige kontoutskrifter og et noe amputert sosialt liv, har jeg ikke hatt så mye interessant å skrive om. I midten av juli var imidlertid mine nærmere fire fine og lærerike måneder som sesonghjelp hos Hageland over, og siden den gang har du stort sett funnet meg i sofaen med en god bok, ute på en solseng når været tillater det, skrikende til en eller annen random OL-øvelse foran TVen, eller plantet foran PC-skjermen med en av de etthundreogåttiørten seriene jeg prøver å følge med på for tiden. Sommerferie, med andre ord.

Som du kan se av den siste tids Instagram-bilder, har livet mitt vært relativt begivenhetsløst:

1. Det har blitt mye jobbing på Hageland / 2. Enda mer jobb / 3. Avskjedsgaven jeg fikk av sjefene mine da jeg var ferdig på Hageland / 4. Søsteren min venter på bussen til Hønefoss / 5. Norsk sommer / 6. Oslo, dagen etter ettårsmarkeringen for 22. juli-tragedien.
1. Gjemmer meg i gresset / 2. Søsteren min på skogstur / 3. Fine Pearl / 4. Endelig litt ordentlig sommervær / 5. Nye solbriller / 6. ノーメイク, eller som vi sier på godt norsk; ingen sminke.

Jeg er forresten tnjberg på Instagram, hvis dere har lyst til å stalke meg litt nærmere.

I forrige innlegg (for omtrent et halvt år siden) nevnte jeg jo mine planer om å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Vel, jeg kom inn uten de store problemene, og derfor blir det skole på meg igjen allerede om et par uker. Ooooh, spennende. I og med at jeg ikke søkte på studenthybel før etter det var sikkert at jeg kom inn, var jeg en stund forberedt på å starte skoleåret med lange pendledager på bussen, men slik blir det nå altså ikke. Jeg var nemlig sleip nok til å nærmest stalke SiOs hjemmesider i påvente av at de skulle legge ut de splitter nye studenthyblene på Sogn, og sendte inn søknaden min med en gang de dukket opp på siden. Og vips, så hadde jeg sust forbi resten av boligkøen, og sikret meg tak over hodet fra og med 31. august. Noen pendledager må jeg altså overleve, men for leilighet med eget bad og kjøkken blir det verdt det.

Det var forresten sånn jeg sikret meg studenthybel forrige gang også. Sleipe-Tonje, det er meg.

Dermed ser det ut til at mitt sosiale liv, og dermed også mine spennende og deleverdige opplevelser, tar seg kraftig opp fra og med midten av måneden. Jeg lover å komme sterkere tilbake.