Hooray, yay, thank you very much!

I dag - i et anfall av ren kjedsomhet - surfet jeg rundt på eBay. Plutselig surfet jeg innom en fantastisk butikk (RubyRubyShop, for spesielt interesserte) proppfull av koreanske skjønnhetsgodsaker. Ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg elsker asiatiske (og da særlig koreanske) skjønnhetsprodukter, og det sier seg selv at slikt er vanskelig å få tak i her i det kalde nord. Du kan jo derfor sikkert tenke deg hvordan jeg reagerte da jeg snublet over det som fra nå av helt sikkert blir min nye favorittbutikk.

Tre små klikk, og fantastiske produkter er på vei hjem til Tonje. Ren magi.

Siden jeg først var så godt i gang med handle-asiatiske-produkter-prosessen, surfet jeg like godt innom Ichibankao og plukket med meg et par bokser med japansk hårfarge også. Jeg synes nemlig at de har litt penere farger enn det man får tak i her hjemme, så det skal bli spennende å se hvordan det blir.


- Palty hårfarge i fargen Milk Tea Brown.
- Perfect Cover B.B. Cream #23 fra MISSHA.
- Lovely Cookie Blusher #1 fra Etude House.
- Peach Sake Pore Essence Mask Sheet fra Skin Food.

Jeg er superfornøyd, og gleder meg stort til pakkene dukker opp i postkassen min. Bankkontoen min er derimot en anelse mer deprimert, og gleder seg stort til pengene fra Lånekassen tikker inn. I og med at skolen starter om litt over to uker, burde det ikke være sånn altfor lenge til.

22.07.2011.

22. juli 2011. Klokken er nesten halv fire på ettermiddagen. Jeg klikker meg tilfeldigvis inn på en nettavis. Overskriften lyser imot meg. Eksplosjon i Regjeringskvartalet. VG Nett kommer tilbake med mer. Sjokket. Forvirringen. Hva er det som foregår? Bildene begynner å dukke opp. Det ser ut som en krigssone. Brann. Ruiner. Blodige mennesker. Frykten. Er det terror?



Et par timer senere. Ubekreftede meldinger om skyting og ungdommer som prøver å svømme i sikkerhet. "Vi har en alvorlig situasjon på Utøya," sier Stoltenberg. Utøya? Utøya ligger tretti minutter fra der jeg bor. Jeg kjører forbi der hver gang jeg drar til/fra Oslo. Folk ber om hjelp via Twitter. En mann i politiuniform skyter. "Folk er skadet," sier ungdommer som har kommet seg i sikkerhet. "Folk er drept." Politiet sier ti er døde. Øyenvitner sier det dreier seg om langt flere.

Etterpå. Skytteren er arrestert. Han er norsk. Det begynner å gå opp for oss alle hva som har skjedd. Hvor stort omfang tragedien faktisk har. I dag er vi alle nordmenn, twitrer den svenske utenriksministeren. Dødstallene stiger. Litt før klokken fire på morgenen. "Syv er døde etter bomben i Oslo," sier politimannen. "På Utøya er det minst åtti døde." Det høres ut som om det er vanskelig for ham å si det. Jeg sover ikke. Jeg kan ikke sove.



Neste morgen. Flaggene vaier på halv stang over hele landet. 69 døde på Utøya. De aller fleste av disse ungdom. Mange på sykehus. Noen fremdeles savnet. Norge står stille. Hele Norge sørger. Verden sørger med oss. Vi spør oss alle hvordan noen kan gjøre noe sånt. Hva slags monster er i stand til å gjøre noe sånt? Øyenvitner beskriver en skremmende kald og rolig gjerningsmann. "Det var grusomt," sier morderen. "Grusomt, men nødvendig." Avsky. Kvalme. Jeg har ikke ord.

Norge gråter, men i sorgen finner vi hverandre. Bildene fra det som foregår utenfor Oslo domkirke er rørende. Lysene blafrer. Blomsterbukettene vokser utover Stortorget. Folk viser sin sympati. Gråter. Minnes. Nasjonen står samlet i sorgen.



Hva kan man si i en situasjon som denne? Hva skal man gjøre? 22. juli 2011 ble Norge rammet av en grusom terrorhandling. Det er slikt man hører kan skje, men aldri faktisk tror vil skje. Alle mine tanker går til de som er direkte og indirekte rammet av tragedien i Oslo/på Utøya. Det er uforståelig at noe sånt kan skje. Det vil ta oss alle lang tid å fordøye denne forferdelige hendelsen.

Men vi vil aldri glemme.

Lørdagsmoro.

Lørdag som var skulle Cecilie og en venninne av henne ved navn Julie feire en noe forsinket bursdag, og i den anledning inviterte de til full hulabaluba i hovedstaden. Jeg var en stund i tvil om hvorvidt jeg faktisk hadde mulighet til å komme, i og med at jeg ikke lenger har en leilighet der, og nattbusstilbudet til bondelandet er ikke-eksisterende. Heldigvis hadde Katinka en ledig sofa, så lørdag formiddag satte jeg meg på bussen til Oslo med humøret på topp. Etter litt knoting og roting fant jeg endelig frem til riktig bussholdeplass, og etter et mini-vors hos Katinka (der vi drakk de mest nasty vannmelondrinkene ever), dro vi ned til sentrum for å møte resten av folket på Jernbanetorget.

Vi startet kalaset med å spise på The Nighthawk Diner på Grünerløkka. Jeg følte meg veldig flink som klarte å holde meg unna de fristende hamburgerne, og koste meg med min greske salat. Midt under middagen fikk Katinka en melding fra en bekjent der det sto at hovedopptaket var klart, noe som nesten ga meg nervøst sammenbrudd der og da. Dommedag. Tenk om jeg ikke hadde kommet inn! Vi hadde jo ikke akkurat noen mulighet til å sjekke der og da, så vi måtte bare prøve å fortrenge det faktum at hele fremtiden vår sto på spill. Lett. Da alle var gode og mette, tok vi derfor med oss noen flasker alkohol og slo oss ned i nærmeste park. Der bli vi sittende en stund.

Litt utpå kvelden var det imidlertid på tide å sette kursen for John Dee, der det japanske punkbandet Guitar Wolf sto på scenen.


OK, så japansk punk er kanskje ikke akkurat min type musikk, men bandet var et fyrverkeri av dimensjoner på scenen, og med alkoholen brusende i blodet var det lett å la seg rive med. Det var litt småcreepy da den middelaldrende vokalisten begynte å synge om 高校生アクション ('Koukousei Action' = High School Student Action), men whatever. Etter konserten ville Alex absolutt hilse på bandet, så mens de fleste dro hjem, ble fem av oss igjen for å leke groupies.

Etter omtrent en time ved backstage-døren, dukket endelig Gitarulven himself opp. Jeg, Katinka og Ingrid hadde hendene fulle med å prøve å bli kvitt noen innpåslitne gutter, men Alex og Oda bablet i vei med ham. Og slik hadde det seg at vi tyve minutter senere satt på et utested og drakk med en japansk punkvokalist på nesten femti. Som rockestjerner flest tok han ikke av seg de grusomt harry solbrillene innendørs, men han viste seg å være en skikkelig hyggelig kar. Det samme kan ikke sies for den innpåslitne franske roadien han drasset med seg, og jeg godtet meg litt da sistnevnte ble kastet ut. Han rakk å invitere meg med på turné før vaktene fjernet ham da, så da har man jo opplevd det også.


Til slutt bestemte jeg og Katinka oss for å dra hjem, så etter en liten nattmatstopp på nærmeste kebabsjappe, hoppet vi på nattbussen. Før vi la oss, logget vi oss inn på Samordna Opptak for å sjekke om vi hadde kommet inn på skole. Og lo and behold - vi hadde begge kommet inn på førstevalgene våre. Yay! Dermed er det vel offisielt - de neste tre årene skal jeg studere reiselivsledelse og entreprenørskap ved Høgskolen i Buskerud avd. Hønefoss. Jeg krysser fingrene for at det blir gøy! Det skal bli en helt ny opplevelse å studere i en by jeg kjenner såpass godt fra før av. Det føles liksom litt tryggere. Nå er det bare å telle ned til studiestart 16. august.

Her om dagen dukket det forresten opp en haug med mer eller mindre uflatterende Japan-bilder av meg på Facebook. Det var min australske politimannvenn Amos som hadde vært på taggeraid, og til tross for at enkelte av bildene var så grusomme at jeg hadde lyst til å kaste meg ut av nærmeste vindu, var andre hakket koseligere. Siden jeg er i det nostalgiske hjørnet i dag, tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en liten bildespam fra mine og Katinkas glansdager på K's House Tokyo, bestående av noen av de mer koselige bildene Amos la ut. Jeg savner nemlig gjengen vår fryktelig. Enjoy.








Sukk. Jeg vil tilbake. NÅ!

Jakten på det perfekte Facebook-bildet.

Da jeg logget inn på Facebook i dag tidlig, ble jeg plutselig klar over hvor lenge siden det egentlig er jeg har skiftet profilbilde. En rask klikk på mitt fantastiske onigiri-bilde bekreftet mine mistanker - det er et helt år gammelt. Dermed ble jeg grepet av en plutselig trang til å ta et nytt profilbilde. Jeg kunne selvfølgelig ha rotet gjennom alle ferie- og fyllebildene mine, men når man er såpass ufotogen som meg, gir det sjelden de gode resultatene. For meg er det å skifte profilbilde en meget krevende prosess.

Heldigvis for meg var det sol og fint vær ute, så bevæpnet med mitt trofaste kamera og en noe motvillig lillesøster, trasket jeg ut i hagen for å ha en god, gammeldags fotosession.

Dessverre endte de aller fleste bildene mine opp med å bli enten...

...for oransje (Miss Betakaroten 2011):


...for porno ("Why yes, I am a naugthy, naughty secretary..."):


...for lite porno ("And this one time at band camp..."):


...for uheldige posisjoner (for lett å misforstå...):


...for lite fokus på meg (det er jo tross alt mitt profilbilde):


...for tilgjort ("Seeee på sommerfuglen!"):


...for vanlig (aka bildet-du-ikke-hater-men-ikke-vil-ha-på-Facebook-heller):


Etter omtrent to hundre mer eller mindre mislykkede bilder var jeg klar for å kaste inn håndkleet, da jeg plutselig kikket litt nærmere på et av de aller første bildene som hadde blitt tatt av meg og innså at jeg ikke hatet det. Ikke i det hele tatt. Hello, Facebook!


(Du vet, til tross for at lyset treffer nesen min på en meget uflatterende måte, og får det til å se ut som om det vokser en stor potet midt i ansiktet mitt. Det er umulig å bli hundre prosent fornøyd, I guess...)

Sånn. Mission accomplished. Nå kan jeg slappe av og glede meg over at det er en stund til jeg blir nødt til å gå gjennom den samme slitsomme prosessen igjen, mens andre kan se at jeg faktisk dukker opp på bilder i ny og ne. Phew.

Sayonara, Tokyo.

Nesten det første som skjedde etter at jeg og Katinka hadde sjekket inn på vårt fancy-schmancy Shinjuku-hotell, var at vi sov i hundre år. I kid you not. Våre planer om å stå opp tidlig for å dra til Togane ble knust av trangen til å sove fire timer ekstra. Det skulle ikke vært lovlig å plassere så komfortable senger på et hotellrom. Til tross for at jeg bare dager tidligere sverget evig troskap til K's House Tokyo, trooor jeg kanskje jeg også blir nødt legge inn et lite opphold på Sunroute Plaza Shinjuku under fremtidige Tokyo-turer.


Anyway. Siden torsdagsplanene våre hadde gått til helvete, ble vi nødt til å gjøre om litt på planen vår. Vi hadde egentlig planlagt å gå tur i hagen rundt keiserpalasset på fredag, men fremskyndet det en dag i stedet. I ettertid viste det seg at det kanskje ikke var så dumt at vi ikke hadde klart å stå opp, siden keiserpalasset tydeligvis er stengt på fredager. Lucky!

Nesten med en gang vi gikk ut fra metrostasjonen foran keiserpalasset, begynte det å regne. Typisk. Hagevandring i pøsende regnvær er vel ikke det som frister aller mest, spesielt ikke når du oppdager at du har lagt igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis viste det seg å kun være en liten regnbyge, så etter noen minutter gikk det flott å vandre rundt og ta flotte turistbilder av hverandre i alle mulige slags hagescenarioer igjen.


Jeg har aldri vært et stort ut-i-naturen-menneske, men jeg må innrømme at det ikke var så ille å vandre rundt i den praktfulle hagen i et par timer. Jeg fikk skikkelig Japan-følelse. Dessverre var været fremdeles litt ustabilt med både regn- og tordenbyger, så da vi vendte snuten mot metroen igjen, måtte vi løpe de siste hundre meterne for å ikke ende opp som druknede katter. Ehehe.


På kvelden utforsket vi et enormt kjøpesenter i Shinjuku, der hovedformålet var å lokalisere Skin Food-butikken. Ingen gjør hud- og hårpleie som koreanerne, og heldigvis har enkelte kjeder nå også begynt å etablere seg i nabolandene. Senterbesøket viste seg å bli en farlig affære, i og med at jeg og Katinka plutselig kom på det faktum at de faktisk også tar vestlige kredittkort i Japan. Plutselig virket liksom ikke hele komme-med-lite-penger-i-lommeboken-planen vår like bra lenger. Oops.

På fredag klarte vi heldigvis å stå opp såpass tidlig at vi rakk å ta oss en tur til Togane. Det føltes ikke riktig å bare besøke det gamle hjemstedet vårt én gang i løpet av turen, så det var med friskt mot vi kastet oss på toget til Chiba. Heldigvis var det ingen som trodde jeg var en hore denne gangen. Vi hadde store forhåpninger om å få se heitinger denne gangen (gjerne Togmenn og Tosh-tosher), men dessverre for oss er nok ikke universet helt på vår side. Sukk. Vi fikk i det minste overrasket Moet, som denne gangen ikke var like opptatt som det hun var forrige gang vi besøkte skolen. Vi hang sammen i omtrent en time, og hadde det like gøy som i gamle dager. Katinka fikk et lite sjokk da det viste seg at Moet og hennes nye loverboy (Austin) hadde en del felles bekjente, og vi fniste litt over hvor liten verden (og tydeligvis også California) egentlig er.


Etter å ha tatt et see-you-in-Norway-farvel med Moet, og også møtt på både Jeanette og Tom, gikk Katinka og jeg på Sushiro for å kose oss med litt rå fisk og andre godsaker. Tre uker i Japanland, og dette var første gangen vi spiste sushi. Shame on us! Det smakte like fortreffelig som alltid. Mette og fornøyde rullet vi videre til gode gamle WonderGOO, der kredittkortene våre fikk kjørt seg litt igjen. Turister på tur, vet du. Etter en eviglang togtur tilbake til Tokyo, et siste besøk på senteret og en haug med pakking, la vi oss - klare for den lange reisen tilbake til Norge.

Vi tok flybussen fra hotellet klokken syv på lørdag morgen, og forberedte oss på et langt døgn. Heldigvis hadde vi begge gjort nødvendige innkjøp dagen i forveien, så vi hadde et hemmelig våpen for å forkorte den elleve timer lange flyturen litt.

Tada!


Nytt datingspill! Ehehe!

Det er utrolig hvor fort tiden går når du bare har noe å drive med. I tillegg til å jakte på virtuelle heitinger, tok jeg meg også tid til å se på to filmer. Og vips, så var vi i Wien, som forøvrig må være en av de verste flyplassene jeg har vært på. Mangel på sitteplasser, uvennlig personale og... vel, det var vel kanskje det. Heldigvis har de Starbucks, så på et eller annet vis klarte vi å kaste bort fire timer der allikevel.

Og plutselig var jeg tilbake i Norge igjen.

またね, Japan! Vi sees forhåpentligvis snart!

Hiroshima.

Det var vår første og eneste fulle dag i Hiroshima, men jeg og Katinka klarte ikke å kravle opp oss av sengen til en akseptabel tid allikevel. Ehehe. Nåvel, etter å ha unnagjort våre vanlige morgenrutiner, trasket vi avgårde i den retningen vi trodde vi måtte gå for å møte på utbombede bygninger og fredsparker. Den fine tingen med Hiroshima er at selve bykjernen er såpass liten at det er fullstendig mulig å bevege seg dit man har lyst til å dra kun ved hjelp av føttene. Den ikke fullt så fine tingen med Hiroshima er at byen ligger mye lenger sør enn Tokyo, og temperaturene derfor oppfører seg deretter. Jeg hadde lyst til å legge med ned og dø etter fem minutter med trasking. Vikinger er ikke bygget for slike temperaturer.

Da vi endelig kom fram til Atomic Bomb Dome, fant jeg ut at jeg hadde glemt minnekortet mitt i laptopen. Typisk. Heldigvis fant vi en elektronikkbutikk like borti gaten, og med nytt minnekort i boks, var jeg klar for å ta en million bilder. Hva kan jeg si om Atomic Bomb Dome? Den er mye mer utbombet enn hva bildene jeg har studert på Google viser. I og med at bomben eksploderte over bygningen i stedet for ved siden av den, overlevde en del av strukturen, men i følge informasjonsplakaten ble alle menneskene inne i bygningen drept momentant som følge av atombomben. Ouch.


Etter å ha tatt de vanlige stå-foran-attraksjonen-turistbildene, bestemte vi oss for å traske rundt bygningen for å se den fra andre vinkler. Det var da man faktisk kunne se hvor mye skade bomben egentlig gjorde. Bakken var dekket av steinblokker, stålbjelker stakk ut i merkelige vinkler, og restene av det som en gang var en trapp, slynget seg opp mot ingenting. Det så helt jævlig ut.


Atomic Bomb Dome var ikke nok for historiesugne nordmenn, og med sommerfugler i magen trasket vi i vei mot Peace Memorial Museum sammen med en hel high school på tur. Jeg hadde hørt museet skulle være en tankevekkende (og noe grusom) opplevelse, og det var det helt klart. Både jeg og Katinka ble litt blanke i øynene da vi kom til den delen av museet der man kan se de ødelagte klærne og eiendelene til mange personer som opplevde bomben. Det var nedsotede klokker som hadde stoppet på 08:15, filler som engang hadde vært skoleuniformer, matbokser som fremdeles hadde de forkullede restene av en lunsj og grusomme bilder. Bildene var kanskje det verste. Bilder av døde og skadede. Mennesker som var såpass forbrent at det var umulig å se hvordan de hadde sett ut før bomben. Det var helt forjævlig.

Eiendelenene som var utstilt hadde gjerne en lapp ved siden av seg der det sto hvem de hadde tilhørt, og hvordan det gikk med den personen. De fleste historiene hørtes omtrent slik ut:

“Hirose Miyako var femten år, og elev ved Hiroshima Girls High School. Hun var på vei til byggeplassen der hun arbeidet da bomben eksploderte. Til tross for enorme brannskader på nittini prosent av kroppen, klarte hun å slepe seg tilbake til familien sin, der hun døde den 8. august.”

Og blant alt det triste løp de japanske high school-elevene rundt. Bråkte, lo og flørtet.


På museet kunne vi også lese den detaljerte historien om Sadako Sasaki og de tusen tranene. Det er ikke første gang jeg har hørt hennes historie, men det var første gang historien var akkompagnert av bilder og noen av origamitranene hun brettet. Det var kjempetrist. Heldigvis ble vi litt mer oppmuntret da vi gikk ut av museet, og tok en tur bortom Children’s Peace Monument som ble reist på initiativ av bl.a. Sadakos klassekamerater. De små glassburene var dekket med tusenvis, kanskje til og med millioner, av traner som barn fra hele verden hadde sendt inn. Her og der kunne man lese ordene “peace” og det japanske 平和 (heiwa) blant alle fargene. Det var deilig å se på noe fargerikt og fint etter det deprimerende museet. Det minnet meg på at det ikke bare er død og elendighet her i verden.

Etterpå trasket vi hjem gjennom Hiroshimas nesten tomme bakgater, mens vi gikk gjennom alle inntrykkene fra dagen. Det var en veldig spesiell opplevelse. Et besøk på fredsmuseet i Hiroshima anbefales definitivt.


Både jeg og Katinka følte at vi trengte en liten pick-me-up etter en noe deprimerende dag, og da vi litt senere snublet over en Sweets Paradise, var det ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise. Etter en liten tur tilbake til hostellet, danset vi i vei mot kakeland. Så mye kake man klarer å stappe i seg på halvannen time høres kanskje herlig ut, men jeg husket fort hvorfor jeg egentlig ikke er et kakemenneske. Det er liksom altfor søtt. Jeg forsynte meg fra kakebuffeten én gang, før jeg måtte gi tapt for sukkeroverdosen. Heldigvis hadde de andre spiselige ting der også, ellers hadde jeg nok følt at jeg kastet bort pengene mine. Sweets Paradise er nok ikke noe for meg. Mamma og Stine hadde derimot vært i himmelen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er adoptert…


I dag tok vi Shinkansen tilbake til Tokyo, der vi fikk tilbud om å oppgradere hotellrommet vårt for skarve 3000 yen. Vi hoppet selvfølgelig på tilbudet, og i skrivende stund sitter jeg i min deilige myke 120 cm brede hotellseng og stirrer på den store flatskjerm-TV’en rett ovenfor meg. Gud, så godt det er med litt luksus etter to og en halv uke på trange hostellrom! Hoho!

Siden sist.

Så Katinka og jeg kom oss ikke avgårde til Hiroshima på lørdag allikevel, til tross for at vi tilbrakte store deler av fredagen på å ta farvel med den store lille gjengen 'vår'. Typisk oss.

Amos, Chung, yours truly, John, Katinka, Mat, Austin
Vi var jo egentlig helt innstilt på å dra, så da John og Chung ba oss med på en baseballkamp fredag ettermiddag, hoppet vi på tilbudet. Problemet var bare at amerikanerne hadde lyst til å gå på Alcatraz (den skumle temarestauranten fra forrige innlegg) samme kveld, så vi slet litt med å velge aktivitet. Det er fint å føle seg populær. Til slutt ble vi enige om å gå på baseballkampen først, for så å møte de andre ved Hachiko-statuen i Shibuya halv ni. Som sagt, så gjort.

Verken jeg eller Katinka har noe som helst peiling på baseball, så vi var nok begge en smule skeptiske til hvor morsomt det kom til å bli. Heldigvis var John og skjeggedude-jeg-ikke-husker-navnet-på snille nok til å opplyse oss uvitende nordmenn om de forskjellige reglene, og om hva som foregikk på banen når ting ble forvirrende. Vi trengte ikke engang å spørre. Snilt. Ganske snart hang vi såpass godt med at kampen faktisk begynte å bli ganske spennende. Vi heiet på hjemmelaget (Tokyo Yakult Swallows), og satt med hjertet i halsen hver gang motstanderne (Yokohama BayStars) lå an til å få poeng. Dessverre måtte Katinka og jeg gå midtveis i åttende inning for å rekke Shibuya-møtetiden, så vi fikk aldri med oss at Swallows fikk tre poeng helt på slutten og faktisk vant kampen. Bummer.


Jeg skal SÅ på baseballkamp igjen neste gang jeg er i Japan!

Etter å ha presset oss gjennom folkemengden i Shibuya, stilte vi oss opp ved Hachiko og ventet. Amerikanerne (Jenn, Austin, Andy og Marcos) dukket opp omtrent et halvt minutt senere, men vi var nødt til å vente på kanadierne (Allen, Derek og Tyler), som visstnok også skulle være med. Så vi ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Vi tok oss til og med spaserturer rundt omkring for å forsikre oss om at de ikke hadde gått seg bort, men nei. Ingen kanadiere å se. Etter å ha ventet i en halvtime, bestemte vi oss for å bare gå uten dem. Vi satte kursen mot fotgjengerfeltet, og gjett hvem vi fikk øye på ved en annen statue? Hvordan man kan forveksle en statue av en hund med en av en haug nakne småbarn aner jeg ikke, men det et tydeligvis mulig.

Én ting har jeg lært om amerikanere (og kanadiere): De er gjerrige. De var ikke villige til å betale for enkeltdrinker, og siden Alcatraz tydeligvis ikke har all-you-can-drink på fredager, endte vi opp med å lete etter et annet sted. Heldigvis fant vi en izakaya (japansk pub) med ledige rom og akseptable priser, så vi slo oss ned der. Og herregud, jeg tror aldri jeg har sett så mye alkohol på ett sted i hele mitt liv. Folk bestilte øl og drinker i øst og vest, og på merkelig vis presterte vi også å drikke opp alt vi bestilte. Stemningen gikk seriøst fra meh til full hulabaluba og hæla i taket på omtrent en halvtime. Crazy shit!

Andy, Jenn, Marcos
Tyler, Derek, Allen
Turen tilbake til hostellet var minst like crazy. Katinka og jeg tok en spontan fyllebeslutning om å bli i Tokyo et par dager til. Så ble det kaos da Andy hoppet av toget for å gå på do. Planen var at vi skulle vente på ham i Ueno, men da vi kom til Ueno og siste tog ankom stasjonen, var det ingen Andy å se. Plutselig hadde også Tyler forsvunnet, så Allen gikk for å lete etter ham. Resten av oss gikk mot taxikøen, og etter å ha sendt de altfor fulle Jenn og Marcos tilbake i taxi, sto jeg, Katinka, Austin og Derek igjen utenfor Ueno stasjon. Vi måtte jo vente på Allen, og eventuelt også Tyler. Ingen av dem dukket opp. Etter en halvhjertet leteaksjon og litt akrobatikk fra Derek, ble vi enige om å bare dra tilbake til hostellet. Da vi kom tilbake, fikk vi vite at Andy hadde kommet hjem for lenge siden, og det samme gjaldt Tyler. Allen dukket opp rundt tyve minutter senere, etter en lang og ensom spasertur fra Ueno til Asakusa. Omstendighetene (og alkoholmengden) tatt i betraktning, vil jeg tørre å påstå at det er et lite mirakel i seg selv at alle klarte å komme seg tilbake til hostellet. Haha!

Til tross for at jeg drakk litt for mye på fredag, var jeg i overraskende god form på lørdag. Vi hadde en avtale med amerikanerne om å gå på karaoke på kvelden, men det endte med at Jenn, Andy og Marcos trakk seg på vei til karaokestedet, fordi de mente det var for mye å betale 3080 yen (210 kr) for karaoke og nomihoudai (all you can drink) i fem timer. Som sagt; gjerrige amerikanere. Austin ble med da, så kudos til ham. Det kan kaaanskje ha hatt noe å gjøre med hans tilsynelatende lille Katinka-crush, men hva vet vel jeg. I det minste fikk vi endelig tatt (fylle)bilder med de vakre figurene utenfor Bandai-hovedkvarteret, og bevist en gang for alle at en gjennomsnittlig nordmann kan drikke amerikanere under bordet! Yaaaay!



I går tok jeg og Katinka oss en tur til Ikebukuro for å kjøpe blingenegler til Katinka. I Tokyo har sommersalget startet for fullt, og gatene var fulle av shoppelystne japanere. Det var ikke særlig enkelt å navigere folkemassene.


Etter en vellykket handletur og en god middag på min favoritt-pasta-restaurant i Japan, dro vi tilbake til K's House. Det var vår (andre) siste kveld i Tokyo, og vi hadde håpet at gjengen ville komme tilbake tidlig, slik at vi kunne finne på noe gøy. I stedet viste det seg at vårt tidligere så fredelige hostell hadde blitt invadert av en gruppe gladkristne amerikanere, som satt halve kvelden og diskuterte kirken midt i stuen. Høyt! Jeg hadde lyst til å kaste dem fra taket. Austin sendte Katinka en 'let's hang out tonight'-melding på Facebook, så vi ventet forgjeves på at vennene våre skulle dukke opp. Typisk nok dukket de opp akkurat da vi hadde gitt opp håpet etter nærmere to timers venting, og slått oss ned på rommet vårt igjen. Bah.

Nåja, det endte opp med å bli en halvveis festlig kveld/natt, til tross for at den kanskje ikke var like innholdsrik som vi hadde forventet oss. Amerikanerne og kanadierne diskuterte ekle uttrykk fra Urban Dictionary, og hadde en (seemingly) orgasmisk diskusjon om spill/gaming. Boys and their toys...

I DAG har vi i alle fall endelig klart å slepe oss til Hiroshima, men siden vi var såpass slitne etter reisen og bagasjeslepingen, har vi ikke gjort stort annet enn å traske rundt i sentrum. Vi sparer de triste atombombegreiene til i morgen. Jeg grugleder meg allerede!