22.07.2011.

22. juli 2011. Klokken er nesten halv fire på ettermiddagen. Jeg klikker meg tilfeldigvis inn på en nettavis. Overskriften lyser imot meg. Eksplosjon i Regjeringskvartalet. VG Nett kommer tilbake med mer. Sjokket. Forvirringen. Hva er det som foregår? Bildene begynner å dukke opp. Det ser ut som en krigssone. Brann. Ruiner. Blodige mennesker. Frykten. Er det terror?



Et par timer senere. Ubekreftede meldinger om skyting og ungdommer som prøver å svømme i sikkerhet. "Vi har en alvorlig situasjon på Utøya," sier Stoltenberg. Utøya? Utøya ligger tretti minutter fra der jeg bor. Jeg kjører forbi der hver gang jeg drar til/fra Oslo. Folk ber om hjelp via Twitter. En mann i politiuniform skyter. "Folk er skadet," sier ungdommer som har kommet seg i sikkerhet. "Folk er drept." Politiet sier ti er døde. Øyenvitner sier det dreier seg om langt flere.

Etterpå. Skytteren er arrestert. Han er norsk. Det begynner å gå opp for oss alle hva som har skjedd. Hvor stort omfang tragedien faktisk har. I dag er vi alle nordmenn, twitrer den svenske utenriksministeren. Dødstallene stiger. Litt før klokken fire på morgenen. "Syv er døde etter bomben i Oslo," sier politimannen. "På Utøya er det minst åtti døde." Det høres ut som om det er vanskelig for ham å si det. Jeg sover ikke. Jeg kan ikke sove.



Neste morgen. Flaggene vaier på halv stang over hele landet. 69 døde på Utøya. De aller fleste av disse ungdom. Mange på sykehus. Noen fremdeles savnet. Norge står stille. Hele Norge sørger. Verden sørger med oss. Vi spør oss alle hvordan noen kan gjøre noe sånt. Hva slags monster er i stand til å gjøre noe sånt? Øyenvitner beskriver en skremmende kald og rolig gjerningsmann. "Det var grusomt," sier morderen. "Grusomt, men nødvendig." Avsky. Kvalme. Jeg har ikke ord.

Norge gråter, men i sorgen finner vi hverandre. Bildene fra det som foregår utenfor Oslo domkirke er rørende. Lysene blafrer. Blomsterbukettene vokser utover Stortorget. Folk viser sin sympati. Gråter. Minnes. Nasjonen står samlet i sorgen.



Hva kan man si i en situasjon som denne? Hva skal man gjøre? 22. juli 2011 ble Norge rammet av en grusom terrorhandling. Det er slikt man hører kan skje, men aldri faktisk tror vil skje. Alle mine tanker går til de som er direkte og indirekte rammet av tragedien i Oslo/på Utøya. Det er uforståelig at noe sånt kan skje. Det vil ta oss alle lang tid å fordøye denne forferdelige hendelsen.

Men vi vil aldri glemme.