Mission Impossible.

De har kommet, de har kommet! Etter mye frem og tilbake, stress over manglende produksjonsbekreftelser og et par dager med neglebitende spenning er endelig fotobøkene jeg bestilte her - og det til og med i god tid før julaften. Me very happy!


Å frakte bøkene fra Kiwi og hjem uten at mamma fattet mistanke viste seg å bli et kapittel for seg selv. Min originale plan var å traske avgårde i all hemmelighet en gang i starten av neste uke, men klissvåt snø og ikke helt vanntette vintersko satte en effektiv stopper for den planen. Alternativ B var dermed å kaste seg med i bilen da mamma og tanten min skulle gjøre unna helgehandelen - en noe risikabel affære, i og med at a) pakken jeg skulle hente inneholdt deres respektive julegaver, og b) de er begge for nysgjerrige for sitt eget beste.

Det som fulgte var en meget intrikat plan som rivaliserte den jeg og Stine Beate klekket ut da vi skulket skolen og reiste til Oslo for å se på A1 i niende klasse (innebar blant annet falske legeavtaler, falske bursdagsinvitasjoner og falske bursdagsgavepenger). Denne gangen slapp jeg heldigvis å printe ut falske invitasjoner til Kristines ikke-eksisterende bursdagsselskap, men en dårlig unnskyldning for å sende mamma og tante Åse på Mega i stedet for Kiwi, en måte å kvitte seg med en enorm pappeske på de 200 meterne mellom Kiwi og Mega, og en decoy-pakke fra Hong Kong måtte allikevel produseres.

Jeg er forresten rimelig sikker på at det stedet jeg bor på nettopp har vært vitne til fødselen av en ny bygdetulling, for jeg kan ikke akkurat ha sett særlig smart ut der jeg sto og hoppet på en pappeske rett ved siden av brannstasjonen i påsyn av halve bygda. Den lokale flaskemannen har helt sikkert nå fått heftig konkurranse av papphoppedamen. Jeg kan vente meg mange rare blikk og mye hvisking bak ryggen min i tiden fremover.


Stempelet som landsbyidiot var imidlertid verdt det, for tror du ikke min geniale plan gikk som på skinner. Etter å ha trykket den nå veldig flate og litt våte pappesken ned i en søppelkasse, ble fotobøkene smuglet inn i huset uten noen som helst form for mistanke. I skrivende stund ligger de og godgjør seg i en skuff på rommet mitt, i og med at min darling lillesøster krevde å få se resultatet før de blir pakket inn og lagt sammen med de andre gavene. Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å smugtitte litt selv, og jeg må si jeg er meget fornøyd med resultatet. Mamma kommer til å bli overlykkelig.

Neste post på programmet er å overbevise henne om at vi har planlagt å kjøpe noe skikkelig teit til henne til jul. Kanskje tennissokker, eller kanskje en mopp eller to. Cue subtil hinting, nøye planlagte 'forsnakkelser' og kvitteringer som på mystifistisk vis havner på kjøkkenbordet.

Det ligger mye arbeid bak den perfekte juleoverraskelse.