Mareritt.

I natt hadde jeg et grusomt mareritt. Detaljene er noe uklare, men det jeg husker vagt at det involverte høye fjell og mye løping. Jeg bråvåknet med dundrende hjertebank, og måtte bruke flere minutter på å roe meg ned nok til å klare å dra meg ut av sengen.

Det er rart det der med drømmer. Ofte våkner jeg uthvilt og lykkelig, vel vitende om at jeg har hatt en kjempefin drøm, men jeg kan ikke huske akkurat hva (eller hvem) jeg drømte om. Ved flere anledninger har jeg våknet med tårer trillende nedover kinnene mine, men endt opp fullstendig forvirret og usikker på hvorfor jeg egentlig gråter. Også er det drømmene som den jeg hadde i natt. Marerittene. Det er som regel de jeg husker best, muligens fordi de tvinger meg til å konfrontere alt jeg er redd for i det virkelige liv, og de derfor gjør større inntrykk enn drømmene der jeg flyter på en rosa sukkerspinnsky av ren lykke. Dumme hjernen. Det hjelper jo ikke akkurat på frykten.

Den første drømmen jeg kan huske i detalj var nettopp et mareritt. Jeg var omtrent fire år gammel, men kan fremdeles huske nesten alt. Jeg drømte at jeg var ute og passet barn sammen med venninnene mine (på den tiden var jeg veldig fascinert av de eldre jentene som trillet tur med babyene i gaten vår), da vi plutselig fikk øye på et troll som fløy rundt over hodene våre med en enorm øks i hånden. Vi ble livredde, men en av venninnene mine løftet opp en baby, holdt den opp mot trollet og sa: "Se, troll! Barn!" Hva som skjedde videre er for morbid til å skrive her, men drømmen endte nå i alle fall med at vi alle (minus én) løp for livet mot huset mitt med trollet i hælene.

Trollet så forresten akkurat sånn ut:


Personen som fortalte mamma at Karlsson på taket var en fin bok å lese på sengekanten kan brenne.

Jeg hadde også et mareritt om at jorden ble invadert av fiendtlige romvesener en gang. De kom til huset vårt, og jeg endte opp med å gjemme meg under en dyne. Så lå jeg der under dyna og visste, bare visste, at sengen min var omringet av små, grønne menn. Og de holdt dyna fast rundt meg. Jeg prøvde å skrike, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde å røre meg, men jeg klarte det ikke. Til slutt klarte jeg å rive meg løs fra under dyna, og rømme opp i andre etasje, der jeg gjemte meg i et skap sammen med mamma og søsteren min. Jeg hørte fottrinnene i trappa, og visste, bare visste, at de små, grønne mennene sto utenfor skapdøren. Så våknet jeg. Heldigvis.

Heldigvis har jeg hatt noen koselige drømmer også:


En gang drømte jeg at jeg var en fugl, og kusinen min var en katt, og vi var bestevenner. Siden vi var arter som egentlig ikke skulle like hverandre, måtte vi flykte til en koloni som bare het noe sånt som Paradiset, der fugler og reformerte katter kunne leve sammen i idyllisk harmoni. Hele greia ble ledet av en kjempesnill due som vi alle så opp til, og vi tilbrakte dagene våre med å plukke blomster og late oss i solen. Ah, det var en fin drøm.

Når jeg tenker meg om, så endte hele drømmen med at Paradiset ble angrepet av fuglespisende katter, og den snille lederduen døde og sånn, så egentlig var den ikke så koselig allikevel...

I bunn og grunn understreker det vel bare poenget mitt om at man husker de litt fæle drømmene bedre enn de gode. Det er jo ganske trist, i og med at jeg er bombesikker på at jeg har hatt nok av flotte drømmer der jeg og Chuck/Wade/Sean/Mr. Darcy/annen random heiting har levd lykkelig i alle våre dager. Sukk.

Har du hatt noen drømmer du fremdeles kan huske i detalj?