Bokanbefaling: The Scorpio Races

Det er en stund siden jeg har vært så forelsket i en bok som jeg har blitt i The Scorpio Races av Maggie Stiefvater. OK, så det skjedde med Divergent i juni, og før det igjen med The Hunger Games i januar, men allikevel... Det er ikke ofte man snubler over en bok man tenker på i flere dager etter at man har lest den ut.

"It happens at the start of every November: the Scorpio Races. Riders attempt to keep hold of their water horses long enough to make it to the finish line. Some riders live. Others die.

At age nineteen, Sean Kendrick is the returning champion. He is a young man of few words, and if he has any fears, he keeps them buried deep, where no one else can see them.

Puck Connolly is different. She never meant to ride in the Scorpio Races. But fate hasn’t given her much of a chance. So she enters the competition — the first girl ever to do so. She is in no way prepared for what is going to happen," sier Goodreads.

"For en bok," sier Tonje. Jeg klarte knapt nok å legge den fra meg da jeg først begynte å lese den, og endte opp med å sitte våken til klokken syv om morgenen bare for å se hva som ville skje videre. Den har alt: Spenning, dramatikk, vennskap, kjærlighet, Sean Kendrick (swoon)... og kjøttetende kjempehester.

Ja, kjøttetende hester.

De kalles capaill uisce. Enorme hester som stiger frem fra bølgene - stolte, ville, frie, dødelige. Elleve måneder i året er de nesten like vennlige som enhver annen hest, men når november måned nærmer seg, forvandles de med ett til livsfarlige drapsmaskiner. Bare de modige tør å fange en. Bare de aller modigste tør å melde seg på The Scorpio Races. Sean melder seg på fordi han elsker de dødelige vannhestene - og da spesielt en ved navn Corr - over alt på jord. Puck (eller Kate, som hun egentlig heter) fordi hun ikke ser noen annen vei ut av den økonomiske krisen familien hennes har havnet i, og fordi hun er desperat etter å overtale storebroren sin til å bli på øya der de har vokst opp. Til tross for at de er to vidt forskjellige mennesker som aldri har vekslet et ord med hverandre før, danner de etterhvert en slags merkelig allianse.

Og herregud, Sean Kendrick? Det er egentlig ikke sunt for meg å lese ungdomslitteratur, i og med at jeg dessverre har en tendens til å bli litt småbetatt av fiksjonelle menn, og Sean Kendrick er intet unntak. Faktisk klatret han nesten helt til topps på Tonjes liste over fictional hunks. Han er rolig, fornuftig, dyp, mørk... og sannsynligvis også ganske kjekk. I alle fall liker jeg å forestille meg at han er det. Hadde Sean Kendrick vært virkelig, hadde godeste Puck fått heftig konkurranse. Fra meg. Host. Kremt. Ja.

Og jeg må også bare få nevne at filmrettighetene til boken ble opsjonert av Warner Bros allerede uken etter at boken kom ut på markedet. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som er enig i at boken er et lite mesterverk.

Anbefales på det sterkeste!