Og så ble det vinter.

I går kveld kom endelig snøen til Jevnaker også. Ironisk nok skjedde dette omtrent fem sekunder etter at jeg hadde klaget på Facebook-statusen til en bekjent bosatt i Oslo om mangelen på snø her på bondelandet, noe som førte til at jeg fant ut at jeg måtte forte meg tilbake til Facebook og fjerne kommentaren min før hun fikk sett den. Det gikk selvfølgelig ikke, ettersom hun, i likhet med meg og halvparten av Norges øvrige befolkning, tydeligvis har fast bosted foran PC-skjermen. Typisk.


Siden den etterlengtede snøen omsider falt, tok jeg meg en liten tur ut på trammen for å beundre de fallende snøflakene. Dessverre for meg viste de seg å være omtrent like store som et gjennomsnittlig støvkorn, men det hadde tydeligvis falt nok av dem til at trammen var dekket av et tynt lag med hvit snø. Jeg storkoste meg i omtrent tretti sekunder.

Så gikk jeg inn igjen, fordi det var kaldt, og fordi jeg hadde vært for lat til å ta på meg jakke.


Da jeg kikket ut av vinduet i dag tidlig, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Endelig føles det som om det er vinter, og endelig føles det som om det snart er jul. Som ren magi falt julestemningen ned fra skyene sammen med snøen, og i dag har jeg tatt meg selv i å nynne på julesanger både titt og ofte. Å, som jeg har savnet dette.


Julestemningen førte meg til og med inn på rommet til mamma, der jeg ganske snart fant meg selv sittende på huk i et hjørne mens jeg strøk kjærlig over de to julegavene som for tiden befinner seg der inne (tilfeldigvis begge til meg), og fantaserte om å rive av dem papiret med tennene. Issues, I tell you. Tålmodighet har heller aldri vært min sterkeste side. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve de neste to og en halv ukene. Kan vi ikke bare spole frem til den tjuefjerde med det samme?