Bokanbefaling: Shatter Me

Jeg har absolutt ingen planer om å gjøre bloggen min om til bokblogg på heltid, men faktum er at jeg i dag ikke har så veldig mye spennende på hjertet, og når Shatter Me av Tahereh Mafi i tillegg er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste, blir det en ny bokanbefaling fra min side. Jeg har vært interessert i å lese denne boken helt siden jeg først leste beskrivelsen på Goodreads:

"Juliette hasn't touched anyone in exactly 264 days.

The last time she did, it was an accident, but The Reestablishment locked her up for murder. No one knows why Juliette's touch is fatal. As long as she doesn't hurt anyone else, no one really cares. The world is too busy crumbling to pieces to pay attention to a 17-year-old girl. Diseases are destroying the population, food is hard to find, birds don't fly anymore, and the clouds are the wrong color.

The Reestablishment said their way was the only way to fix things, so they threw Juliette in a cell. Now so many people are dead that the survivors are whispering war-- and The Reestablishment has changed its mind. Maybe Juliette is more than a tortured soul stuffed into a poisonous body. Maybe she's exactly what they need right now.

Juliette has to make a choice: Be a weapon. Or be a warrior."

Den høres spennende ut, gjør den ikke? Selv er jeg helt gal etter dystopiske ungdomsromaner, og sluker bøker som dette på høykant. Det jeg synes er aller viktigst i en god dystopi, er å bygge en verden leseren kan tro på, altså at man kan forestille seg at dette faktisk kan skje også i virkeligheten. Og en jordklode i ferd med å dø på grunn av menneskers grådighet? Et 'politisk parti' som lover å hjelp, men som i virkeligheten viser seg å være mer grådige og maktsyke enn noen kunne ha forestilt seg? Den tidligere så frie hverdagen byttet ut med en verden styrt med jernhånd av et brutalt og korrupt militærregime? Jeg synes ikke det er så vanskelig å tro på Shatter Me.

Juliette er en forholdsvis kompleks karakter. Forrige gang hun tok på et annet menneske gikk noe fryktelig galt, og de siste tre årene har Juliette brukt på å overbevise seg selv om at hun er et monster som fortjener å låses inne. I tillegg har årevis med avvisning både fra sine egne foreldre og andre ført til at hun ikke stoler på noen (ikke engang seg selv), så da Adam en dag plutselig dukker opp i cellen hennes, prøver hun så godt hun kan å ignorere ham. Hennes nye cellekamerat er frekk, pratsom og har de blåeste øynene Juliette noensinne har sett. Men hvem er egentlig gutten med pene øynene? Hvorfor har han blitt sperret inne? Og hvorfor føler Juliette at hun kanskje - bare kanskje - kan stole på ham?

Det er først når hun slipper ut av sitt lille fengsel at historien virkelig starter. Juliette oppdager snart at hun er en viktig brikke i en maktsyk diktators spill, og hun må for alvor velge hvem hun vil virkelig vil være. Mektig eller maktesløs. Ond eller god. Monster - eller menneske.

Heltinne som må ta et skikkelig oppgjør med seg selv? Check. Dreamy helt som er villig til å ofre alt for den han elsker. Check. Festlige bikarakterer. Check. Gal, men samtidig interessant, bad guy. Check. Spennende historie med mye action. Check. Slutt med en twist som gjør deg interessert i å lese fortsettelsen. Check, check, check.

Det finnes langt bedre dystopier der ute enn Shatter Me, og det er nok ikke en bok for alle. Språket er til tider ekstremt svulstig, og det kan virke som om historien er krydret med flere metaforer enn det er stjerner på himmelen. Tilhører du imidlertid de som finner den slags poetisk (slik som meg), vil dette være en bok du ikke burde gå glipp av. Jeg gleder meg i alle fall heftig til neste bok i trilogien.

2012 blir oppfølgernes år indeed.

Anbefales!