Bursdag og julaften.

Jeg fikk pakke i posten i dag! Jeg fikk pakke i posten i dag! Pakke i posten! PAKKE I POSTEN!


Gleden er til å ta og føle på her i huset. For meg er det å få pakke i posten omtrent det samme som å ha bursdag og julaften samtidig. Jeg mistenker det er derfor jeg nettshopper såpass mye. De som sier at penger ikke kan kjøpe lykke, kan bare gå og kaste seg utfor nærmeste stup med en gang. Penger kan definitivt kjøpe meg lykke - i alle fall midlertidig.

Uansett, inni pakken fant jeg dette:


Skin Food Avocado Leave-in Fluid til mitt knusktørre og brusete hår, og MISSHA The Style Creamy Matte Lip Rouge PK02, en fantastisk pen, rosa leppestift til hverdagsbruk. Har jeg noen gang nevnt at jeg er lettere avhengig av koreanske skjønnhetsprodukter? De kan virkelig sine saker der borte. Huden og håret mitt takker Pierre Omidyar hver eneste dag for at han utviklet eBay, for uten ham hadde de vært dømt til en tilværelse proppfull av billigprodukter fra H&M, og den tanken liker de ikke.

Jeg ble såpass fornøyd med leppestiften at jeg til og med tok et bilde av leppene mine for å vise frem den fine fargen. La det imidlertid under spoilertag, så jeg kan slippe å se de noe rynkete vinterleppene mine på display hver gang jeg klikker meg innom bloggen min i tiden fremover.

Fargen er det i det minste ingenting å si på... - KLIKK HER

Ja, jeg har store tenner. Da jeg gikk i barnehagen refererte jeg til mammas tenner som kanintenner på en jevnlig basis, og da melketennene mine endelig falt ut, ga karma meg et skikkelig spark i ryggen. Karma's a bitch! Haha!

Det var egentlig det jeg hadde på hjertet i dag. Resten av ettermiddagen og kvelden skal jeg bare kose meg med nye episoder av de fleste favorittseriene mine, i og med at jeg har vært en veldig dårlig TV-slave de siste dagene. Bring on the drama! *happy dance*

Mission Impossible.

De har kommet, de har kommet! Etter mye frem og tilbake, stress over manglende produksjonsbekreftelser og et par dager med neglebitende spenning er endelig fotobøkene jeg bestilte her - og det til og med i god tid før julaften. Me very happy!


Å frakte bøkene fra Kiwi og hjem uten at mamma fattet mistanke viste seg å bli et kapittel for seg selv. Min originale plan var å traske avgårde i all hemmelighet en gang i starten av neste uke, men klissvåt snø og ikke helt vanntette vintersko satte en effektiv stopper for den planen. Alternativ B var dermed å kaste seg med i bilen da mamma og tanten min skulle gjøre unna helgehandelen - en noe risikabel affære, i og med at a) pakken jeg skulle hente inneholdt deres respektive julegaver, og b) de er begge for nysgjerrige for sitt eget beste.

Det som fulgte var en meget intrikat plan som rivaliserte den jeg og Stine Beate klekket ut da vi skulket skolen og reiste til Oslo for å se på A1 i niende klasse (innebar blant annet falske legeavtaler, falske bursdagsinvitasjoner og falske bursdagsgavepenger). Denne gangen slapp jeg heldigvis å printe ut falske invitasjoner til Kristines ikke-eksisterende bursdagsselskap, men en dårlig unnskyldning for å sende mamma og tante Åse på Mega i stedet for Kiwi, en måte å kvitte seg med en enorm pappeske på de 200 meterne mellom Kiwi og Mega, og en decoy-pakke fra Hong Kong måtte allikevel produseres.

Jeg er forresten rimelig sikker på at det stedet jeg bor på nettopp har vært vitne til fødselen av en ny bygdetulling, for jeg kan ikke akkurat ha sett særlig smart ut der jeg sto og hoppet på en pappeske rett ved siden av brannstasjonen i påsyn av halve bygda. Den lokale flaskemannen har helt sikkert nå fått heftig konkurranse av papphoppedamen. Jeg kan vente meg mange rare blikk og mye hvisking bak ryggen min i tiden fremover.


Stempelet som landsbyidiot var imidlertid verdt det, for tror du ikke min geniale plan gikk som på skinner. Etter å ha trykket den nå veldig flate og litt våte pappesken ned i en søppelkasse, ble fotobøkene smuglet inn i huset uten noen som helst form for mistanke. I skrivende stund ligger de og godgjør seg i en skuff på rommet mitt, i og med at min darling lillesøster krevde å få se resultatet før de blir pakket inn og lagt sammen med de andre gavene. Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å smugtitte litt selv, og jeg må si jeg er meget fornøyd med resultatet. Mamma kommer til å bli overlykkelig.

Neste post på programmet er å overbevise henne om at vi har planlagt å kjøpe noe skikkelig teit til henne til jul. Kanskje tennissokker, eller kanskje en mopp eller to. Cue subtil hinting, nøye planlagte 'forsnakkelser' og kvitteringer som på mystifistisk vis havner på kjøkkenbordet.

Det ligger mye arbeid bak den perfekte juleoverraskelse.

A long overdue update.

Jeg lever fremdeles.

Dette kan muligens komme som en stor overraskelse for noen, i og med at jeg ikke har skrevet noe her på godt over tre måneder, men det er altså sant. Jeg har fremdeles hodet, begge armene, begge beina og såvidt jeg vet også resten av kroppen i meget god behold. Ikke har jeg vært involvert i en stor ulykke, ei heller opplevd noe veldig traumatisk (hvis man da ikke regner med den gangen jeg drømte at jeg var innesperret i et hus fullt av hjernespisende mennesker/zombier). Jeg har bare innsett at jeg har det kjedeligste livet noensinne, og har følt meg fryktelig uinspirert i det siste.

Det har ikke Pearl, som nylig har gått over til The Dark Side:


Hun har egentlig ingenting med innlegget å gjøre, men jeg synes bare bildet er så morsomt!

Anyway. 7. september sendte jeg nemlig et brev til skolen min, der jeg opplyste dem om at jeg ville avbryte reiselivsutdanningen jeg begynte på noen få uker tidligere. Grunnen var rett og slett at jeg følte at jeg hadde valgt fryktelig feil. Jeg har da aldri vært interessert i økonomi. Hva var det jeg tenkte? Uansett, det var et vanskelig valg, i og med at klassen min var kjempehyggelig, men jeg måtte bare gjøre det som var best for meg. Er fortsatt overbevist om at jeg gjorde det riktige.

Så hva har jeg egentlig gjort siden 7. september?

Jeg har prøvd å få meg jobb, men det er ikke det letteste i verden når man bor på bondelandet, er midt i 20-årene og har minimalt med arbeidserfaring. Har fått en del avslag, men jeg gir ikke opp håpet. Et eller annet sted der ute finnes det noen som vil ansette meg! Jeg har bare ikke funnet ham/henne/dem enda!

Jeg har også spilt litt for mye Sims 3. Tonje-simmen er for lengst død og begravet, og akkurat nå tror jeg jeg spiller tipp-tipp-tipp-oldebarnet hennes eller noe sånt.

Også har jeg shoppet en del på nettet, noe som kanskje ikke er så smart siden jeg ikke akkurat svømmer i penger for tiden. Her, dette er det jeg har kjøpt bare den siste uken:



Ah, også bestilte jeg meg en ny mobiltelefon, siden jeg begynte å bli litt vel lei av den gamle. Den kostet bare én krone da, så den gjorde ikke akkurat så stort innhugg på bankkontoen min. Heldigvis. Dessuten blir jeg jo snart rik uansett, i og med at jeg har store planer om å stikke av med den kjempestore Viking Lotto-potten i kveld. Hundre pluss millioner hadde kommet godt med.


Man kan trygt si at tilværelsen som arbeidsløs ikke akkurat passer meg så bra. Jeg føler at jeg er i ferd med å bli sprø allerede, og det er ikke engang tre måneder siden jeg sluttet på skolen. Hvordan folk klarer å overleve uten jobb/skole i årevis er beyond me. Jeg trenger en givende hobby ASAP.

I mellomtiden får jeg nøye meg med å spille mer Sims.

Og Wordfeud.

Send meg gjerne en invite (Brukernavn: Nairne). Jeg trenger desperat flere motstandere.

Hooray, yay, thank you very much!

I dag - i et anfall av ren kjedsomhet - surfet jeg rundt på eBay. Plutselig surfet jeg innom en fantastisk butikk (RubyRubyShop, for spesielt interesserte) proppfull av koreanske skjønnhetsgodsaker. Ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg elsker asiatiske (og da særlig koreanske) skjønnhetsprodukter, og det sier seg selv at slikt er vanskelig å få tak i her i det kalde nord. Du kan jo derfor sikkert tenke deg hvordan jeg reagerte da jeg snublet over det som fra nå av helt sikkert blir min nye favorittbutikk.

Tre små klikk, og fantastiske produkter er på vei hjem til Tonje. Ren magi.

Siden jeg først var så godt i gang med handle-asiatiske-produkter-prosessen, surfet jeg like godt innom Ichibankao og plukket med meg et par bokser med japansk hårfarge også. Jeg synes nemlig at de har litt penere farger enn det man får tak i her hjemme, så det skal bli spennende å se hvordan det blir.


- Palty hårfarge i fargen Milk Tea Brown.
- Perfect Cover B.B. Cream #23 fra MISSHA.
- Lovely Cookie Blusher #1 fra Etude House.
- Peach Sake Pore Essence Mask Sheet fra Skin Food.

Jeg er superfornøyd, og gleder meg stort til pakkene dukker opp i postkassen min. Bankkontoen min er derimot en anelse mer deprimert, og gleder seg stort til pengene fra Lånekassen tikker inn. I og med at skolen starter om litt over to uker, burde det ikke være sånn altfor lenge til.

Shibuya.

Hallo igjen! Her kommer nok et livstegn fra oss halvveis slitne, halvveis lykkelige reisende i Tokyos navle. Vi landet trygt på Narita rundt halv åtte på morgenen i går, men i og med at vi ikke kunne sjekke inn på hostellet før klokken tre, begynte vår Japan-reise med spennende flyplasscamping i omtrent tre timer. Fuuun. Japanerne sendte oss de merkeligste blikk, og en politimann kom til og med bort for å sjekke identiteten vår. Sikkert en forhåndsregel sånn i tilfelle vi hadde planer om å sprenge flyplassen i luften med de overfylte koffertene våre eller noe.

Til slutt fikk vi i alle fall kravlet oss til hostellet, godt hjulpet av et hurtigtog og en hyggelig taxisjåfør som ga oss 70 yen i rabatt, og de snille menneskene bak skranken lot oss plassere bagasjen vår på rommet/fyrstikkesken vi skulle sove på, til tross for at klokken bare var ett. Det sier seg selv at vi ikke gjorde så mye i går. Vi trasket rundt i Asakusa mens svetten rant, dusjet, sov, spiste kimchi-gyuudon på Sukiya (FINALLY!), og sov litt til. I elleve timer, for å være nøyaktig.


I dag bestemte vi oss for å ta turen til Shibuya for å shoppe litt og se på alle de trendy heitingene. Gudskjelov var det ikke like klamt som i går, men luftfuktigheten her er allikevel så høy at håret mitt krøller seg i merkelige vinkler, og min tidligere så glatte frisyre mest av alt minner om en gammel tante gone wrong. Jeg har gitt opp å gjøre noe med det. Tante it is, then. Til alle som håpet å få se mange bilder av tidligere nevnte trendy heitinger, må jeg bare benytte anledningen til å beklage. Jeg ble rett og slett så opptatt av shopping og herregud-yay-jeg-er-i-Japan-igjen'ing, at det eneste bildet jeg tok i løpet av dagen var et selvdiggerbilde på prøverommet på Forever 21 i Shibuya. Crazy eyes og full pakke.

Da jeg og Katinka beveget oss inn på Donki, fant vi noe spennende i et hjørne av butikken. Parykker! Ikke tragiske Halloween-parykker, men ordentlige (så ordentlige som de kan bli når de er syntetiske) fashion-parykker. Øynene våre ble kulerunde, og vi skottet til alle kanter for å se om det var trygt å studere dem nærmere. Noen av frisyrene var veldig pene, og når vi sammenliknet det med vårt eget frizzy hår, ble fristelsen litt for stor. Det er lenge siden jeg har følt meg såpass flau som jeg gjorde da jeg sto i kø for å betale for en parykk (av alle ting). Oh, the shame.


Og herregud, den så ikke så rød ut i butikken! Dumme fargeprøve!


I det minste er jeg og Katinka godt sikret for fremtidige Halloween-fester eller andre ting som krever ekstra utkledning. Yaaay!

Jeg skal bli flinkere til å ta bilder av flere Japan-relaterte ting. I morgen skal vi enten til Togane og se på heitinger eller til Ueno Zoo for å se på pandaer, eller eventuelt gjøre et eller annet innendørs (som ikke koster sånn altfor mye) dersom været suger. Værmeldingene er litt varierende, så det er ikke lett å planlegge.

Men yay, Japan! Jeg har savnet deg!

And off we go!

Herregud, jeg kan forestille meg at de få menneskene som leser bloggen min begynner å bli litt lei av maset om sommerferien min nå. Jeg skal til Japan. Jeg skal ikke til Japan. Jeg skal til Stockholm. Jeg skal ikke til Stockholm. Det har vært mye frem og tilbake, men nå ser det endelig ut som om vi har bestemt oss en gang for alle. The verdict is in, oooog... det blir Tokyo i juni, folkens!

Til tross for at sannsynligheten er stor for at vi kommer til å oppleve et og annet etterskjelv, tar vi sjansen på at UD har rett når de erklærer Tokyo-området trygt å feriere i igjen. Må innrømme at jeg har vært hakket mer bekymret for strålingsfaren enn for jordskjelvene (det ristet ganske ofte når jeg bodde i Japan også), men når nyere målinger viser at det er mindre stråling i Tokyo enn på en vanlig dag i New York og Stockholm, høres det ikke særlig risikabelt ut. Selvfølgelig kan man jo aldri være hundre prosent sikker på at situasjonen i Fukushima ikke forverrer seg igjen, men risikoen for det synker for hver dag som går. Noen sjanser må man vel ta her i livet! Flybilletter skal bestilles i morgen (vel, i dag), og vi satser på å reise 10. juni og bli i Japan i tre uker.


For å feire at sommerferien er reddet (Tomomi gjorde det nemlig slutt med den svenske kjæresten sin for noen dager siden, så Stockholm gikk litt til helvete det også), og for å friske opp mine latente japanskkunnskaper, har jeg derfor gravd frem en japansk mobilnovelle jeg kjøpte for over to år siden, men som jeg aldri har lest. Det er overraskende hvor greit det går å følge handlingen, til tross for at jeg ikke har studert japansk på ni hele måneder nå. Jeg husker mange flere kanji (tegn) enn jeg trodde. Hurra! Heldigvis ble novellen opprinnelig publisert i mobilformat, så både språket og dialogen er forholdsvis enkelt. Det som er så fint med mobilnoveller er jo gjerne at det er utrolig mye dialog og indre monologer, og ikke så mange detaljerte beskrivelser av omgivelsene. Perfekt for japanskstudenter som vil trene på leseforståelse.


Den neste uken kan du nok finne meg og boken ute i solen sammen, for til tross for at språket er enkelt, tar det meg mye lenger tid å lese en japansk tekst enn en norsk/engelsk en. Det er sikkert det perfekte tidsfordriv mens jeg ligger lett henslengt på en solseng og nyter det fine været vi har hatt i påskeferien. Tusen takk til Universitetet i Oslo for at vi har fått ferie ut denne uken også! En ekstra uke til å jobbe videre med brunfargen (jeg, det ultimate spøkelse, har nemlig klart å få en svak tan) og sløve kommer godt med!

Litt farlig kan det kanskje være med såpass mye fritid, da. Sløving fører gjerne til at jeg kjeder meg. Kjedsomhet fører gjerne til surfing på random nettbutikker. Surfing på random nettbutikker fører gjerne til kjøp. Kjøp fører gjerne til slunken bankkonto. Which reminds me... jeg har handlet på New Look igjen! Eh, oops?


Skjerpings, Tonje. Skjerpings. Du vil vel ha litt å shoppe for i Tokyo også..?

New Look!

Dette er det som skjer når man snubler over en rabattkode (20%) som går ut samme dag:


Klikk, klikk, klikk og voilà - pakke fra New Look på vei i posten!

Jeg er forresten merkelig tiltrukket av korall- og aprikosfargede plagg for tiden! Et dårlig skjult signal på at jeg lengter etter lange, lyse sommerdager, kanskje?

Lukten av vår!

Det er vår i luften, dere! Fuglene kvitrer i trærne, snøen er i ferd med å takke for seg for denne gang, og solbrillene fra i fjor er for lengst funnet frem - noe støvete etter en lang vinter i en bortgjemt skuff, men fremdeles like hele. Jeg har for lengst forvist de aller tykkeste vinterjakkene mine til skapet i påvente av neste vinter, og de siste dagene har jeg til min store glede kunne spasere rundt utendørs i denimjakke/skinnjakke/trenchcoat. Det er deilig når man virkelig kan kjenne solen varme.


Katinka og jeg tok oss en liten tur ned i sentrum for å lete etter vårjakker på tirsdag, og som vanlig førte det til at bankkortet mitt fikk kjørt seg heftig. Som det så ofte har skjedd tidligere kjøpte jeg et par ting jeg ikke engang er sikker på at jeg kommer til å bruke (for eksempel denne hatten fra Monki), men jeg gjorde også et par knallkjøp. Jeg falt pladask for en herlig blomstrete sekk på H&M. Fasongen gir meg assosiasjoner til nittitallet, mens mønsteret får meg til å tenke på glade vårdager og de blomstrete maxikjolene som var så populære i Japan i fjor sommer. I'm in love!


Det fine været og fargerike vårklær gjør at det å stå opp og dra seg avgårde til forelesning for tiden er lettere enn det har vært på lenge. Jeg mistenker at jeg har et snev av vinterdepresjon, og lyset og solskinnet har gjort underverker for humøret mitt. Denne uken har jeg faktisk møtt opp i alle timene (tro meg, det skjer ikke så ofte), og til tross for at jeg ikke akkurat er en superfan av kinesisk, har jeg ikke engang vurdert å skulke. Jeg er så stolt av meg selv. Jeg har jo til og med funnet overskudd til å trene. Som jeg sa i forrige innlegg testet jeg jo ut pilates, og i går hadde jeg min første zumba-time. Det var overraskende gøy, til tross for at jeg slet litt med å få mitt superstive hofteparti til å røre på seg. Jaja, øvelse gjør vel mester!

I morgen skal det visstnok være et arrangement på Kringsjå pub der alt overskuddet går til å støtte Japan. Drikk for Japan, med andre ord. Genialt. Japan trenger alle pengene de kan få for å bygge opp igjen det som ble ødelagt av jordskjelvet/tsunamien, så hvis du er over 18 år og befinner deg i Oslo i morgen kveld, er det bare å stikke innom fra klokken syv og utover. I know I will! Gleder meg allerede! Du kan lese mer her!

Nå skal jeg se på 君に届け (Kimi ni Todoke), en japansk film jeg har ventet på i evigheter. Undertekstene er endelig klare, så nå gleder jeg meg til å se om den lever opp til forventningene. Toodles!

Etterpå.

Jeg tror aldri jeg har gått rundt med en såpass konstant følelse av nedstemthet og hjelpeløshet før. Så godt som alle tankene mine dreier seg om Japan, og det som skjer der borte. Det høres kanskje litt rart ut at en forferdelig katastrofe på den andre siden av jordkloden skal gå såpass hard inn på meg, men når jeg tenker på hva venner og bekjente der borte gjennomgår i skrivende stund, kan jeg ikke la være å bry meg. Og hvis jeg, som sitter med rumpa plassert midt i trygge Oslo, er forvirret og redd for hva som vil skje videre, kan jeg ikke engang prøve å forestille meg hva slags tanker og følelser som går gjennom en stor del av den japanske befolkningen i disse dager.

En stund var jeg litt nervøs for en japansk bekjent av meg. Facebook-veggen hennes fyltes opp av bekymringsmeldinger fra venner og kjente, men hun svarte ikke. I over tre døgn var det totalt stillhet fra hennes side. Til slutt var det en fyr som la ut en beskjed om at han hadde fått en melding fra henne. Hun var bare opptatt med jobb. Heldigvis.

Du kan tro det var gøy å prøve å lese til årets viktigste kinesiskprøve (hvis man ser bort fra eksamen), samtidig som man sitter klistret til laptop/TV for å få med seg de siste oppdateringer fra Japan. Å hamre inn X antall tegn og grammatiske punkter var ikke akkurat det jeg tenkte mest på. Prøven var i går, og til tross for at jeg ble litt distrahert under puggingen, tror jeg det gikk relativt greit. Forhåpentligvis greit nok til at jeg får lov til å ta eksamen, i alle fall.


Luggen min ligger vanligvis ikke over øyet. Den var tydeligvis like emo som meg i dag.
I dag følte jeg at jeg trengte en distraksjon fra all håpløsheten som har hengt over meg som en tung sky siden fredag, og siden stipendet kom i dag (og jeg plutselig fant ut at jeg hadde mer penger enn jeg trodde på konto), fant jeg ut at en liten handletur kanskje kunne hjelpe litt på humøret.

Off to Storo Storsenter I went!

Greia med shopping er jo bare det at det er fantastisk så lenge butikkene bugner av godsaker, men når det som finnes i butikkene er en ikke-fullt-så-herlig-blanding av vinter- og vårklær, kan det å traske rundt i timesvis være en smule frustrerende. Jeg var innom nesten hver eneste butikk på Storo, men det var kun på Gina Tricot at bankkortet mitt fikk kjørt seg. I det siste har jeg vært en skikkelig Gina-hore. Huh. Jeg som pleide å tilbe Vero Moda... Uansett, konklusjonen er at trøsteshopping fungerer. I noen timer klarte jeg å glemme all elendigheten, og var til og med nesten lykkelig.


Du vet, helt til jeg kom hjem, la alt jeg hadde kjøpt ut på teppet, stirret på det, og innså at jeg ikke elsket noe av det (med unntak av vesken - jeg elsker den). Typisk. Nåja, jeg får sikkert brukt det uansett!

Nå er imidlertid tankene mine tilbake i Japan, der de har vært stort sett hele tiden siden jordskjelvet/tsunamien/atomkatastrofen inntraff. Jeg har så lyst til å gjøre noe for å hjelpe, men hva kan en enslig student gjøre, liksom? Jeg har allerede donert en stor del av månedens matpenger til Røde Kors, men jeg føler at det ikke er nok. Det er så frustrerende å bare sitte her. Sukk.

Det er i slike stunder man virkelig føler seg liten og ubetydelig.