Og så ble det vinter.

I går kveld kom endelig snøen til Jevnaker også. Ironisk nok skjedde dette omtrent fem sekunder etter at jeg hadde klaget på Facebook-statusen til en bekjent bosatt i Oslo om mangelen på snø her på bondelandet, noe som førte til at jeg fant ut at jeg måtte forte meg tilbake til Facebook og fjerne kommentaren min før hun fikk sett den. Det gikk selvfølgelig ikke, ettersom hun, i likhet med meg og halvparten av Norges øvrige befolkning, tydeligvis har fast bosted foran PC-skjermen. Typisk.


Siden den etterlengtede snøen omsider falt, tok jeg meg en liten tur ut på trammen for å beundre de fallende snøflakene. Dessverre for meg viste de seg å være omtrent like store som et gjennomsnittlig støvkorn, men det hadde tydeligvis falt nok av dem til at trammen var dekket av et tynt lag med hvit snø. Jeg storkoste meg i omtrent tretti sekunder.

Så gikk jeg inn igjen, fordi det var kaldt, og fordi jeg hadde vært for lat til å ta på meg jakke.


Da jeg kikket ut av vinduet i dag tidlig, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Endelig føles det som om det er vinter, og endelig føles det som om det snart er jul. Som ren magi falt julestemningen ned fra skyene sammen med snøen, og i dag har jeg tatt meg selv i å nynne på julesanger både titt og ofte. Å, som jeg har savnet dette.


Julestemningen førte meg til og med inn på rommet til mamma, der jeg ganske snart fant meg selv sittende på huk i et hjørne mens jeg strøk kjærlig over de to julegavene som for tiden befinner seg der inne (tilfeldigvis begge til meg), og fantaserte om å rive av dem papiret med tennene. Issues, I tell you. Tålmodighet har heller aldri vært min sterkeste side. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve de neste to og en halv ukene. Kan vi ikke bare spole frem til den tjuefjerde med det samme?

Singelkvaler.

Så skjedde det igjen. En liten kommentar fra mamma mens vi satt samlet foran TVen. Et lykkelig par gikk hånd i hånd på skjermen. "Jeg skulle ønske du kunne finne deg en kjæreste snart, jeg." Som om det bare er å knipse med fingrene, og så kommer Mr. Right spaserende inn ytterdøren. Som om det bare er å gå ut på gata, ta tak i det første mannfolket man kommer over, slenge ham over skulderen og ta ham med hjem for å møte familien. Som om potensielle kjærester vokser på det lille morelltreet vi har i hagen. Som om det er noe galt med meg fordi jeg er 25 år og singel.

No offence til mamma (hun mener det jo godt), men slike kommentarer klarer jeg meg fint uten.

Innimellom føles det faktisk som om jeg er den eneste single personen i verden. Av vår lille vennegruppe på seks fra det første året på videregående er for eksempel to stykker godt gift, to forlovet og én i et fast forhold. Også er det meg da. Like alene nå som jeg var da jeg var seksten. Men så tenker jeg meg litt om og innser at herregud, jeg har da andre venner som fremdeles ikke har noen bedre halvdel på slep, og da føler jeg meg plutselig ikke alene allikevel.


Jeg tror en stor del av grunnen til at jeg trasker rundt i min evige singeltilværelse er fordi jeg rett og slett har for urealistiske forventninger til eventuelle partnere. Jeg vil ikke ha Bob-Johnny fra Indre Grukkedal eller Kåre-Roger som tilbringer 99% av fritiden sin sammen med sin elskede bil/WOW/X-box/diverse andre distraksjoner. Nei, jeg vil farte verden rundt med Chuck Bass, ri inn i solnedgangen med Sean Kendrick eller få Wade Kinsella til å se på meg på samme måte som han ser på Zoe Hart. TV-serier, bøker og romantiske komedier har rett og slett ødelagt realitetsbegrepet mitt fullstendig. Hvor trist er ikke det?

Hvis en av de ovennevnte lekkerbiskenene plutselig en dag skulle finne på å spasere inn i livet mitt, tror jeg det hadde endt i fullstendig katastrofe uansett. Jeg er et av de menneskene som er født fullstendig uten flørtegenet, og når jeg snakker med det motsatte kjønn, ender det som regel på en av disse to måtene:



Jeg tror jeg har issues. I tillegg er jeg livredd for forpliktelser, så hvis man tar ett eneste feilsteg eller går bittelitt for fort frem, flykter jeg så fort jeg kan i motsatt retning. En gang sendte en gutt meg meldinger der det sto at han ikke klarte å slutte å tenke på meg etter vi hadde møttes på fest to ganger. To ganger! I mitt hode er det omtrent fem ganger for lite. Jeg løp. Fort. (Nå skal det også sies at han fyren også var veldig glad i å sende meg MMS-bilder - veldig tekkelige, mind you - av seg selv hele tiden, så det ble litt slitsomt i lengden).

Det beste for alle hadde jo sikkert vært om jeg ble en gal kattedame, men jeg føler at jeg er litt for ung til å gi opp søket etter min Chuck/Wade/Sean riktig enda. SÅ, hvis det finnes en mann der ute på leting etter en lettere nevrotisk, rotete, lettskremt forpliktelsesfobiker som blir mer enn bare litt sint hvis hun taper i brettspillet Geni, lever for vintersport på NRK og tror penger vokser på trær, så har jeg den perfekte kandidaten.


MEG!

Bokanbefaling: The Scorpio Races

Det er en stund siden jeg har vært så forelsket i en bok som jeg har blitt i The Scorpio Races av Maggie Stiefvater. OK, så det skjedde med Divergent i juni, og før det igjen med The Hunger Games i januar, men allikevel... Det er ikke ofte man snubler over en bok man tenker på i flere dager etter at man har lest den ut.

"It happens at the start of every November: the Scorpio Races. Riders attempt to keep hold of their water horses long enough to make it to the finish line. Some riders live. Others die.

At age nineteen, Sean Kendrick is the returning champion. He is a young man of few words, and if he has any fears, he keeps them buried deep, where no one else can see them.

Puck Connolly is different. She never meant to ride in the Scorpio Races. But fate hasn’t given her much of a chance. So she enters the competition — the first girl ever to do so. She is in no way prepared for what is going to happen," sier Goodreads.

"For en bok," sier Tonje. Jeg klarte knapt nok å legge den fra meg da jeg først begynte å lese den, og endte opp med å sitte våken til klokken syv om morgenen bare for å se hva som ville skje videre. Den har alt: Spenning, dramatikk, vennskap, kjærlighet, Sean Kendrick (swoon)... og kjøttetende kjempehester.

Ja, kjøttetende hester.

De kalles capaill uisce. Enorme hester som stiger frem fra bølgene - stolte, ville, frie, dødelige. Elleve måneder i året er de nesten like vennlige som enhver annen hest, men når november måned nærmer seg, forvandles de med ett til livsfarlige drapsmaskiner. Bare de modige tør å fange en. Bare de aller modigste tør å melde seg på The Scorpio Races. Sean melder seg på fordi han elsker de dødelige vannhestene - og da spesielt en ved navn Corr - over alt på jord. Puck (eller Kate, som hun egentlig heter) fordi hun ikke ser noen annen vei ut av den økonomiske krisen familien hennes har havnet i, og fordi hun er desperat etter å overtale storebroren sin til å bli på øya der de har vokst opp. Til tross for at de er to vidt forskjellige mennesker som aldri har vekslet et ord med hverandre før, danner de etterhvert en slags merkelig allianse.

Og herregud, Sean Kendrick? Det er egentlig ikke sunt for meg å lese ungdomslitteratur, i og med at jeg dessverre har en tendens til å bli litt småbetatt av fiksjonelle menn, og Sean Kendrick er intet unntak. Faktisk klatret han nesten helt til topps på Tonjes liste over fictional hunks. Han er rolig, fornuftig, dyp, mørk... og sannsynligvis også ganske kjekk. I alle fall liker jeg å forestille meg at han er det. Hadde Sean Kendrick vært virkelig, hadde godeste Puck fått heftig konkurranse. Fra meg. Host. Kremt. Ja.

Og jeg må også bare få nevne at filmrettighetene til boken ble opsjonert av Warner Bros allerede uken etter at boken kom ut på markedet. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som er enig i at boken er et lite mesterverk.

Anbefales på det sterkeste!

Julestemning. Eller mangelen på det.

Med under tre uker igjen til den etterlengtede dagen burde jeg i teorien løpe rundt i huset med nisselue på hodet og synge "Bjelleklang" til krampa tar meg, men det kan virke som om mangelen på snø og isende kulde bidrar til å holde julestemningen litt på avstand sånn foreløpig. Jeg må innrømme at jeg fikk litt gåsehud da vi tente det første lyset i adventsstaken forrige søndag, men i og med at jeg på det tidspunktet satt med godt over 39 i feber, kan jeg så absolutt ikke gå god for at det faktisk var et ørlite snev av julestemning som krøp seg nedover ryggraden min. Feberfrysninger er vel hakket mer sannsynlig.

Julegavene har imidlertid begynt å komme på plass i Casa de Berg. Vel, i alle fall de som er til meg. I år har jeg nemlig tatt meg den store frihet å diktere hva julemammanissen skal kjøpe til meg, slik at hun skal slippe å stresse rundt i butikkene på jakt etter superfancy duppeditter sånn rett før den tjuefjerde. "Men vil du ikke overraskes da?" spurte julemammanissen, og jeg svarte som sant er at nei, jeg vil heller få noe jeg vet jeg har lyst på. Jeg fortalte videre at det egentlig bare er fire ting jeg faktisk har skikkelig lyst på i år (hallo, luksusproblem...), og at ønskelisten min ser akkurat slik ut:


Penger, The Hunger Games Boxed Set, Trivial Pursuit (hilsen brettspillomanen i meg) og flanellpysj.

(Og for de som lurer på hvor jeg har fått det noe uflatterende bildet av meg selv fra, så er det hentet fra dette innlegget i Japan-bloggen min. De lekre posene under øynene mine makes sense if you read it, holdt jeg på å si.)

Da igjen, selv om jeg kanskje ikke er så glad i overraskelser, betyr jo ikke det at jeg ikke liker å overraske andre. I år har nemlig jeg og min darling lillesøster gått sammen om å overraske både mamma og tante Åse med nydelige fotobøker. Tante Åse får en bok proppfull av flotte bilder av sin nylig avdøde pusekatt, mens mamma får omtrent hele livshistorien til meg og søsteren min i bildeform. I den anledning har jeg børstet støvet av X antall gamle fotoalbum, og tilbrakt mye av den siste tiden på å aaaaw'e og ååååh'e over bilder av mini-me og mini-Stine.

Jeg mener... bare sjekk denne superlekre åttitallsbabyen med kjempepanne og kul åttitallsmamma:


Det er meg! Aaaaw!

Jeg har selvfølgelig ikke klart å motstå fristelsen til å spamme litt, så dersom du føler for å se flere bilder av meg-minus-omtrent-tjue-år og min rødhårede sister from the very same mister, kan du bare klikke på linken under. Hvis ikke - au revoir, good riddance og god jul på forskudd!

[Edit] Jeg byttet design. Var så lei av det gamle. Que pensez-vous? [/Edit]

A long overdue update.

Jeg lever fremdeles.

Dette kan muligens komme som en stor overraskelse for noen, i og med at jeg ikke har skrevet noe her på godt over tre måneder, men det er altså sant. Jeg har fremdeles hodet, begge armene, begge beina og såvidt jeg vet også resten av kroppen i meget god behold. Ikke har jeg vært involvert i en stor ulykke, ei heller opplevd noe veldig traumatisk (hvis man da ikke regner med den gangen jeg drømte at jeg var innesperret i et hus fullt av hjernespisende mennesker/zombier). Jeg har bare innsett at jeg har det kjedeligste livet noensinne, og har følt meg fryktelig uinspirert i det siste.

Det har ikke Pearl, som nylig har gått over til The Dark Side:


Hun har egentlig ingenting med innlegget å gjøre, men jeg synes bare bildet er så morsomt!

Anyway. 7. september sendte jeg nemlig et brev til skolen min, der jeg opplyste dem om at jeg ville avbryte reiselivsutdanningen jeg begynte på noen få uker tidligere. Grunnen var rett og slett at jeg følte at jeg hadde valgt fryktelig feil. Jeg har da aldri vært interessert i økonomi. Hva var det jeg tenkte? Uansett, det var et vanskelig valg, i og med at klassen min var kjempehyggelig, men jeg måtte bare gjøre det som var best for meg. Er fortsatt overbevist om at jeg gjorde det riktige.

Så hva har jeg egentlig gjort siden 7. september?

Jeg har prøvd å få meg jobb, men det er ikke det letteste i verden når man bor på bondelandet, er midt i 20-årene og har minimalt med arbeidserfaring. Har fått en del avslag, men jeg gir ikke opp håpet. Et eller annet sted der ute finnes det noen som vil ansette meg! Jeg har bare ikke funnet ham/henne/dem enda!

Jeg har også spilt litt for mye Sims 3. Tonje-simmen er for lengst død og begravet, og akkurat nå tror jeg jeg spiller tipp-tipp-tipp-oldebarnet hennes eller noe sånt.

Også har jeg shoppet en del på nettet, noe som kanskje ikke er så smart siden jeg ikke akkurat svømmer i penger for tiden. Her, dette er det jeg har kjøpt bare den siste uken:



Ah, også bestilte jeg meg en ny mobiltelefon, siden jeg begynte å bli litt vel lei av den gamle. Den kostet bare én krone da, så den gjorde ikke akkurat så stort innhugg på bankkontoen min. Heldigvis. Dessuten blir jeg jo snart rik uansett, i og med at jeg har store planer om å stikke av med den kjempestore Viking Lotto-potten i kveld. Hundre pluss millioner hadde kommet godt med.


Man kan trygt si at tilværelsen som arbeidsløs ikke akkurat passer meg så bra. Jeg føler at jeg er i ferd med å bli sprø allerede, og det er ikke engang tre måneder siden jeg sluttet på skolen. Hvordan folk klarer å overleve uten jobb/skole i årevis er beyond me. Jeg trenger en givende hobby ASAP.

I mellomtiden får jeg nøye meg med å spille mer Sims.

Og Wordfeud.

Send meg gjerne en invite (Brukernavn: Nairne). Jeg trenger desperat flere motstandere.

Happy birthday to me!

I dag har jeg levd i et kvart hundreår. For en skummel tanke. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg fylte ti og var stolt som en hane over å endelig ha to siffer i alderen min, men joda. Det er visst femten år siden, det. Oops. Det er kanskje sant som mamma sa en gang i tiden, at jo eldre man blir, jo fortere går tiden. Den gang trodde jeg ikke på henne, siden jeg var omtrent åtte, og følte at livet mitt allerede hadde vært veldig langt og innholdsrikt, men nå begynner jeg å lure på om det faktisk er noe i det der.

Nåja, bursdag fører jo med seg visse goder også. Det er den ene dagen i året der Facebook-veggen min får det til å se ut som om jeg er den mest populære kid'en i gata, og da slektninger fra fjern og nær gladelig deler ut hvite konvolutter med syngende bursdagskort og knitrende sedler. God middag. Kake. I'm not complaining. I tillegg ga Lånekassen meg en hyggelig overraskelse i går, så etter skolen (i går, altså) gikk jeg rett bort på Elkjøp for å kjøpe meg en ny bestevenn. Bursdagsgave på forskudd til Tonje fra Tonje. Hoho!


Min nye venn er en blå 13,3" Acer Aspire TimelineX. Jeg har døpt ham Bob. No kidding. Når jeg skal slå ham av, får jeg tilbud om å slå av Bob. Nice. Anyway, jeg lovet meg selv en gang i tiden at jeg aldri skulle kjøpe en Acer-PC (etter å ha sett den grusomt stygge, blanke og cheap-looking plastklumpen lillesøsteren min eide for noen år siden), men Bob var både liten, lett, slank og sleek, så jeg ga etter. Jeg kunne rett og slett ikke motstå ham.

OG da jeg kom hjem i går, svett og sliten etter å ha slept Bob med meg gjennom hele Hønefoss i stekende solskinn, fant jeg en melding om en rekommandert brev adressert til meg i postkassen. Så jeg dumpet Bob, skiftet til et mer luftig antrekk, og la i vei mot Kiwi (en god 30 minutters spasertur hver vei) for å hente det. Tålmodighet? Nei, det har vi ikke hørt om. Anyway, jeg visste godt hva det var før jeg fikk brevet utlevert, men det la ikke en demper på gleden min da jeg åpnet brevet og fant...


Tada! Vitnemålet mitt fra Universitetet i Oslo. Selve beviset på at jeg har overlevd fire år (ekstraår i utlandet, remember?) med språkstudier, og stolt kan skryte på meg å ha en bachelorgrad.


Samtidig er det en smule vemodig. Det markerer jo tross alt slutten på en veldig fin epoke.

I dag følte jeg meg litt uggen på morgenen, så jeg ble hjemme fra skolen. Det at det faktisk er bursdagen min kan kanskje ha bidratt til å gjøre symptomene litt verre enn det de faktisk var (alle fortjener å få sove ut ordentlig på bursdagen sin), men whatever. Gjort er gjort. Jeg har aldri vært noen tilhenger av store bursdagsfeiringer, så nå venter jeg bare på at mamma skal komme hjem fra jobb, slik at vi kan ha en liten mini-feiring her hjemme. Så langt kan jeg strekke meg. Jeg har jo ikke lyst til å kjøre i meg kake mutters alene på bursdagen min heller. Haha!

Det hadde liksom vært litt for trist.

Farvel, sommerferie.

Den første uken på en ny skole og en helt ny studieretning er nå over, og jeg sitter igjen med mange inntrykk som skal fordøyes. Foreløpig virker studiet relativt interessant, til tross for den høye fokusen på økonomi. Egentlig er det en smule ironisk at jeg valgte et økonomisk studium, i og med at jeg og Bryndis en gang i tiden løp hylende gjennom gangene på Ringerike videregående skole og jublet høylytt over at vi var ferdig med alt som het tall og matematikk en gang for alle. Eh, oops?

Uansett, den første uken er altså overstått, og jeg kjenner fremdeles ikke en sjel. Vel, jeg har vel forsåvidt blitt sånn halvveis kjent med en av de andre jentene i klassen, men vi er fremdeles på det stadiet at vi ikke vet hva den andre heter. Sånn kan det gå når studiet stort sett er lagt opp av forelesninger i gigantiske auditorier sammen med studenter fra en haug med forskjellige studieretninger. Lange forelesninger, mind you. Nesten fire timer i strekk, med en liten pause en gang i timen. Hjelp. Regner imidlertid med å bli kjent med de andre tolv-tretten mennekene i reiselivsklassen etterhvert. Vi skal visstnok på en bli-kjent-tur til Hemsedal om en halvannen ukes tid. Blir sikkert gøy.


Eventuelt får jeg bare slenge meg med på noen fadderaktiviteter. Foreløpig har jeg vært et dårlig, dårlig fadderbarn, delvis fordi Lånekassen fremdeles har til gode å gi meg penger (og det koster å ha det gøy), og delvis fordi fadderaktiviteter gjerne innebærer alkohol og sene kvelder - noe som ikke akkurat virker så fristende når man har en fire timers forelesning klokken halv ni neste morgen. Har endelig fått betalte semesteravgiften og semesterregistrert meg da, så jeg regner med at jeg kommer til å få litt bedre råd en gang i løpet av neste uke.

Nei, vent. Stryk det. Jeg skylder fremdeles tante Åse 10000 kr jeg lånte av henne til sommerens Japan-eventyr, og den åtte måneder gamle laptopen min tok kvelden her forleden (!), så jeg kan vel ikke akkurat forvente å bli en onkel Skrue med det første... I tillegg kommer et tonn med skolebøker, busskort og muligens også et medlemsskap på nærmeste treningssenter. Hmm. En Lotto-gevinst hadde kommet godt med sånn omtrent akkurat nå.

Jeg kan også ta til takke med en rik og ukjent (nylig avdød) slektning i Langtvekkistan.

Anyone?