Singelkvaler.

Så skjedde det igjen. En liten kommentar fra mamma mens vi satt samlet foran TVen. Et lykkelig par gikk hånd i hånd på skjermen. "Jeg skulle ønske du kunne finne deg en kjæreste snart, jeg." Som om det bare er å knipse med fingrene, og så kommer Mr. Right spaserende inn ytterdøren. Som om det bare er å gå ut på gata, ta tak i det første mannfolket man kommer over, slenge ham over skulderen og ta ham med hjem for å møte familien. Som om potensielle kjærester vokser på det lille morelltreet vi har i hagen. Som om det er noe galt med meg fordi jeg er 25 år og singel.

No offence til mamma (hun mener det jo godt), men slike kommentarer klarer jeg meg fint uten.

Innimellom føles det faktisk som om jeg er den eneste single personen i verden. Av vår lille vennegruppe på seks fra det første året på videregående er for eksempel to stykker godt gift, to forlovet og én i et fast forhold. Også er det meg da. Like alene nå som jeg var da jeg var seksten. Men så tenker jeg meg litt om og innser at herregud, jeg har da andre venner som fremdeles ikke har noen bedre halvdel på slep, og da føler jeg meg plutselig ikke alene allikevel.


Jeg tror en stor del av grunnen til at jeg trasker rundt i min evige singeltilværelse er fordi jeg rett og slett har for urealistiske forventninger til eventuelle partnere. Jeg vil ikke ha Bob-Johnny fra Indre Grukkedal eller Kåre-Roger som tilbringer 99% av fritiden sin sammen med sin elskede bil/WOW/X-box/diverse andre distraksjoner. Nei, jeg vil farte verden rundt med Chuck Bass, ri inn i solnedgangen med Sean Kendrick eller få Wade Kinsella til å se på meg på samme måte som han ser på Zoe Hart. TV-serier, bøker og romantiske komedier har rett og slett ødelagt realitetsbegrepet mitt fullstendig. Hvor trist er ikke det?

Hvis en av de ovennevnte lekkerbiskenene plutselig en dag skulle finne på å spasere inn i livet mitt, tror jeg det hadde endt i fullstendig katastrofe uansett. Jeg er et av de menneskene som er født fullstendig uten flørtegenet, og når jeg snakker med det motsatte kjønn, ender det som regel på en av disse to måtene:



Jeg tror jeg har issues. I tillegg er jeg livredd for forpliktelser, så hvis man tar ett eneste feilsteg eller går bittelitt for fort frem, flykter jeg så fort jeg kan i motsatt retning. En gang sendte en gutt meg meldinger der det sto at han ikke klarte å slutte å tenke på meg etter vi hadde møttes på fest to ganger. To ganger! I mitt hode er det omtrent fem ganger for lite. Jeg løp. Fort. (Nå skal det også sies at han fyren også var veldig glad i å sende meg MMS-bilder - veldig tekkelige, mind you - av seg selv hele tiden, så det ble litt slitsomt i lengden).

Det beste for alle hadde jo sikkert vært om jeg ble en gal kattedame, men jeg føler at jeg er litt for ung til å gi opp søket etter min Chuck/Wade/Sean riktig enda. SÅ, hvis det finnes en mann der ute på leting etter en lettere nevrotisk, rotete, lettskremt forpliktelsesfobiker som blir mer enn bare litt sint hvis hun taper i brettspillet Geni, lever for vintersport på NRK og tror penger vokser på trær, så har jeg den perfekte kandidaten.


MEG!

Lengte, vente, planlegge?

Tålmodighet er ikke min sterkeste side.

Når noen putter en idé inn i hodet mitt, vil jeg helst ha alt planlagt, forberedt og gjennomført i løpet av de første ti minuttene. Til tross for min klare mangel på spontanitet på de aller fleste områder i livet, har jeg aldri helt skjønt vitsen med å utsette detaljeplanleggingen i det uendelige. Det som kan gjøres i morgen, kan like gjerne gjøres i dag. (Dette gjelder på alle områder unntatt skolearbeid, som jeg synes det er helt greit å utsette til siste øyeblikk). Jeg bekymrer meg alltid for at dersom ting utsettes for lenge, kan man risikere å møte på uforutsette problemer.



Shibuya <3
Siden det jeg har aller mest lyst til å sette ut i livet akkurat nå er vår halvveis planlagte reise til Japan, dreier mine bekymringer seg for tiden mest om fulle fly og hosteller. I mitt hode er det nå superlogisk at både Katinka, Ingrid og jeg skal sitte foran PC-skjermen og undersøke flybilletter, hosteller og andre Japan-relaterte ting til krampen tar oss, slik at vi kan virkeliggjøre planene våre så fort som overhodet mulig. Det faktum at vi knapt nok har snakket om det siden lørdag og at jeg har inntrykk av at det kun er jeg som surfer som en gærning, gjør at min indre nevrotiker er overbevist om at det bare er jeg som er skikkelig hypp på å dra.

(Jeg er egentlig fullstendig klar over at dette er totalt bullshit, i og med at min mer rasjonelle side vet godt at både Katinka og Ingrid lengter etter å vende tilbake til Japan. I tillegg har vi en stor kinesiskprøve på mandag, slik at de sikkert har viktigere ting å bruke tiden sin på for tiden, men er man nevrotisk, så er man nevrotisk...)



Harajuku <3
Mitt lille Return-to-Japan-fond inneholder nok penger til at jeg har råd til å betale for både transport og losji, så jeg lengter bare etter å legge inn en bestilling, slik at jeg kan være hundre prosent sikker på at vi faktisk kommer oss avgårde. Her om dagen fant jeg ut at Austrian Airlines fremdeles kan tilby flybilletter t/r for under 7000 kr - en pris jeg synes var forholdsvis billig, i og med at 1) planlagt avreise er om skarve tre måneder og 2) nevnte avreise er på sommeren - men ble fortalt av de andre at de ville vente litt og se om det blir billigere.

Det tviler jeg på at det blir, men jeg vil jo ikke mase for mye heller.

Jeg tør egentlig ikke å begynne å glede meg ordentlig før jeg har reisedetaljene svart på hvitt, men jeg frykter at jeg allerede er helt innstilt på at alt går i orden. En farlig situasjon. Det blir et hardt slag i trynet hvis alt går til helvete nå...

Usosiale meg...

Fredagskveld.

En kveld da haugevis av unge og gamle mennesker over hele Norge inntar landets klubber, barer og private leiligheter for å mingle med kjente og ukjente, og kanskje ta seg en dram eller tre. Hverdagens stress skal helst glemmes så fort som overhode mulig, og mange går helgen i møte med latter, snøvling og ustø ganglag. Selvfølgelig gjelder dette også meg innimellom. Innimellom, men ikke i dag.

Grunnen?

Jeg er nemlig egentlig fryktelig usosial.


Ikke det at jeg ikke setter pris på selskap av andre mennesker. Jeg setter pris på å ta meg en drink i ny og ne, jeg har det alltid morsomt når jeg er ute på byen, og jeg blir aldri dårlig dagen derpå, men innimellom får jeg bare en heftig trang til å være for meg selv. Vel, innimellom er kanskje ikke helt det rette ordet å bruke, i og med at det skjer litt for ofte. Der andre ser frem mot en actionfylt helg med hulabaluba, ser jeg ofte frem til å sove halve dagen, lese en god bok og bare slappe av.

Det verste er kanskje at trangen til å leke huleboer gjerne kommer så plutselig. Ta i dag, for eksempel. På onsdag sendte Katinka meg en melding med invitasjon til vorspiel hos henne samme fredag (altså i dag). Jeg var helt med. I går kveld gledet jeg meg til å komme meg litt ut av huset. Så våknet jeg i dag tidlig. BAM! Trangen til å være alene slo til for fullt. Jeg ble hjemme.

Kjære indre huleboer: Det hadde vært fint om du kunne si i fra litt tidligere neste gang!

Jeg vil jo ikke være en usosial kjiping.

Jeg bare er det.

Den vanskelige veien videre...

Jeg sitter her med dundrende hjertebank og hjertet i halsen - kombinert. Det nærmer seg nemlig den tiden da det begynner å haste med å ta en avgjørelse angående fremtiden min - en avgjørelse som ikke bare kommer til å sette tonen for de neste to, tre årene, men muligens også for resten av livet mitt.

Er det rart jeg har en smule panikk?

Da jeg for nesten fire år siden begynte å studere japansk språk ved Universitetet i Oslo, gjorde jeg det delvis fordi jeg lenge hadde hatt en merkelig fascinasjon ovenfor Japan, men også fordi jeg ikke helt visste hva jeg ville arbeide med i fremtiden. Jeg trodde at når den første bachelorgraden min nærmet seg slutten, ville jeg ha litt mer oversikt over hva jeg egentlig ønsker å oppnå med livet mitt. Well, that didn't happen.


(Våren 2008 - en problemfri tilværelse. Meg helt til venstre.)
Så her sitter jeg, da. Nesten én fireårig (på grunn av mitt ekstraår i Japan) bachelorgrad rikere, men fremdeles like forvirret. Hva skal jeg bli? Hva vil jeg gjøre? Og hvordan i huleste kan noen forvente at jeg skal klare å bestemme meg for hva jeg skal vie de neste førti årene av livet mitt til når jeg er såpass usikker? Hva om jeg starter på et nytt studie - kaster bort et helt år av livet mitt - på noe jeg ender opp med å hate? Jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene heller.

Mamma hadde nok helst sett at jeg gikk ut i arbeidslivet etter endt bachelorgrad (hun er ikke helt overlykkelig over at jeg vurderer å forbli student til jeg er 27), men la oss være realistiske her. Det er grenser for hvor mange gode arbeidsmuligheter jeg har med kun en bachelor i språk. "Hei, jeg heter Tonje, og jeg kan snakke dagligdags japansk og ekstremt basic kinesisk!" Arbeidsgivere kommer nok til å kaste toppjobber etter meg. Not. Nei, jeg har nok høyere ambisjoner enn å måtte ta til takke med en minstelønnsjobb i en eller annen lokal harrysjappe. Dermed er nok videre studier mitt eneste alternativ.

En stund vurderte jeg å ta en mastergrad i japansk. OK, så det hadde ikke gitt meg sånn superkompetanse det heller, men jeg så på det som en sjanse til å lære japansk enda bedre, og kanskje få dratt tilbake til Japan for et semester eller to. Så viste det seg at UiO hadde forandret på opptakskravene til masterprogrammet, slik at språkstudenter ikke lenger er kvalifisert med mindre de har tatt områdestudier ved siden av. Og gjett hva jeg mangler? Jepp, områdestudier. Det var ikke noe krav om at vi måtte ta slikt før. Det er nytt fra høsten 2010. Damn you, UiO. Mitt eneste masteralternativ var dermed East Asian Linguistics, men jeg har null interesse for lingvistikk, så det utgår.

Det blir nok bare ferieturer til Japan i fremtiden for min del.

Ny bachelorgrad - here I come!


Nå har det seg imidertid slik at jeg før jeg begynte å studere mine fire år på universitetet tok et år på Sonans privatgymnas (med støtte fra Lånekassen), og før det igjen et år på Follo folkehøgskole (også med støtte fra Lånekassen), så i det jeg gir meg i kast med tre nye år med studier, møter jeg på et problem. Lånekassen støtter kun åtte år med høyere utdanning. Jeg har allerede brukt seks. En bachelorgrad tar tre år. Ser du problemet? På et eller annet tidspunkt kommer jeg til å bli blakk.

For å forhindre å måtte bo i en pappeske på nærmeste gatehjørne, har jeg imidlertid en plan. Jeg har funnet er par studier ved Høgskolen i Buskerud avd. Hønefoss som ser relativt interessante ut. Jeg er ikke helt sikker enda, men jeg tror de kunne passe godt for meg. I og med at Hønefoss kun er et lite kvarter fra mitt barndomshjem med buss, har jeg en nødløsning dersom jeg i løpet av to år ikke klarer å spare opp nok penger til å skaffe meg et sted å bo. Sure, tanken på å bo hjemme-hjemme i min alder er ikke spesielt fristende, men det er et billig og reelt alternativ dersom ingenting annet dukker opp.

Gah, jeg får vondt i hodet av å prøve å planlegge fremtiden.

Hvorfor skal alt være så vanskelig?