Den vanskelige veien videre...

Jeg sitter her med dundrende hjertebank og hjertet i halsen - kombinert. Det nærmer seg nemlig den tiden da det begynner å haste med å ta en avgjørelse angående fremtiden min - en avgjørelse som ikke bare kommer til å sette tonen for de neste to, tre årene, men muligens også for resten av livet mitt.

Er det rart jeg har en smule panikk?

Da jeg for nesten fire år siden begynte å studere japansk språk ved Universitetet i Oslo, gjorde jeg det delvis fordi jeg lenge hadde hatt en merkelig fascinasjon ovenfor Japan, men også fordi jeg ikke helt visste hva jeg ville arbeide med i fremtiden. Jeg trodde at når den første bachelorgraden min nærmet seg slutten, ville jeg ha litt mer oversikt over hva jeg egentlig ønsker å oppnå med livet mitt. Well, that didn't happen.


(Våren 2008 - en problemfri tilværelse. Meg helt til venstre.)
Så her sitter jeg, da. Nesten én fireårig (på grunn av mitt ekstraår i Japan) bachelorgrad rikere, men fremdeles like forvirret. Hva skal jeg bli? Hva vil jeg gjøre? Og hvordan i huleste kan noen forvente at jeg skal klare å bestemme meg for hva jeg skal vie de neste førti årene av livet mitt til når jeg er såpass usikker? Hva om jeg starter på et nytt studie - kaster bort et helt år av livet mitt - på noe jeg ender opp med å hate? Jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene heller.

Mamma hadde nok helst sett at jeg gikk ut i arbeidslivet etter endt bachelorgrad (hun er ikke helt overlykkelig over at jeg vurderer å forbli student til jeg er 27), men la oss være realistiske her. Det er grenser for hvor mange gode arbeidsmuligheter jeg har med kun en bachelor i språk. "Hei, jeg heter Tonje, og jeg kan snakke dagligdags japansk og ekstremt basic kinesisk!" Arbeidsgivere kommer nok til å kaste toppjobber etter meg. Not. Nei, jeg har nok høyere ambisjoner enn å måtte ta til takke med en minstelønnsjobb i en eller annen lokal harrysjappe. Dermed er nok videre studier mitt eneste alternativ.

En stund vurderte jeg å ta en mastergrad i japansk. OK, så det hadde ikke gitt meg sånn superkompetanse det heller, men jeg så på det som en sjanse til å lære japansk enda bedre, og kanskje få dratt tilbake til Japan for et semester eller to. Så viste det seg at UiO hadde forandret på opptakskravene til masterprogrammet, slik at språkstudenter ikke lenger er kvalifisert med mindre de har tatt områdestudier ved siden av. Og gjett hva jeg mangler? Jepp, områdestudier. Det var ikke noe krav om at vi måtte ta slikt før. Det er nytt fra høsten 2010. Damn you, UiO. Mitt eneste masteralternativ var dermed East Asian Linguistics, men jeg har null interesse for lingvistikk, så det utgår.

Det blir nok bare ferieturer til Japan i fremtiden for min del.

Ny bachelorgrad - here I come!


Nå har det seg imidertid slik at jeg før jeg begynte å studere mine fire år på universitetet tok et år på Sonans privatgymnas (med støtte fra Lånekassen), og før det igjen et år på Follo folkehøgskole (også med støtte fra Lånekassen), så i det jeg gir meg i kast med tre nye år med studier, møter jeg på et problem. Lånekassen støtter kun åtte år med høyere utdanning. Jeg har allerede brukt seks. En bachelorgrad tar tre år. Ser du problemet? På et eller annet tidspunkt kommer jeg til å bli blakk.

For å forhindre å måtte bo i en pappeske på nærmeste gatehjørne, har jeg imidlertid en plan. Jeg har funnet er par studier ved Høgskolen i Buskerud avd. Hønefoss som ser relativt interessante ut. Jeg er ikke helt sikker enda, men jeg tror de kunne passe godt for meg. I og med at Hønefoss kun er et lite kvarter fra mitt barndomshjem med buss, har jeg en nødløsning dersom jeg i løpet av to år ikke klarer å spare opp nok penger til å skaffe meg et sted å bo. Sure, tanken på å bo hjemme-hjemme i min alder er ikke spesielt fristende, men det er et billig og reelt alternativ dersom ingenting annet dukker opp.

Gah, jeg får vondt i hodet av å prøve å planlegge fremtiden.

Hvorfor skal alt være så vanskelig?