Sjokktilstand...

Våknet i dag tidlig av en melding fra Katinka, der hun uttrykte sin bekymring for alle våre venner og bekjente i Japan i kjølvannet av jordskjelvet. Jeg ante ikke hva hun snakket om, så du kan tro jeg fikk sjokk når jeg gikk inn på VG Nett og forsto akkurat hva som hadde skjedd. Min innledende lettelse over at det ikke skjedde for et år siden (da jeg fremdeles bodde i Japan) ble snart erstattet av grenseløs bekymring for de som fremdeles befinner seg der.

Heldigvis har vi god tilgang til sosiale medier som Facebook, Twitter og den japanske siden Mixi, og jeg fikk snart bekreftet at det ser ut som om det har gått bra med de fleste jeg kjenner der borte. Allikevel er det jo en del mennesker jeg har møtt i løpet av tiden jeg bodde i Japan jeg ikke lenger har kontakt med, så jeg kan ikke si med hundre prosent sikkerhet at noen jeg kjenner ikke har blitt direkte berørt av katastrofen.

Det er ikke en god følelse.

Etter å ha bodd i Japan i halvannet år, føler jeg en viss tilhørighet til landet. Japan er mitt andre hjem, og til tross for at jeg i skrivende stund sitter på den andre siden av jordkloden, går nyhetene om jordskjelvet og den påfølgende tsunamien i Sendai kraftig inn på meg. Alle visste jo at det var et spørsmål om tid før Japan igjen ble rammet av et kjempeskjelv, men jeg tror de færreste hadde sett for seg hva slags omfang katastrofen skulle få.

TV-bildene ruller løpende over skjermen, og viser frykt, død og ødeleggelse. Facebook er fulle av statusoppdateringer fra venner i Japan, og noen av dem oppgir at de ikke får kontakt med venner og familie i de rammede områdene.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Jeg føler meg en smule tom.