Hvis jeg trodde det var mange mennesker i Oslo forrige gang jeg tok turen ned i sentrum, var det ingenting i mot hvordan situasjonen var i går formiddag. Maurtue er kanskje det ordet som best beskriver Karl Johan. Jeg tok meg en liten rundt i butikkene (kjøpte ingenting), før jeg stilte meg opp foran storskjermen sammen med hundrevis av fremmede og fulgte med på Therese Johaugs triumf på tremila. Det brøt ut spontanapplaus og jubelbrøl da gullet var i boks! Heia heia!
Etter å ha trasket litt mer rundt i sentrum, kjøpte jeg meg lunsj på Deli de Luca. Til min store glede fant jeg en ledig benk rett nedenfor storskjermen, og slo meg ned på den i påvente av hopprennet. Jeg hadde allerede trasket rundt i flere timer, og det var utrolig deilig å få hvile litt. Og yay - ingen mennesker stilte seg i veien under hopprennet, så jeg fikk sitte en god stund. Lovely! Da 2. omgang ble avlyst på grunn av vinden, var jeg overlykkelig over at jeg ikke hadde investert i billett (vurderte det lenge). Hadde nok følt meg en smule snytt da, ja! Med sølvmedalje i boks var også hoppdagen reddet, for til tross for at jeg håpet på gull, visste realisten i meg at det var så godt som umulig å slå suverene Østerrike.
Selve formålet med min noe spontane tur til hovedstaden, var jo forsåvidt å ta del i medaljeseremonien sammen med omtrent 100.000 andre. Forrige gang jeg så seremonien sto jeg jo helt foran, men denne gangen var jeg ikke like heldig. Jeg var på plass omtrent to og en halv time før det skulle starte, så plassen min var forholdsvis nærme scenen allikevel, men dessverre havnet jeg på feil side. Dammit. De neste to timene var de lengste timene noensinne. Det anbefales ikke å vente i kulden mutters alene, og jeg tok meg selv i å kaste stygge blikk på alle kjæresteparene og barnefamiliene i min umiddelbare nærhet. Those bitches.
Den pubertale tenåringsgutten ved siden av meg skrek som en stukken gris da Therese Johaug først viste seg på scenen, før han begynte å bable et eller annet uforståelig om at hun var så liten og spinkel og trengte hans beskyttelse. Jeg hadde fryktelig lyst til å fortelle ham at hun sannsynligvis ikke går etter tretten år gamle småtroll, men hadde ikke hjerte (eller guts) til å knuse alle hans håp og drømmer.
Selv var jeg mye mer gira over å se alle hoppgutta - både de norske og de østerrikske (og i en litt mindre grad også de slovenske) - in real life, ettersom jeg de siste årene har utviklet meg til å bli en hoppnerd av dimensjoner. Hvor du finner meg de fleste helgene i hoppsesongen? På rumpa foran TVen, med blikket festet stivt på skjermen (les: Thomas Morgenstern). True story.
Damn you, dårlige plass og luekledde mennesker! Hadde jeg stått der jeg sto forrige gang, hadde jeg hatt helt fantastiske bilder av alle mine hopphelter nå!
Da kalaset på Universitetsplassen var vel overstått hadde jeg egentlig store planer om å dra hjem og sove, men en melding fra Katinka fikk meg til å forandre mening. Det var en festlig sammenkomst på gang på Chateau Neuf, noe som fikk meg til å haste hjem til leiligheten min for å skifte. Den lekre ulltrøyen jeg hadde trasket rundt i hele dagen var ikke noe jeg egentlig hadde lyst til å vise frem til hele verden. Så hastet jeg videre ned til Chateau Neuf, der jeg møtte på Katinka, Yong, Ingrid, Alex, Inger og noen senpaier/kouhaier. Jeg ble ikke der mer enn et par timer, men vi rakk allikevel å ta noen viktige beslutninger.
Viktige beslutninger som for eksempel... en tur til Japan!
Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å komme meg til Japan i sommer, men nå ser det ut som om det går allikevel! Vi sikter oss inn på å dra nesten rett etter muntlig eksamen, og bli der i alle fall tre uker! Kanskje til og med en hel måned!
OMG, Japan! Jeg er så lykkelig! I'm going hoooome at last!
Thomas Morgenstern e HOT <3
SvarSlettFlotte bilder og nydelig design du har <3
SvarSlettSV: :) Det var ikke den beste filmen jeg har sett, men verdt en titt :D
Så bra! Ut i fra overskriften gjettet jeg meg til at det ble Japan til sommerferieplan og rett det hadde jeg :D
SvarSlettHadde du tykkere klær på deg denne gangen under VM traskingen i hovedstaden? Kjenner jeg fryser bare jeg tenker på hvor kaldt det må ha vært å stå der i to timer under premieutdelingen.