Working Girl.

Seks måneder uten skole eller jobb. Hverdagen var en endeløs rekke av dagdrømming og søvn, og det å sove til klokken to var helt normalt. Jeg hadde blitt ganske flink til å ikke kjede meg, men innimellom var det dager der jeg våknet til at desperasjonen grep tak i meg og ristet meg som en filledukke. "Våkn opp," sa den. "Dette er ikke det du drømte om å få ut av livet ditt." Jeg lukket øynene og stakk fingrene i ørene. "Nananananana, can't hear you." For et par uker siden bestemte jeg meg imidlertid for at nok får være nok. Hvis jeg ikke klarer å finne meg en jobb, får skole være løsningen. Selv om reiselivsledelse viste seg å ikke være for meg, betyr det jo ikke at det finnes studieretninger der ute jeg ikke kan trives med.

For lenge, lenge siden, lenge før jeg bestemte meg for å studere japansk, var det journalistikk jeg ville drive med. Det var jo det alle ønsket for meg også. Novellene jeg skrev på ungdomsskolen ble tatt vare på av norsklæreren slik at han kunne bruke dem som eksempler for kommende generasjoner. Rådgiveren min var tydelig på at hun ønsket at jeg skulle søke allmennfag for å best kunne utvikle skrivingen min (jeg hørte selvfølgelig ikke på henne). Årboklæreren min på folkehøgskolen insisterte på at jeg måtte sikte meg inn på journalistikk eller markedsføring, og til og med rektoren tok meg en gang til side og fortalte at han forventet store ting fra meg. Jeg har ikke akkurat levd opp til disse forventningene, men det er vel aldri for sent å begynne. Det er i alle fall verdt et forsøk.


Derfor har jeg nå bestemt meg for å begynne å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo til høsten. Delvis fordi jeg har funnet ut at UiO er den eneste skolen for meg, delvis fordi studiet gir mulighet for utplassering i en mediebedrift siste året, og delvis fordi jeg alltid har vært veldig interessert i media og dets påvirkning. Bachelor i medievitenskap gir jo også mulighet for å ta en master i journalistikk, så det er jo en grei løsning dersom jeg bestemmer meg for at det faktisk er journalistikk som er mitt kall. Jeg har sjekket poenggrensene for de siste fem årene, og det virker som om det skal gå greit å komme inn, med mindre det skjer en drastisk forandring. Back to school it is, then.

August og skolestart er imidlertid fremdeles ganske langt unna, så da jeg så at de trengte hjelp på et nærliggende hagesenter fra april til over sommeren, sendte jeg inn en søknad. Et par dager senere ble jeg innkalt til intervju. Intervju nummer to gikk uendelig mye bedre enn det katastrofale intervjuet jeg var på i januar. Jeg hadde en god tone med den hyggelige damen som intervjuet meg, og klarte å slappe av og svare ordentlig på spørsmålene denne gangen. Da jeg forlot stedet, var det med vissheten om at jeg hadde gjort mitt beste. Resten var opp til dem. Og lo and behold, tre dager senere ble jeg oppringt og tilbudt stillingen, noe jeg selvfølgelig takket ja til. Jeg begynner opplæringen neste fredag, og gleder meg veldig. Det blir spennende!


I går fikk jeg besøk av min venninne Heidi, som jeg har kjent siden jeg løp rundt i bleier. Heidi er veldig fotointeressert, og har lenge hatt lyst til å bruke meg i et av sine mange fotoprosjekter. Dermed fikk jeg falskt gevir på hodet, og fikk løpe rundt i skogen og leke Bambi en halvtimes tid. Det hele føltes veldig artsy fartsy, men det var et veldig morsomt konsept også. Jeg er jo ikke akkurat verdens mest fotogene person, men Heidi er både flink og tålmodig, så hun fikk jo tatt en del brukbare bilder til slutt. Hun prøvde også å ta bilder av alle kattene, men med unntak av linselusa Shakey, var alle de andre firbeinte veldig skeptisk til det enorme kameraet hennes.

I morgen har forresten "The Hunger Games" kinopremiere. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal se den i morgen eller på lørdag, men at det blir i løpet av helgen er i alle fall bombesikkert. Er det flere enn meg som gleder seg, eller?

The Collector inside.

Da jeg var en fjorten-femten år, og Pearl Harbor-fanatiker av dimensjoner (hallo, jeg kalte til og med opp katten min etter filmen), bestemte jeg meg for å prøve å skaffe meg autografene til alle skuespillerne, slik at jeg kunne legge dem til i min allerede enorme samling av filmeffekter. Jeg skrev lange, hjertefylte stalkerbrev, og sendte dem avgårde til USA i håp om at Josh Hartnett skulle innse at hans fremtidige kone var en femten år gammel ungdomsskoleelev fra de norske skoger.

Vel, dét skjedde ikke. Faktisk hørte jeg aldri noe mer fra Josh Hartnett, eller fra Ben Affleck heller, for den saks skyld. Det som skjedde var imidlertid at det noen uker senere faktisk dumpet ett enslig brev ned i postkassen min. Det var tydelig at det hadde kommet langveisfra, så jeg kastet meg inn døren, og rev opp konvolutten som en utsultet ulv. Inni lå det et standard maskinskrevet brev, i tillegg til denne:


OMG, det var autografen til Kate Beckinsale! Greit, så hun var ikke en Josh Hartnett eller en Ben Affleck, men hun var jo faktisk den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i min elskede film, så jeg ble jo sjeleglad allikevel. Jeg danset rundt i stua en liten stund, før jeg nærmest sprintet ned på nærmeste Nille for å kjøpe en ramme å plassere den i. Dagen var reddet! Autografer var gøy!

Jeg fikk blod på tann, og i løpet av de neste ukene sendte jeg ut haugevis av brev til diverse kjendiser der jeg presenterte meg som en av deres største fans, og ba så pent om å få en autograf tilsendt i posten. Særlig profesjonell var jeg ikke, og i og med at jeg ikke la ved ferdigfrankerte returkonvolutter, er det jo egentlig et mirakel at noen i det hele tatt gadd å svare meg. Det koster jo litt å sende internasjonale brev, noe blant annet lommeboken min snart fikk merke. Noen svar fikk jeg imidlertid, og det var alltid like spennende å sjekke postkassen for å se om det lå noen nye autografskatter der.

Happy birthday to me!

I dag har jeg levd i et kvart hundreår. For en skummel tanke. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg fylte ti og var stolt som en hane over å endelig ha to siffer i alderen min, men joda. Det er visst femten år siden, det. Oops. Det er kanskje sant som mamma sa en gang i tiden, at jo eldre man blir, jo fortere går tiden. Den gang trodde jeg ikke på henne, siden jeg var omtrent åtte, og følte at livet mitt allerede hadde vært veldig langt og innholdsrikt, men nå begynner jeg å lure på om det faktisk er noe i det der.

Nåja, bursdag fører jo med seg visse goder også. Det er den ene dagen i året der Facebook-veggen min får det til å se ut som om jeg er den mest populære kid'en i gata, og da slektninger fra fjern og nær gladelig deler ut hvite konvolutter med syngende bursdagskort og knitrende sedler. God middag. Kake. I'm not complaining. I tillegg ga Lånekassen meg en hyggelig overraskelse i går, så etter skolen (i går, altså) gikk jeg rett bort på Elkjøp for å kjøpe meg en ny bestevenn. Bursdagsgave på forskudd til Tonje fra Tonje. Hoho!


Min nye venn er en blå 13,3" Acer Aspire TimelineX. Jeg har døpt ham Bob. No kidding. Når jeg skal slå ham av, får jeg tilbud om å slå av Bob. Nice. Anyway, jeg lovet meg selv en gang i tiden at jeg aldri skulle kjøpe en Acer-PC (etter å ha sett den grusomt stygge, blanke og cheap-looking plastklumpen lillesøsteren min eide for noen år siden), men Bob var både liten, lett, slank og sleek, så jeg ga etter. Jeg kunne rett og slett ikke motstå ham.

OG da jeg kom hjem i går, svett og sliten etter å ha slept Bob med meg gjennom hele Hønefoss i stekende solskinn, fant jeg en melding om en rekommandert brev adressert til meg i postkassen. Så jeg dumpet Bob, skiftet til et mer luftig antrekk, og la i vei mot Kiwi (en god 30 minutters spasertur hver vei) for å hente det. Tålmodighet? Nei, det har vi ikke hørt om. Anyway, jeg visste godt hva det var før jeg fikk brevet utlevert, men det la ikke en demper på gleden min da jeg åpnet brevet og fant...


Tada! Vitnemålet mitt fra Universitetet i Oslo. Selve beviset på at jeg har overlevd fire år (ekstraår i utlandet, remember?) med språkstudier, og stolt kan skryte på meg å ha en bachelorgrad.


Samtidig er det en smule vemodig. Det markerer jo tross alt slutten på en veldig fin epoke.

I dag følte jeg meg litt uggen på morgenen, så jeg ble hjemme fra skolen. Det at det faktisk er bursdagen min kan kanskje ha bidratt til å gjøre symptomene litt verre enn det de faktisk var (alle fortjener å få sove ut ordentlig på bursdagen sin), men whatever. Gjort er gjort. Jeg har aldri vært noen tilhenger av store bursdagsfeiringer, så nå venter jeg bare på at mamma skal komme hjem fra jobb, slik at vi kan ha en liten mini-feiring her hjemme. Så langt kan jeg strekke meg. Jeg har jo ikke lyst til å kjøre i meg kake mutters alene på bursdagen min heller. Haha!

Det hadde liksom vært litt for trist.