The Collector inside.

Da jeg var en fjorten-femten år, og Pearl Harbor-fanatiker av dimensjoner (hallo, jeg kalte til og med opp katten min etter filmen), bestemte jeg meg for å prøve å skaffe meg autografene til alle skuespillerne, slik at jeg kunne legge dem til i min allerede enorme samling av filmeffekter. Jeg skrev lange, hjertefylte stalkerbrev, og sendte dem avgårde til USA i håp om at Josh Hartnett skulle innse at hans fremtidige kone var en femten år gammel ungdomsskoleelev fra de norske skoger.

Vel, dét skjedde ikke. Faktisk hørte jeg aldri noe mer fra Josh Hartnett, eller fra Ben Affleck heller, for den saks skyld. Det som skjedde var imidlertid at det noen uker senere faktisk dumpet ett enslig brev ned i postkassen min. Det var tydelig at det hadde kommet langveisfra, så jeg kastet meg inn døren, og rev opp konvolutten som en utsultet ulv. Inni lå det et standard maskinskrevet brev, i tillegg til denne:


OMG, det var autografen til Kate Beckinsale! Greit, så hun var ikke en Josh Hartnett eller en Ben Affleck, men hun var jo faktisk den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i min elskede film, så jeg ble jo sjeleglad allikevel. Jeg danset rundt i stua en liten stund, før jeg nærmest sprintet ned på nærmeste Nille for å kjøpe en ramme å plassere den i. Dagen var reddet! Autografer var gøy!

Jeg fikk blod på tann, og i løpet av de neste ukene sendte jeg ut haugevis av brev til diverse kjendiser der jeg presenterte meg som en av deres største fans, og ba så pent om å få en autograf tilsendt i posten. Særlig profesjonell var jeg ikke, og i og med at jeg ikke la ved ferdigfrankerte returkonvolutter, er det jo egentlig et mirakel at noen i det hele tatt gadd å svare meg. Det koster jo litt å sende internasjonale brev, noe blant annet lommeboken min snart fikk merke. Noen svar fikk jeg imidlertid, og det var alltid like spennende å sjekke postkassen for å se om det lå noen nye autografskatter der.


Noen autografer var ganske standard, med bare et bilde av kjendisen og en enkel signatur:

Rachael Leigh Cook (She's All That, Josie and the Pussycats, Nancy Drew):


Christina Ricci (The Addams Family, Casper, Sleepy Hollow, Penelope):


Shane West (A Walk to Remember, Once and Again, ER, Nikita):


Slike autografer er greie nok, for det er jo forståelig at kjente mennesker sikkert skriver en haug med autografer hver eneste dag. Mine absolutte favoritter var imidlertid de som tok seg tid til å skrive en dedikasjon, eller aller helst en liten, personlig hilsen, i tillegg:

Leelee Sobieski (Never Been Kissed, Eyes Wide Shut, The Glass House, Joy Ride):


Izabella Miko (Coyote Ugly, Save the Last Dance 2, Double Identity, Age of Heroes):


Kerr Smith (Dawson's Creek, Final Destination, Charmed, Life Unexpected):


Larisa Oleynik (The Secret World of Alex Mack, 100 Girls, 10 Things I Hate About You):


Jeg har også en autograf som jeg ikke skaffet selv, men som en venninne av meg fikset til meg. Jeg var som kjent veldig fan av A1 på begynnelsen av 2000-tallet, og snille Renée prøvde i all hemmelighet å ordne det slik at A1 ønsket meg gratulerer med dagen fra scenen under konserten deres i Drøbak i 2001. Dessverre leste ikke Christian brevet hennes før etter konserten var overstått, men han svarte med å sende henne et hyggelig, håndskrevet brev, og sendte med et signert bilde til meg også. Det var hyggelig gjort! Jeg ble selvfølgelig ekstatisk.



Ellers har jeg vel også klart å skaffe meg autografer fra diverse norske Idol-kjendiser opp igjennom årene. Denne er fra den gangen jeg og Katja først så Gaute Ormåsen på Norway Cup, for så å kaste oss på første trikk ned til sentrum for å gå på platesigneringen hans. Good fjortistimes!



De andre aner jeg ikke hvor befinner seg, så de gadd jeg ikke å lete frem.

Jeg husker fremdeles hvor spennende det var å samle på autografer, men da jeg ble litt lei av å skrive smiskebrev til alle kjendiser jeg kom over, og da jeg innså hvor få som egentlig gidder å svare på nevnte smiskebrev, sluttet jeg ganske fort. Lommeboken min jublet, og damene på det lokale postkontoret sluttet å sende meg suspekte blikk hver gang jeg kom inn døren.

Jaja. I det minste har jeg minnene.

Og autografene.

Hurra!