Yay, panda!

Etter kun fem dager i Japan, har saldoen på kontoene våre allerede begynt å minske betraktelig. Dette kan ikke akkurat sies å være ønskelig, i og med at vi fremdeles har igjen nesten to og en halv uke av ferien vår. Dermed har Katinka og jeg satt igang prosjekt finne-festlige-aktiviteter-som-ikke-koster-sånn-altfor-mye - noe som er lettere sagt enn gjort i en millionby der fristende rosa butikker popper opp på hvert gatehjørne. I dag bestemte vi oss imidlertid for at en tur i dyrehagen til 600 yen (40 kr) var noe vi kunne ta oss råd til, så vi hoppet på første og beste metro til Ueno.

Det viste seg snart at hele Ueno-distriktet var rammet av pandafeber. Bakeriet der vi spiste frokost hadde pandabrød, folk reklamerte for sushi-restauranter med pandahatter på hodet, og det var klistret bilder av Shin Shin og Ri Ri (Ueno Zoos nye pandaer) overalt. Vi hadde jo kommet spesielt for å se på disse berømte pandaene, så vi kunne ikke gjøre annet enn å kaste oss på pandabølgen og hoppe inn i den milelange pandakøen med en gang vi kom oss inn i dyrehagen. Yay, panda!


Etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom vi oss endelig frem til pandahuset. Pulsen steg mer og mer for hvert skritt vi tok mot inngangen, og det var bare å innse at vi hadde fått pandafeber vi også. Vi rundet et hjørne, og der! Der var det en panda! Den satt rolig og knasket på litt bambus, mens den stirret på menneskemengden utenfor. Den var SÅ søt!

Mamma, jeg ønsker meg en panda til jul!


Dessverre var det såpass lang kø for å se på Shin Shin og Ri Ri at vi nærmest ble dyttet gjennom den lille gangen foran pandaburene, slik at neste pulje kunne slippe inne. Dermed fikk vi ikke tid til å beundre deres lodne skikkelser særlig lenge, og mitt eneste minne fra pandamøtet var et par halvveis blurry bilder og en hakkete video. Sukk. Shin Shin, Ri Ri - I miss you guys already!


Heldigvis er det jo nok av andre dyr å se på i en dyrehage. En av mine favoritter var tigeren (tror jeg nevnte det forrige gang også), som knasket i vei på kjøttbeinet sitt mens kjøttbitene sprutet til alle kanter. Lovely. Koste meg gjorde jeg også i den lille petting zoo'en, der jeg og Katinka danset rundt blant en haug med løse geiter, sauer og japanske småbarn. Vel, jeg danset rundt blant geiter, sauer og japanske småbarn, født og oppvokst på landet som jeg er. Katinka var mer opptatt av å klage over lukten, og unngå å tråkke i geitebæsj. På et tidspunkt ble hun også livredd da en kjempesøt liten ponni - get this - SÅ på henne. Gawd, byjenter...

Klokken ble fem så altfor fort, og dyrehagen skulle stenge for dagen. På dette tidspunktet var magene våre sekunder fra å forårsake det neste Tohoku-skjelvet, så det passet vel egentlig ganske fint. Vi trasket litt rundt i Ueno på jakt etter spisesteder, men endte opp med å gå tilbake til stasjonen og spise middag på Hard Rock Café. Litt dyrere enn det vi hadde planlagt kanskje, men det var såpass godt at det var verdt det. Mette og fornøyde dro vi tilbake til hostellet, der...


...vi tok frem de flotte parykkene våre igjen. Etter en meget traumatisk opplevelse på hostellets Free Drink Night, der vi endte opp med å sitte mutters alene i et hjørne mens alle de andre gjestene bondet heftig, that is. Herregud, vi har så mye å finne på.