Turist i Togane.

I dag var dagen både jeg og Katinka hadde ventet i over ti måneder på, og typisk nok opprant den med grå himmel og et kjølig drag i luften. Det er vel ikke annet å vente når man skal bevege seg mot kjente trakter, og besøke byen og skolen der vi tilbrakte halvannet år av livet vårt. Dagens tur gikk til Togane, der hovedattraksjonen var et meget etterlengtet besøk på 城西国際大学, eller Josai International University som det heter på godt engelsk.

For meg begynte jo turen aldeles flott da jeg under et togbytte i Oami ble tatt for å være prostituert. I kid you not! En gammel, sleazy gris av en japanermann lusket rundt i nærheten, vandret helt bort til oss, stirret på puppene mine i en liten evighet, før han møtte blikket mitt og liksom hvisket sleskt: 「いくら？」Oversatt til norsk: "Hvor mye?" Excuse me??? Heldigvis forsvant han fort, men jeg fikk jo helt fnatt, og ble hellig overbevist om at den forholdsvis tekkelige kjolen jeg hadde på meg fikk meg til å se billig ut. Det tok omtrent en halvtime med bekreftelse fra Katinka på at jeg ikke så ut som noe man kan kjøpe på Karl Johan en sen lørdagsnatt før jeg hadde roet meg nok til å tenke på andre ting igjen.

Jaja, da har man opplevd det også...



Gamle griser til tross, vi kom oss da velberget frem til Togane til slutt. Etter en liten tur på gode, gamle Avail for å kjøpe en cardigan til Katinka, var vi klare for benksightseeing. Vi slo oss ned på en benk med forholdsvis god utsikt, og ventet på heitinger. (Har du ikke lest Japan-bloggen min, er det ikke sikkert du forstår hvor viktig benkene på Josai har vært for livene våre.) Til vår store glede dukket Kroppen opp relativt tidlig. Han moret seg stort med å spankulere forbi benken vår både en og to og åtte ganger, og vi klaget jo ikke på det. På et tidspunkt tuslet også Hayashi-sensei forbi, og hun lurte fælt på hva vi gjorde i Togane. I og med at hun også hylte ut over gårdsplassen at vi bedrev 'watching', tror jeg egentlig hun er rimelig klar over hvorfor vi tok turen innom.

Planen for dagen var jo egentlig å henge litt med Moet, men vi hadde selvfølgelig klart å velge en dag da hun var ekstremt opptatt med timer og legebesøk. Typisk. Litt kvalitetstid fikk vi jo tilbrakt med henne da, så turen var jo ikke helt bortkastet. Det flaueste som skjedde var kanskje da vi trasket med Moet til timen hun skulle være hjelpelærer i, for så å bli dratt inn i klasserommet av en overentusiastisk Hara-sensei og tredjegradsforhørt angående hva vi hadde drevet med de siste ti månedene... foran et rom fullt av elever. Heldigvis var det timen til våre norske kouhaier, så vi fikk et par oppmuntrende tilrop fra kjente ansikter på bakerste rad. Pinlig var det nå uansett, men.


Etter noen timer på benken, bestemte vi oss for at det var på tide å forlate skolen. Dagens heitingfangst besto kun av Kroppen og Heite Trommis, og det virket ikke akkurat som om situasjonen skulle bedre seg. Dermed trasket vi videre til vår gamle bestevenn/erkefiende Mister Donut, der vi inntok et bedre måltid bestående av deilige smultringer. Mmmm. Vi beveget oss sakte, men sikkert, i retning av Togane 'sentrum', mens beina våre skrek av smerte og føttene våre formet seg til uformelige, hovne klumper. På veien moret vi oss med å studere alle de kjente bygningene, og undre oss over nye butikker/restauranter som har poppet opp i vårt fravær. Hva med et deilig grillet kjøttmåltid på restaurant Do? Anyone?


Til slutt måtte vi bare kaste inn håndkleet, og dra de slitne kroppene våre på toget tilbake til Tokyo. Jeg kan virkelig ikke huske at det var SÅ langt å gå fra skolen til sentrum, men det er vel utrolig hva ti måneders fravær kan gjøre med lengdeperspektivet mitt. Heldigvis blir det ikke ti måneder til neste gang jeg setter mine forhåpentligvis litt mindre hovne føtter på 'Toganesk' jord igjen. Vi har nemlig planer om å dra tilbake og spionere litt mer før ferien er over. Det er mange heitinger vi ikke har sett enda. Haha!

Togmannen - you can't run, and you can't hide!

Cue Haisommer-musikk.