Hiroshima.

Det var vår første og eneste fulle dag i Hiroshima, men jeg og Katinka klarte ikke å kravle opp oss av sengen til en akseptabel tid allikevel. Ehehe. Nåvel, etter å ha unnagjort våre vanlige morgenrutiner, trasket vi avgårde i den retningen vi trodde vi måtte gå for å møte på utbombede bygninger og fredsparker. Den fine tingen med Hiroshima er at selve bykjernen er såpass liten at det er fullstendig mulig å bevege seg dit man har lyst til å dra kun ved hjelp av føttene. Den ikke fullt så fine tingen med Hiroshima er at byen ligger mye lenger sør enn Tokyo, og temperaturene derfor oppfører seg deretter. Jeg hadde lyst til å legge med ned og dø etter fem minutter med trasking. Vikinger er ikke bygget for slike temperaturer.

Da vi endelig kom fram til Atomic Bomb Dome, fant jeg ut at jeg hadde glemt minnekortet mitt i laptopen. Typisk. Heldigvis fant vi en elektronikkbutikk like borti gaten, og med nytt minnekort i boks, var jeg klar for å ta en million bilder. Hva kan jeg si om Atomic Bomb Dome? Den er mye mer utbombet enn hva bildene jeg har studert på Google viser. I og med at bomben eksploderte over bygningen i stedet for ved siden av den, overlevde en del av strukturen, men i følge informasjonsplakaten ble alle menneskene inne i bygningen drept momentant som følge av atombomben. Ouch.


Etter å ha tatt de vanlige stå-foran-attraksjonen-turistbildene, bestemte vi oss for å traske rundt bygningen for å se den fra andre vinkler. Det var da man faktisk kunne se hvor mye skade bomben egentlig gjorde. Bakken var dekket av steinblokker, stålbjelker stakk ut i merkelige vinkler, og restene av det som en gang var en trapp, slynget seg opp mot ingenting. Det så helt jævlig ut.


Atomic Bomb Dome var ikke nok for historiesugne nordmenn, og med sommerfugler i magen trasket vi i vei mot Peace Memorial Museum sammen med en hel high school på tur. Jeg hadde hørt museet skulle være en tankevekkende (og noe grusom) opplevelse, og det var det helt klart. Både jeg og Katinka ble litt blanke i øynene da vi kom til den delen av museet der man kan se de ødelagte klærne og eiendelene til mange personer som opplevde bomben. Det var nedsotede klokker som hadde stoppet på 08:15, filler som engang hadde vært skoleuniformer, matbokser som fremdeles hadde de forkullede restene av en lunsj og grusomme bilder. Bildene var kanskje det verste. Bilder av døde og skadede. Mennesker som var såpass forbrent at det var umulig å se hvordan de hadde sett ut før bomben. Det var helt forjævlig.

Eiendelenene som var utstilt hadde gjerne en lapp ved siden av seg der det sto hvem de hadde tilhørt, og hvordan det gikk med den personen. De fleste historiene hørtes omtrent slik ut:

“Hirose Miyako var femten år, og elev ved Hiroshima Girls High School. Hun var på vei til byggeplassen der hun arbeidet da bomben eksploderte. Til tross for enorme brannskader på nittini prosent av kroppen, klarte hun å slepe seg tilbake til familien sin, der hun døde den 8. august.”

Og blant alt det triste løp de japanske high school-elevene rundt. Bråkte, lo og flørtet.


På museet kunne vi også lese den detaljerte historien om Sadako Sasaki og de tusen tranene. Det er ikke første gang jeg har hørt hennes historie, men det var første gang historien var akkompagnert av bilder og noen av origamitranene hun brettet. Det var kjempetrist. Heldigvis ble vi litt mer oppmuntret da vi gikk ut av museet, og tok en tur bortom Children’s Peace Monument som ble reist på initiativ av bl.a. Sadakos klassekamerater. De små glassburene var dekket med tusenvis, kanskje til og med millioner, av traner som barn fra hele verden hadde sendt inn. Her og der kunne man lese ordene “peace” og det japanske 平和 (heiwa) blant alle fargene. Det var deilig å se på noe fargerikt og fint etter det deprimerende museet. Det minnet meg på at det ikke bare er død og elendighet her i verden.

Etterpå trasket vi hjem gjennom Hiroshimas nesten tomme bakgater, mens vi gikk gjennom alle inntrykkene fra dagen. Det var en veldig spesiell opplevelse. Et besøk på fredsmuseet i Hiroshima anbefales definitivt.


Både jeg og Katinka følte at vi trengte en liten pick-me-up etter en noe deprimerende dag, og da vi litt senere snublet over en Sweets Paradise, var det ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise. Etter en liten tur tilbake til hostellet, danset vi i vei mot kakeland. Så mye kake man klarer å stappe i seg på halvannen time høres kanskje herlig ut, men jeg husket fort hvorfor jeg egentlig ikke er et kakemenneske. Det er liksom altfor søtt. Jeg forsynte meg fra kakebuffeten én gang, før jeg måtte gi tapt for sukkeroverdosen. Heldigvis hadde de andre spiselige ting der også, ellers hadde jeg nok følt at jeg kastet bort pengene mine. Sweets Paradise er nok ikke noe for meg. Mamma og Stine hadde derimot vært i himmelen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er adoptert…


I dag tok vi Shinkansen tilbake til Tokyo, der vi fikk tilbud om å oppgradere hotellrommet vårt for skarve 3000 yen. Vi hoppet selvfølgelig på tilbudet, og i skrivende stund sitter jeg i min deilige myke 120 cm brede hotellseng og stirrer på den store flatskjerm-TV’en rett ovenfor meg. Gud, så godt det er med litt luksus etter to og en halv uke på trange hostellrom! Hoho!