Siden sist.

Så Katinka og jeg kom oss ikke avgårde til Hiroshima på lørdag allikevel, til tross for at vi tilbrakte store deler av fredagen på å ta farvel med den store lille gjengen 'vår'. Typisk oss.

Amos, Chung, yours truly, John, Katinka, Mat, Austin
Vi var jo egentlig helt innstilt på å dra, så da John og Chung ba oss med på en baseballkamp fredag ettermiddag, hoppet vi på tilbudet. Problemet var bare at amerikanerne hadde lyst til å gå på Alcatraz (den skumle temarestauranten fra forrige innlegg) samme kveld, så vi slet litt med å velge aktivitet. Det er fint å føle seg populær. Til slutt ble vi enige om å gå på baseballkampen først, for så å møte de andre ved Hachiko-statuen i Shibuya halv ni. Som sagt, så gjort.

Verken jeg eller Katinka har noe som helst peiling på baseball, så vi var nok begge en smule skeptiske til hvor morsomt det kom til å bli. Heldigvis var John og skjeggedude-jeg-ikke-husker-navnet-på snille nok til å opplyse oss uvitende nordmenn om de forskjellige reglene, og om hva som foregikk på banen når ting ble forvirrende. Vi trengte ikke engang å spørre. Snilt. Ganske snart hang vi såpass godt med at kampen faktisk begynte å bli ganske spennende. Vi heiet på hjemmelaget (Tokyo Yakult Swallows), og satt med hjertet i halsen hver gang motstanderne (Yokohama BayStars) lå an til å få poeng. Dessverre måtte Katinka og jeg gå midtveis i åttende inning for å rekke Shibuya-møtetiden, så vi fikk aldri med oss at Swallows fikk tre poeng helt på slutten og faktisk vant kampen. Bummer.


Jeg skal SÅ på baseballkamp igjen neste gang jeg er i Japan!

Etter å ha presset oss gjennom folkemengden i Shibuya, stilte vi oss opp ved Hachiko og ventet. Amerikanerne (Jenn, Austin, Andy og Marcos) dukket opp omtrent et halvt minutt senere, men vi var nødt til å vente på kanadierne (Allen, Derek og Tyler), som visstnok også skulle være med. Så vi ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Vi tok oss til og med spaserturer rundt omkring for å forsikre oss om at de ikke hadde gått seg bort, men nei. Ingen kanadiere å se. Etter å ha ventet i en halvtime, bestemte vi oss for å bare gå uten dem. Vi satte kursen mot fotgjengerfeltet, og gjett hvem vi fikk øye på ved en annen statue? Hvordan man kan forveksle en statue av en hund med en av en haug nakne småbarn aner jeg ikke, men det et tydeligvis mulig.

Én ting har jeg lært om amerikanere (og kanadiere): De er gjerrige. De var ikke villige til å betale for enkeltdrinker, og siden Alcatraz tydeligvis ikke har all-you-can-drink på fredager, endte vi opp med å lete etter et annet sted. Heldigvis fant vi en izakaya (japansk pub) med ledige rom og akseptable priser, så vi slo oss ned der. Og herregud, jeg tror aldri jeg har sett så mye alkohol på ett sted i hele mitt liv. Folk bestilte øl og drinker i øst og vest, og på merkelig vis presterte vi også å drikke opp alt vi bestilte. Stemningen gikk seriøst fra meh til full hulabaluba og hæla i taket på omtrent en halvtime. Crazy shit!

Andy, Jenn, Marcos
Tyler, Derek, Allen
Turen tilbake til hostellet var minst like crazy. Katinka og jeg tok en spontan fyllebeslutning om å bli i Tokyo et par dager til. Så ble det kaos da Andy hoppet av toget for å gå på do. Planen var at vi skulle vente på ham i Ueno, men da vi kom til Ueno og siste tog ankom stasjonen, var det ingen Andy å se. Plutselig hadde også Tyler forsvunnet, så Allen gikk for å lete etter ham. Resten av oss gikk mot taxikøen, og etter å ha sendt de altfor fulle Jenn og Marcos tilbake i taxi, sto jeg, Katinka, Austin og Derek igjen utenfor Ueno stasjon. Vi måtte jo vente på Allen, og eventuelt også Tyler. Ingen av dem dukket opp. Etter en halvhjertet leteaksjon og litt akrobatikk fra Derek, ble vi enige om å bare dra tilbake til hostellet. Da vi kom tilbake, fikk vi vite at Andy hadde kommet hjem for lenge siden, og det samme gjaldt Tyler. Allen dukket opp rundt tyve minutter senere, etter en lang og ensom spasertur fra Ueno til Asakusa. Omstendighetene (og alkoholmengden) tatt i betraktning, vil jeg tørre å påstå at det er et lite mirakel i seg selv at alle klarte å komme seg tilbake til hostellet. Haha!

Til tross for at jeg drakk litt for mye på fredag, var jeg i overraskende god form på lørdag. Vi hadde en avtale med amerikanerne om å gå på karaoke på kvelden, men det endte med at Jenn, Andy og Marcos trakk seg på vei til karaokestedet, fordi de mente det var for mye å betale 3080 yen (210 kr) for karaoke og nomihoudai (all you can drink) i fem timer. Som sagt; gjerrige amerikanere. Austin ble med da, så kudos til ham. Det kan kaaanskje ha hatt noe å gjøre med hans tilsynelatende lille Katinka-crush, men hva vet vel jeg. I det minste fikk vi endelig tatt (fylle)bilder med de vakre figurene utenfor Bandai-hovedkvarteret, og bevist en gang for alle at en gjennomsnittlig nordmann kan drikke amerikanere under bordet! Yaaaay!



I går tok jeg og Katinka oss en tur til Ikebukuro for å kjøpe blingenegler til Katinka. I Tokyo har sommersalget startet for fullt, og gatene var fulle av shoppelystne japanere. Det var ikke særlig enkelt å navigere folkemassene.


Etter en vellykket handletur og en god middag på min favoritt-pasta-restaurant i Japan, dro vi tilbake til K's House. Det var vår (andre) siste kveld i Tokyo, og vi hadde håpet at gjengen ville komme tilbake tidlig, slik at vi kunne finne på noe gøy. I stedet viste det seg at vårt tidligere så fredelige hostell hadde blitt invadert av en gruppe gladkristne amerikanere, som satt halve kvelden og diskuterte kirken midt i stuen. Høyt! Jeg hadde lyst til å kaste dem fra taket. Austin sendte Katinka en 'let's hang out tonight'-melding på Facebook, så vi ventet forgjeves på at vennene våre skulle dukke opp. Typisk nok dukket de opp akkurat da vi hadde gitt opp håpet etter nærmere to timers venting, og slått oss ned på rommet vårt igjen. Bah.

Nåja, det endte opp med å bli en halvveis festlig kveld/natt, til tross for at den kanskje ikke var like innholdsrik som vi hadde forventet oss. Amerikanerne og kanadierne diskuterte ekle uttrykk fra Urban Dictionary, og hadde en (seemingly) orgasmisk diskusjon om spill/gaming. Boys and their toys...

I DAG har vi i alle fall endelig klart å slepe oss til Hiroshima, men siden vi var såpass slitne etter reisen og bagasjeslepingen, har vi ikke gjort stort annet enn å traske rundt i sentrum. Vi sparer de triste atombombegreiene til i morgen. Jeg grugleder meg allerede!