Happy birthday to me!

I dag har jeg levd i et kvart hundreår. For en skummel tanke. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg fylte ti og var stolt som en hane over å endelig ha to siffer i alderen min, men joda. Det er visst femten år siden, det. Oops. Det er kanskje sant som mamma sa en gang i tiden, at jo eldre man blir, jo fortere går tiden. Den gang trodde jeg ikke på henne, siden jeg var omtrent åtte, og følte at livet mitt allerede hadde vært veldig langt og innholdsrikt, men nå begynner jeg å lure på om det faktisk er noe i det der.

Nåja, bursdag fører jo med seg visse goder også. Det er den ene dagen i året der Facebook-veggen min får det til å se ut som om jeg er den mest populære kid'en i gata, og da slektninger fra fjern og nær gladelig deler ut hvite konvolutter med syngende bursdagskort og knitrende sedler. God middag. Kake. I'm not complaining. I tillegg ga Lånekassen meg en hyggelig overraskelse i går, så etter skolen (i går, altså) gikk jeg rett bort på Elkjøp for å kjøpe meg en ny bestevenn. Bursdagsgave på forskudd til Tonje fra Tonje. Hoho!


Min nye venn er en blå 13,3" Acer Aspire TimelineX. Jeg har døpt ham Bob. No kidding. Når jeg skal slå ham av, får jeg tilbud om å slå av Bob. Nice. Anyway, jeg lovet meg selv en gang i tiden at jeg aldri skulle kjøpe en Acer-PC (etter å ha sett den grusomt stygge, blanke og cheap-looking plastklumpen lillesøsteren min eide for noen år siden), men Bob var både liten, lett, slank og sleek, så jeg ga etter. Jeg kunne rett og slett ikke motstå ham.

OG da jeg kom hjem i går, svett og sliten etter å ha slept Bob med meg gjennom hele Hønefoss i stekende solskinn, fant jeg en melding om en rekommandert brev adressert til meg i postkassen. Så jeg dumpet Bob, skiftet til et mer luftig antrekk, og la i vei mot Kiwi (en god 30 minutters spasertur hver vei) for å hente det. Tålmodighet? Nei, det har vi ikke hørt om. Anyway, jeg visste godt hva det var før jeg fikk brevet utlevert, men det la ikke en demper på gleden min da jeg åpnet brevet og fant...


Tada! Vitnemålet mitt fra Universitetet i Oslo. Selve beviset på at jeg har overlevd fire år (ekstraår i utlandet, remember?) med språkstudier, og stolt kan skryte på meg å ha en bachelorgrad.


Samtidig er det en smule vemodig. Det markerer jo tross alt slutten på en veldig fin epoke.

I dag følte jeg meg litt uggen på morgenen, så jeg ble hjemme fra skolen. Det at det faktisk er bursdagen min kan kanskje ha bidratt til å gjøre symptomene litt verre enn det de faktisk var (alle fortjener å få sove ut ordentlig på bursdagen sin), men whatever. Gjort er gjort. Jeg har aldri vært noen tilhenger av store bursdagsfeiringer, så nå venter jeg bare på at mamma skal komme hjem fra jobb, slik at vi kan ha en liten mini-feiring her hjemme. Så langt kan jeg strekke meg. Jeg har jo ikke lyst til å kjøre i meg kake mutters alene på bursdagen min heller. Haha!

Det hadde liksom vært litt for trist.

Farvel, sommerferie.

Den første uken på en ny skole og en helt ny studieretning er nå over, og jeg sitter igjen med mange inntrykk som skal fordøyes. Foreløpig virker studiet relativt interessant, til tross for den høye fokusen på økonomi. Egentlig er det en smule ironisk at jeg valgte et økonomisk studium, i og med at jeg og Bryndis en gang i tiden løp hylende gjennom gangene på Ringerike videregående skole og jublet høylytt over at vi var ferdig med alt som het tall og matematikk en gang for alle. Eh, oops?

Uansett, den første uken er altså overstått, og jeg kjenner fremdeles ikke en sjel. Vel, jeg har vel forsåvidt blitt sånn halvveis kjent med en av de andre jentene i klassen, men vi er fremdeles på det stadiet at vi ikke vet hva den andre heter. Sånn kan det gå når studiet stort sett er lagt opp av forelesninger i gigantiske auditorier sammen med studenter fra en haug med forskjellige studieretninger. Lange forelesninger, mind you. Nesten fire timer i strekk, med en liten pause en gang i timen. Hjelp. Regner imidlertid med å bli kjent med de andre tolv-tretten mennekene i reiselivsklassen etterhvert. Vi skal visstnok på en bli-kjent-tur til Hemsedal om en halvannen ukes tid. Blir sikkert gøy.


Eventuelt får jeg bare slenge meg med på noen fadderaktiviteter. Foreløpig har jeg vært et dårlig, dårlig fadderbarn, delvis fordi Lånekassen fremdeles har til gode å gi meg penger (og det koster å ha det gøy), og delvis fordi fadderaktiviteter gjerne innebærer alkohol og sene kvelder - noe som ikke akkurat virker så fristende når man har en fire timers forelesning klokken halv ni neste morgen. Har endelig fått betalte semesteravgiften og semesterregistrert meg da, så jeg regner med at jeg kommer til å få litt bedre råd en gang i løpet av neste uke.

Nei, vent. Stryk det. Jeg skylder fremdeles tante Åse 10000 kr jeg lånte av henne til sommerens Japan-eventyr, og den åtte måneder gamle laptopen min tok kvelden her forleden (!), så jeg kan vel ikke akkurat forvente å bli en onkel Skrue med det første... I tillegg kommer et tonn med skolebøker, busskort og muligens også et medlemsskap på nærmeste treningssenter. Hmm. En Lotto-gevinst hadde kommet godt med sånn omtrent akkurat nå.

Jeg kan også ta til takke med en rik og ukjent (nylig avdød) slektning i Langtvekkistan.

Anyone?

Hooray, yay, thank you very much!

I dag - i et anfall av ren kjedsomhet - surfet jeg rundt på eBay. Plutselig surfet jeg innom en fantastisk butikk (RubyRubyShop, for spesielt interesserte) proppfull av koreanske skjønnhetsgodsaker. Ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg elsker asiatiske (og da særlig koreanske) skjønnhetsprodukter, og det sier seg selv at slikt er vanskelig å få tak i her i det kalde nord. Du kan jo derfor sikkert tenke deg hvordan jeg reagerte da jeg snublet over det som fra nå av helt sikkert blir min nye favorittbutikk.

Tre små klikk, og fantastiske produkter er på vei hjem til Tonje. Ren magi.

Siden jeg først var så godt i gang med handle-asiatiske-produkter-prosessen, surfet jeg like godt innom Ichibankao og plukket med meg et par bokser med japansk hårfarge også. Jeg synes nemlig at de har litt penere farger enn det man får tak i her hjemme, så det skal bli spennende å se hvordan det blir.


- Palty hårfarge i fargen Milk Tea Brown.
- Perfect Cover B.B. Cream #23 fra MISSHA.
- Lovely Cookie Blusher #1 fra Etude House.
- Peach Sake Pore Essence Mask Sheet fra Skin Food.

Jeg er superfornøyd, og gleder meg stort til pakkene dukker opp i postkassen min. Bankkontoen min er derimot en anelse mer deprimert, og gleder seg stort til pengene fra Lånekassen tikker inn. I og med at skolen starter om litt over to uker, burde det ikke være sånn altfor lenge til.

22.07.2011.

22. juli 2011. Klokken er nesten halv fire på ettermiddagen. Jeg klikker meg tilfeldigvis inn på en nettavis. Overskriften lyser imot meg. Eksplosjon i Regjeringskvartalet. VG Nett kommer tilbake med mer. Sjokket. Forvirringen. Hva er det som foregår? Bildene begynner å dukke opp. Det ser ut som en krigssone. Brann. Ruiner. Blodige mennesker. Frykten. Er det terror?



Et par timer senere. Ubekreftede meldinger om skyting og ungdommer som prøver å svømme i sikkerhet. "Vi har en alvorlig situasjon på Utøya," sier Stoltenberg. Utøya? Utøya ligger tretti minutter fra der jeg bor. Jeg kjører forbi der hver gang jeg drar til/fra Oslo. Folk ber om hjelp via Twitter. En mann i politiuniform skyter. "Folk er skadet," sier ungdommer som har kommet seg i sikkerhet. "Folk er drept." Politiet sier ti er døde. Øyenvitner sier det dreier seg om langt flere.

Etterpå. Skytteren er arrestert. Han er norsk. Det begynner å gå opp for oss alle hva som har skjedd. Hvor stort omfang tragedien faktisk har. I dag er vi alle nordmenn, twitrer den svenske utenriksministeren. Dødstallene stiger. Litt før klokken fire på morgenen. "Syv er døde etter bomben i Oslo," sier politimannen. "På Utøya er det minst åtti døde." Det høres ut som om det er vanskelig for ham å si det. Jeg sover ikke. Jeg kan ikke sove.



Neste morgen. Flaggene vaier på halv stang over hele landet. 69 døde på Utøya. De aller fleste av disse ungdom. Mange på sykehus. Noen fremdeles savnet. Norge står stille. Hele Norge sørger. Verden sørger med oss. Vi spør oss alle hvordan noen kan gjøre noe sånt. Hva slags monster er i stand til å gjøre noe sånt? Øyenvitner beskriver en skremmende kald og rolig gjerningsmann. "Det var grusomt," sier morderen. "Grusomt, men nødvendig." Avsky. Kvalme. Jeg har ikke ord.

Norge gråter, men i sorgen finner vi hverandre. Bildene fra det som foregår utenfor Oslo domkirke er rørende. Lysene blafrer. Blomsterbukettene vokser utover Stortorget. Folk viser sin sympati. Gråter. Minnes. Nasjonen står samlet i sorgen.



Hva kan man si i en situasjon som denne? Hva skal man gjøre? 22. juli 2011 ble Norge rammet av en grusom terrorhandling. Det er slikt man hører kan skje, men aldri faktisk tror vil skje. Alle mine tanker går til de som er direkte og indirekte rammet av tragedien i Oslo/på Utøya. Det er uforståelig at noe sånt kan skje. Det vil ta oss alle lang tid å fordøye denne forferdelige hendelsen.

Men vi vil aldri glemme.

Lørdagsmoro.

Lørdag som var skulle Cecilie og en venninne av henne ved navn Julie feire en noe forsinket bursdag, og i den anledning inviterte de til full hulabaluba i hovedstaden. Jeg var en stund i tvil om hvorvidt jeg faktisk hadde mulighet til å komme, i og med at jeg ikke lenger har en leilighet der, og nattbusstilbudet til bondelandet er ikke-eksisterende. Heldigvis hadde Katinka en ledig sofa, så lørdag formiddag satte jeg meg på bussen til Oslo med humøret på topp. Etter litt knoting og roting fant jeg endelig frem til riktig bussholdeplass, og etter et mini-vors hos Katinka (der vi drakk de mest nasty vannmelondrinkene ever), dro vi ned til sentrum for å møte resten av folket på Jernbanetorget.

Vi startet kalaset med å spise på The Nighthawk Diner på Grünerløkka. Jeg følte meg veldig flink som klarte å holde meg unna de fristende hamburgerne, og koste meg med min greske salat. Midt under middagen fikk Katinka en melding fra en bekjent der det sto at hovedopptaket var klart, noe som nesten ga meg nervøst sammenbrudd der og da. Dommedag. Tenk om jeg ikke hadde kommet inn! Vi hadde jo ikke akkurat noen mulighet til å sjekke der og da, så vi måtte bare prøve å fortrenge det faktum at hele fremtiden vår sto på spill. Lett. Da alle var gode og mette, tok vi derfor med oss noen flasker alkohol og slo oss ned i nærmeste park. Der bli vi sittende en stund.

Litt utpå kvelden var det imidlertid på tide å sette kursen for John Dee, der det japanske punkbandet Guitar Wolf sto på scenen.


OK, så japansk punk er kanskje ikke akkurat min type musikk, men bandet var et fyrverkeri av dimensjoner på scenen, og med alkoholen brusende i blodet var det lett å la seg rive med. Det var litt småcreepy da den middelaldrende vokalisten begynte å synge om 高校生アクション ('Koukousei Action' = High School Student Action), men whatever. Etter konserten ville Alex absolutt hilse på bandet, så mens de fleste dro hjem, ble fem av oss igjen for å leke groupies.

Etter omtrent en time ved backstage-døren, dukket endelig Gitarulven himself opp. Jeg, Katinka og Ingrid hadde hendene fulle med å prøve å bli kvitt noen innpåslitne gutter, men Alex og Oda bablet i vei med ham. Og slik hadde det seg at vi tyve minutter senere satt på et utested og drakk med en japansk punkvokalist på nesten femti. Som rockestjerner flest tok han ikke av seg de grusomt harry solbrillene innendørs, men han viste seg å være en skikkelig hyggelig kar. Det samme kan ikke sies for den innpåslitne franske roadien han drasset med seg, og jeg godtet meg litt da sistnevnte ble kastet ut. Han rakk å invitere meg med på turné før vaktene fjernet ham da, så da har man jo opplevd det også.


Til slutt bestemte jeg og Katinka oss for å dra hjem, så etter en liten nattmatstopp på nærmeste kebabsjappe, hoppet vi på nattbussen. Før vi la oss, logget vi oss inn på Samordna Opptak for å sjekke om vi hadde kommet inn på skole. Og lo and behold - vi hadde begge kommet inn på førstevalgene våre. Yay! Dermed er det vel offisielt - de neste tre årene skal jeg studere reiselivsledelse og entreprenørskap ved Høgskolen i Buskerud avd. Hønefoss. Jeg krysser fingrene for at det blir gøy! Det skal bli en helt ny opplevelse å studere i en by jeg kjenner såpass godt fra før av. Det føles liksom litt tryggere. Nå er det bare å telle ned til studiestart 16. august.

Her om dagen dukket det forresten opp en haug med mer eller mindre uflatterende Japan-bilder av meg på Facebook. Det var min australske politimannvenn Amos som hadde vært på taggeraid, og til tross for at enkelte av bildene var så grusomme at jeg hadde lyst til å kaste meg ut av nærmeste vindu, var andre hakket koseligere. Siden jeg er i det nostalgiske hjørnet i dag, tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en liten bildespam fra mine og Katinkas glansdager på K's House Tokyo, bestående av noen av de mer koselige bildene Amos la ut. Jeg savner nemlig gjengen vår fryktelig. Enjoy.








Sukk. Jeg vil tilbake. NÅ!

Jakten på det perfekte Facebook-bildet.

Da jeg logget inn på Facebook i dag tidlig, ble jeg plutselig klar over hvor lenge siden det egentlig er jeg har skiftet profilbilde. En rask klikk på mitt fantastiske onigiri-bilde bekreftet mine mistanker - det er et helt år gammelt. Dermed ble jeg grepet av en plutselig trang til å ta et nytt profilbilde. Jeg kunne selvfølgelig ha rotet gjennom alle ferie- og fyllebildene mine, men når man er såpass ufotogen som meg, gir det sjelden de gode resultatene. For meg er det å skifte profilbilde en meget krevende prosess.

Heldigvis for meg var det sol og fint vær ute, så bevæpnet med mitt trofaste kamera og en noe motvillig lillesøster, trasket jeg ut i hagen for å ha en god, gammeldags fotosession.

Dessverre endte de aller fleste bildene mine opp med å bli enten...

...for oransje (Miss Betakaroten 2011):


...for porno ("Why yes, I am a naugthy, naughty secretary..."):


...for lite porno ("And this one time at band camp..."):


...for uheldige posisjoner (for lett å misforstå...):


...for lite fokus på meg (det er jo tross alt mitt profilbilde):


...for tilgjort ("Seeee på sommerfuglen!"):


...for vanlig (aka bildet-du-ikke-hater-men-ikke-vil-ha-på-Facebook-heller):


Etter omtrent to hundre mer eller mindre mislykkede bilder var jeg klar for å kaste inn håndkleet, da jeg plutselig kikket litt nærmere på et av de aller første bildene som hadde blitt tatt av meg og innså at jeg ikke hatet det. Ikke i det hele tatt. Hello, Facebook!


(Du vet, til tross for at lyset treffer nesen min på en meget uflatterende måte, og får det til å se ut som om det vokser en stor potet midt i ansiktet mitt. Det er umulig å bli hundre prosent fornøyd, I guess...)

Sånn. Mission accomplished. Nå kan jeg slappe av og glede meg over at det er en stund til jeg blir nødt til å gå gjennom den samme slitsomme prosessen igjen, mens andre kan se at jeg faktisk dukker opp på bilder i ny og ne. Phew.

Sayonara, Tokyo.

Nesten det første som skjedde etter at jeg og Katinka hadde sjekket inn på vårt fancy-schmancy Shinjuku-hotell, var at vi sov i hundre år. I kid you not. Våre planer om å stå opp tidlig for å dra til Togane ble knust av trangen til å sove fire timer ekstra. Det skulle ikke vært lovlig å plassere så komfortable senger på et hotellrom. Til tross for at jeg bare dager tidligere sverget evig troskap til K's House Tokyo, trooor jeg kanskje jeg også blir nødt legge inn et lite opphold på Sunroute Plaza Shinjuku under fremtidige Tokyo-turer.


Anyway. Siden torsdagsplanene våre hadde gått til helvete, ble vi nødt til å gjøre om litt på planen vår. Vi hadde egentlig planlagt å gå tur i hagen rundt keiserpalasset på fredag, men fremskyndet det en dag i stedet. I ettertid viste det seg at det kanskje ikke var så dumt at vi ikke hadde klart å stå opp, siden keiserpalasset tydeligvis er stengt på fredager. Lucky!

Nesten med en gang vi gikk ut fra metrostasjonen foran keiserpalasset, begynte det å regne. Typisk. Hagevandring i pøsende regnvær er vel ikke det som frister aller mest, spesielt ikke når du oppdager at du har lagt igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis viste det seg å kun være en liten regnbyge, så etter noen minutter gikk det flott å vandre rundt og ta flotte turistbilder av hverandre i alle mulige slags hagescenarioer igjen.


Jeg har aldri vært et stort ut-i-naturen-menneske, men jeg må innrømme at det ikke var så ille å vandre rundt i den praktfulle hagen i et par timer. Jeg fikk skikkelig Japan-følelse. Dessverre var været fremdeles litt ustabilt med både regn- og tordenbyger, så da vi vendte snuten mot metroen igjen, måtte vi løpe de siste hundre meterne for å ikke ende opp som druknede katter. Ehehe.


På kvelden utforsket vi et enormt kjøpesenter i Shinjuku, der hovedformålet var å lokalisere Skin Food-butikken. Ingen gjør hud- og hårpleie som koreanerne, og heldigvis har enkelte kjeder nå også begynt å etablere seg i nabolandene. Senterbesøket viste seg å bli en farlig affære, i og med at jeg og Katinka plutselig kom på det faktum at de faktisk også tar vestlige kredittkort i Japan. Plutselig virket liksom ikke hele komme-med-lite-penger-i-lommeboken-planen vår like bra lenger. Oops.

På fredag klarte vi heldigvis å stå opp såpass tidlig at vi rakk å ta oss en tur til Togane. Det føltes ikke riktig å bare besøke det gamle hjemstedet vårt én gang i løpet av turen, så det var med friskt mot vi kastet oss på toget til Chiba. Heldigvis var det ingen som trodde jeg var en hore denne gangen. Vi hadde store forhåpninger om å få se heitinger denne gangen (gjerne Togmenn og Tosh-tosher), men dessverre for oss er nok ikke universet helt på vår side. Sukk. Vi fikk i det minste overrasket Moet, som denne gangen ikke var like opptatt som det hun var forrige gang vi besøkte skolen. Vi hang sammen i omtrent en time, og hadde det like gøy som i gamle dager. Katinka fikk et lite sjokk da det viste seg at Moet og hennes nye loverboy (Austin) hadde en del felles bekjente, og vi fniste litt over hvor liten verden (og tydeligvis også California) egentlig er.


Etter å ha tatt et see-you-in-Norway-farvel med Moet, og også møtt på både Jeanette og Tom, gikk Katinka og jeg på Sushiro for å kose oss med litt rå fisk og andre godsaker. Tre uker i Japanland, og dette var første gangen vi spiste sushi. Shame on us! Det smakte like fortreffelig som alltid. Mette og fornøyde rullet vi videre til gode gamle WonderGOO, der kredittkortene våre fikk kjørt seg litt igjen. Turister på tur, vet du. Etter en eviglang togtur tilbake til Tokyo, et siste besøk på senteret og en haug med pakking, la vi oss - klare for den lange reisen tilbake til Norge.

Vi tok flybussen fra hotellet klokken syv på lørdag morgen, og forberedte oss på et langt døgn. Heldigvis hadde vi begge gjort nødvendige innkjøp dagen i forveien, så vi hadde et hemmelig våpen for å forkorte den elleve timer lange flyturen litt.

Tada!


Nytt datingspill! Ehehe!

Det er utrolig hvor fort tiden går når du bare har noe å drive med. I tillegg til å jakte på virtuelle heitinger, tok jeg meg også tid til å se på to filmer. Og vips, så var vi i Wien, som forøvrig må være en av de verste flyplassene jeg har vært på. Mangel på sitteplasser, uvennlig personale og... vel, det var vel kanskje det. Heldigvis har de Starbucks, så på et eller annet vis klarte vi å kaste bort fire timer der allikevel.

Og plutselig var jeg tilbake i Norge igjen.

またね, Japan! Vi sees forhåpentligvis snart!