Heldigvis for meg var det sol og fint vær ute, så bevæpnet med mitt trofaste kamera og en noe motvillig lillesøster, trasket jeg ut i hagen for å ha en god, gammeldags fotosession.
Dessverre endte de aller fleste bildene mine opp med å bli enten...
...for oransje (Miss Betakaroten 2011):
...for porno ("Why yes, I am a naugthy, naughty secretary..."):
...for lite porno ("And this one time at band camp..."):
...for uheldige posisjoner (for lett å misforstå...):
...for lite fokus på meg (det er jo tross alt mitt profilbilde):
...for tilgjort ("Seeee på sommerfuglen!"):
...for vanlig (aka bildet-du-ikke-hater-men-ikke-vil-ha-på-Facebook-heller):
Etter omtrent to hundre mer eller mindre mislykkede bilder var jeg klar for å kaste inn håndkleet, da jeg plutselig kikket litt nærmere på et av de aller første bildene som hadde blitt tatt av meg og innså at jeg ikke hatet det. Ikke i det hele tatt. Hello, Facebook!
(Du vet, til tross for at lyset treffer nesen min på en meget uflatterende måte, og får det til å se ut som om det vokser en stor potet midt i ansiktet mitt. Det er umulig å bli hundre prosent fornøyd, I guess...)
Sånn. Mission accomplished. Nå kan jeg slappe av og glede meg over at det er en stund til jeg blir nødt til å gå gjennom den samme slitsomme prosessen igjen, mens andre kan se at jeg faktisk dukker opp på bilder i ny og ne. Phew.
