The Collector inside.

Da jeg var en fjorten-femten år, og Pearl Harbor-fanatiker av dimensjoner (hallo, jeg kalte til og med opp katten min etter filmen), bestemte jeg meg for å prøve å skaffe meg autografene til alle skuespillerne, slik at jeg kunne legge dem til i min allerede enorme samling av filmeffekter. Jeg skrev lange, hjertefylte stalkerbrev, og sendte dem avgårde til USA i håp om at Josh Hartnett skulle innse at hans fremtidige kone var en femten år gammel ungdomsskoleelev fra de norske skoger.

Vel, dét skjedde ikke. Faktisk hørte jeg aldri noe mer fra Josh Hartnett, eller fra Ben Affleck heller, for den saks skyld. Det som skjedde var imidlertid at det noen uker senere faktisk dumpet ett enslig brev ned i postkassen min. Det var tydelig at det hadde kommet langveisfra, så jeg kastet meg inn døren, og rev opp konvolutten som en utsultet ulv. Inni lå det et standard maskinskrevet brev, i tillegg til denne:


OMG, det var autografen til Kate Beckinsale! Greit, så hun var ikke en Josh Hartnett eller en Ben Affleck, men hun var jo faktisk den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i min elskede film, så jeg ble jo sjeleglad allikevel. Jeg danset rundt i stua en liten stund, før jeg nærmest sprintet ned på nærmeste Nille for å kjøpe en ramme å plassere den i. Dagen var reddet! Autografer var gøy!

Jeg fikk blod på tann, og i løpet av de neste ukene sendte jeg ut haugevis av brev til diverse kjendiser der jeg presenterte meg som en av deres største fans, og ba så pent om å få en autograf tilsendt i posten. Særlig profesjonell var jeg ikke, og i og med at jeg ikke la ved ferdigfrankerte returkonvolutter, er det jo egentlig et mirakel at noen i det hele tatt gadd å svare meg. Det koster jo litt å sende internasjonale brev, noe blant annet lommeboken min snart fikk merke. Noen svar fikk jeg imidlertid, og det var alltid like spennende å sjekke postkassen for å se om det lå noen nye autografskatter der.

Å lykkes med å mislykkes.

Torsdag i forrige uke fikk jeg en hyggelig telefon. Her jeg bor vokser ikke akkurat jobbene på trær, så da jeg tok telefonen og ble møtt av en hyggelig damestemme som inviterte til intervju for en stilling som på alle måter virket perfekt, ble jeg overlykkelig. Jobben det var snakk om virket utfordrende, men spennende, og arbeidsmiljøet var som skapt for meg. Jobbintervjuet var ikke før fire dager senere, noe som ga meg god tid til å forberede meg mentalt. Jeg var lei av å gå arbeidsledig. Nå skulle det imponeres.

Søndag ettermiddag satte jeg meg ned foran PCen for å bedrive litt research. Jeg satte meg grundig inn i firmaets historie og virke, og formulerte gode svar på noen av standardspørsmålene som pleier å dukke opp på jobbintervjuer. Det var for all del ikke snakk om å pugge svarene ord for ord, men mer å forberede noen stikkord som jeg kunne hente frem og utdype videre under selve intervjuet. Jeg så for meg hvordan jeg skulle te meg under intervjuet, hvilke gester som kunne bidra til å gi intervjuerne et positivt inntrykk av meg, og hvordan jeg kunne beherske kroppspråket mitt for å virke ekstra interessert og engasjert. Da jeg gikk til sengs den kvelden følte jeg meg på alle måter godt forberedt.

Allikevel, da jeg forlot intervjustedet neste dag, var det omtrent slik jeg følte meg:


Da jeg kom frem til kaféen der intervjuet skulle foregå denne dagen, ble jeg møtt av to hyggelige jenter. Selv om de hilste blidt, var jeg allikevel smertelig klar over at disse smilende jentene studerte og analyserte hver minste lille gest jeg gjorde. Et jobbintervju er litt som en muntlig eksamen. Du har en begrenset periode med tid til å overbevise en sensor/eksaminator om at du kan sakene dine, og at du har det lille ekstra som gjør at du fortjener toppkarakter, eller i dette tilfellet, ansettelse. De sier at det i gjennomsnitt går fire minutter fra intervjuet starter til intervjueren har bestemt seg for om du er aktuell for stillingen eller ikke. I mitt tilfelle tror jeg bare det tok to.

Intervjuet startet, og det første spørsmålet var en gammel klassiker: "Kan du fortelle oss litt om deg selv?" I utgangspunktet et enkelt spørsmål å svare på. Hva kan vel være lettere enn å snakke om seg selv? Dessverre hadde jeg lagt igjen hjernen min på stuebordet hjemme, så svaret mitt var en endeløs rekke av stotring og merkelige gryntelyder. Nervene mine tok fullstendig overhånd, og jeg, som til vanlig anser meg selv for å være en relativt veltalende person, endte opp med å høres ut som en gjennomsnittlig treåring.

Nei, vent. Stryk det. Jeg er sikker på at selv treåringene i barnehagen der mamma jobber hadde klart seg bedre enn meg. Det var ille.


Og derfra gikk det bare nedover.

Dersom intervjuet mitt hadde blitt filmet og lagt ut på YouTube, hadde det sannsynligvis blitt brukt over hele verden som et eksempel på what NOT to do. Helt seriøst. Så ille var det.

"Du hører fra oss," sa de ikke-lenger-fullt-så-smilende jentene da det hele var overstått, og jeg nikket, presset frem et smil og rømte åstedet så fort de skjelvende beina mine ville bære meg. Hadde jeg ikke vært midt i sentrum og omgitt av ganske mange mennesker, hadde jeg umiddelbart funnet en vegg å dunke hodet mitt i. Snakk om å ødelegge for seg selv. Jeg satt og sukket tungt for meg selv hele bussturen hjem, til stor fornøyelse for alle skolebarna på setene rundt meg. Den dagen jeg blir tilbudt den jobben er den dagen griser kan fly, og vi vet jo alle at det er fysisk umulig.

Krysser bare fingrene for at jeg får nervene under kontroll til neste gang det blir intervju på meg.

Drama: The Princess' Man

Det begynner å bli en stund siden sist jeg rablet i vei om asiatiske dramaserier, men jeg klarer bare ikke å la være å skrive et innlegg om dramaet jeg fullførte for et par dager siden - The Princess' Man. Med sine 24 episoder à 65 minutter er det blant de lengre koreanske dramaer jeg har sett, men det var null problem når hver episode viste seg å være en endeløs rekke av forbudt kjærlighet, intriger, svik og mord. Jeg så 10 (!) episoder i strekk på søndag. Enough said.



Historien er som følger: Da Seryeong, datter av prins Suyang og niese av kongen, hører snakk om en mulig forlovelse med Kim Seungyu, bytter hun av nysgjerrighet plass med sin kusine, prinsesse Gyeonghye, for å ta sin kommende ektemann nærmere i skue. Han, en playboy uten de store bekymringer i livet, blir snart fascinert av den intelligente og modige Seryeong, og følelsene begynner å blomstre mellom de to. Dessverre for Seryeong går forlovelsesplanene hennes rett vest da kongen ytrer et ønske om å få Seungyu, sønn av en av sine nærmeste rådgivere, som sin egen svigersønn. Seungyu, som fremdeles tror Seryeong er prinsessen, er overlykkelig ved tanken, mens Seryeongs hjerte knuses da Gyeonghye ber henne holde seg langt unna hennes fremtidige forlovede.



Seryeongs far, prins Suyang - en utspekulert mann som lenge har ønsket seg tronen, er rasende over at Seungyus far takket nei til alliansetilbudet hans, og gjør alt han kan for å motarbeide ham - inkludert å prøve å få Seungyu dømt og henrettet for en forbrytelse han ikke har begått. I mellomtiden har Seungyu oppdaget at Seryeong ikke er prinsessen. Han føler seg naturlig nok ført bak lyset, men diverse omstendigheter gjør at han allikevel ikke klarer å holde seg unna henne. Forholdet mellom fedrene deres har derimot blitt såpass dårlig på dette tidspunktet at Seryeong fremdeles ikke tør å fortelle ham hvem hun egentlig er, og han lever derfor i den tro at hun er en av prinsesse Gyeonghyes tjenestepiker.



Prins Suyang har ikke gitt opp tanken på ære og makt, og da kongen dør etter lang tids sykdom og overlater tronen til sin uerfarne tenåringssønn, øyner han sin mulighet. Gjennom et nøye planlagt kupp myrder han de fleste av sine motstandere - inkludert Seungyus far og storebror. Seungyu hadde lidd samme skjebne, hadde det ikke vært for at Seryeong i siste øyeblikk får nyss om sin fars onde planer, og får lokket ham ut av huset. Sannheten om Seryeongs sanne identitet går endelig opp for ham, og i ren desperasjon forsøker han å drepe prins Suyang, men blir fanget og dømt til døden. Seryeong setter sitt eget liv på spill for å redde ham, og får etterhvert overtalt faren sin til å sende ham i eksil i stedet. Lite vet hun at farens planer går ut på å senke båten som skal føre Seungyu i eksil, slik at ingen lenger står mellom ham og tronen.

På mirakuløst vis overlever imidlertid Seungyu, og da han omsider kommer tilbake til hovedstaden, har han bare en ting i tankene: HEVN! Hevn på prins Suyang, hevn på alle som var medvirkende i hans families død og hevn på kvinnen som (i hans øyne) forrådte ham. Men følelser er en mektig ting...



Herregud, ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg elsker dette dramaet. Det er definitivt det nærmeste jeg har sett ren dramaperfeksjon - alt er liksom perfekt tilrettelagt for den ultimate seeropplevelse. Skuespillerprestasjonene er fantastiske, kjemien mellom Park Shi Hoo (Seungyu) og Moon Chae Won (Seryeong) er elektrisk, det er stadig nye og spennende utviklinger i historien, omgivelsene er fantastisk vakre, og soundtracket er både sterkt og gripende.

Det selvfølgelig andre historier flettet inn i plottet også; for eksempel hvordan Seryeong nesten blir giftet bort til Seungyus tidligere bestevenn, Myun, hvordan Myun blir mer og mer besatt av Seryeong etterhvert som livet hans havner mer og mer under prins Suyangs kontroll, hvordan Gyeonghye blir giftet bort til en noe famlende adelsmann ved navn Jong (tilfeldigvis også en av Seungyus beste venner), og hvordan følelsene hennes for ektemannen vokser etterhvert som han gang på gang beviser sin dedikasjon til hennes sak. I tillegg har vi jo selvfølgelig det politiske aspektet ved Suyangs kamp for å komme til makten, og motstanden han møter selv etter han endelig har fått tronen, men det som uten tvil engasjerte meg mest var selvfølgelig den forbudte kjærligheten mellom den hevnlystne Seungyu og Seryeong - datter av hans største fiende.

Jeg lo høyt, jeg gråt som et spedbarn og jeg skrek til skjermen i sinne, og da det hele var over, følte jeg meg rett og slett tom. Jeg tror det har noe med hvordan det hele sluttet på å gjøre, for selv om det på alle måter har det man vil betegne som en happy ending for hovedkarakterene, klarte jeg ikke å la være å tenke på alle som måtte dø underveis. Og ja, jeg vet det er et fiksjonelt drama (basert på virkelige hendelser, men jeg regner med at det bare gjelder den politiske kampen-om-tronen-delen, og ikke hele forbudt-kjærlighet-plottet), men ethvert drama som klarer å vekke slike følelser i en person må virkelig ha gjort jobben sin - og det til gagns. Tro meg, jeg har sett hundrevis av dramaer, men det er de færreste som har klart å engasjere meg, frustrere meg og røre meg til tårer slik The Princess' Man gjorde.

Must... watch... AGAIN!

Og for alle som lurer på hvordan det hele slutter - klikk her for en liten spoiler

And they lived happily ever after.

For spesielt interesserte, kan The Princess' Man forresten sees her.

2011 - en oppsummering av året som gikk.

Året begynte lovende. I januar flyttet jeg inn på min splitter nye hybel på Vestgrensa Studentby - kun fem minutters gange fra Universitetet i Oslo.



I slutten av februar begynte ski-VM i Oslo, og som den vintersportfanatikeren jeg er, måtte jeg selvfølgelig ned til sentrum og ta del i festivitetene.



Ski-VM fortsatte utover i mars, og siden jeg tilfeldigvis hadde to uker undervisningsfri på dette tidspunktet, tilbrakte jeg mye tid foran TV-skjermen. Lykken var komplett da jeg, Katinka og Ingrid også begynte å planlegge Japan-tur til sommeren, men kun få dager senere ble Japan rammet av et kjempeskjelv og påfølgende tsunami.



Det gikk hardt inn på meg, i og med at jeg har bodd halvannet år i Japan, og ser på det som mitt andre hjemland. Verden skrek om strålingsfare, og vi la reiseplanene våre på is. I stedet deltok vi på diverse støttearrangementer for Japan.



I april søkte jeg på skole. I tillegg prøvde jeg å planlegge sommerferien min. Det ble mye frem og tilbake, men til slutt endte vi opp med å bestille billetter til Japan i juni allikevel. Forberedelsene begynte.



Så ble det mai, og eksamenstiden lurte like om hjørnet. De siste detaljene kom på plass for vår forestående Japan-reise, og jeg tenkte knapt på annet. Unntaket var bunader, som jeg fikk fryktelig lyst på i tiden etter 17. mai. Begge de skriftlige eksamenene mine gikk veldig bra. Jeg flyttet ut fra Vestgrensa.



Tidlig i juni hadde jeg min siste eksamen ved UiO - muntlig kinesisk. Det gikk bedre enn forventet, og noen få dager senere var jeg og Katinka på vei mot Tokyo. Dagene i soloppgangens rike gikk med til shopping, sightseeing og noen ville byturer med den herlige gjengen vi ble kjent med på hostellet vårt.



Vi rakk også å ta en liten tur til Hiroshima.



2. juli var jeg tilbake i Norge igjen. Jeg prøvde å nyte sommeren så godt det lot seg gjøre, festet med en japansk rockestjerne på femti og kom inn på utdanningen jeg hadde søkt på. Det var en fin måned.



I alle fall frem til 22/7...



Sommerferien var over midt i august, og jeg begynte å studere reiselivsledelse ved Høgskolen i Buskerud. Klassen min var kjempehyggelig, men jeg begynte tidlig å lure på om studiet virkelig var noe for meg. Bursdagen min kom, og med den både en ny laptop og vitnemålet mitt fra UiO. Jeg sluttet midlertidig å blogge.



Den første uken i september bestemte jeg meg for å avbryte utdanningen min. Jeg hadde forhåpninger om å få en jobb ganske fort, men oktober kom og gikk, og selv et godt stykke ut i november hadde jeg ikke blitt innkalt til et eneste jobbintervju. Dagene mine besto stort sett av soving, spising, lesing og dramatitting, og motivasjonen min var nærmest ikke-eksisterende. Jeg begynte å blogge igjen helt i slutten av måneden, men det var ikke før i desember jeg fikk litt mer fart på sakene. Julaften ble tilbrakt sammen med familie på Notodden, og det ble en hyggelig (men noe slitsom) feiring.



Når jeg ser tilbake på året som har gått, innser jeg at det kanskje ikke har vært det mest spennende året i mitt liv. 2011 hadde sine oppturer og nedturer, men alt i alt var det et helt gjennomsnittlig år. Jeg krysser fingrene for at 2012 blir hakket mer spennende. Note to self: Bli et JA-menneske, så kommer kanskje de store opplevelsene på løpende bånd.

Farvel, 2011...

Godt nytt år! Happy New Year! 明けましておめでとう！新年快乐!

Bare en liten post på årets siste dag for å si at jeg fremdeles er i live. Jeg har flere halvferdige innlegg som bare ligger og venter på å bli postet, men jeg har virkelig tatt dette med å ta juleferie seriøst i år. Det er ganske mange år siden sist jeg og laptopen tilbrakte såpass mye tid fra hverandre, og jeg må ærlig innrømme at det har vært litt deilig. Må nok satse på å ta meg datafri litt oftere i 2012, ja.


I dag var planen egentlig å dra på fest og ha det gøy med venner, men i og med at jeg våknet med hodepine i dag, og i og med at jeg i tillegg følte huleboersyndromet kicke inn, bestemte jeg meg for å bare ha en rolig feiring hjemme sammen med familien i stedet. Stine er derimot klar for å gjøre Jevnaker utrygg, og etter å ha tatt det obligatoriske nyttårsbildet på fjortisvis (baderomsspeilet er en sikker vinner), kastet hun seg ut av døren og inn i en ventende bil. Så... nå er det meg, mamma, tante Åse, bestemor og to livredde katter. Party!


I det minste fikk jeg en anledning til å bruke min knallrosa leppestift fra MAC. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg tør å gå med den i offentlighet riktig enda, men siden jeg bare skal være her hjemme, er det ingenting som stopper meg.

Nå hviskes det om sen dessert i sofakroken, så nå tror jeg nok at jeg skal gå og spise meg god og rund. Et av nyttårsforsettene mine går nemlig ut på å slutte å spise kaker/is/potetgull/godteri (for det har jeg jo aldri prøvd før...), så jeg må stappe i meg slike ting så lenge jeg kan - altså i to timer og syv minutter til. Fighting!


Vi snakkes i 2012, godtfolk. Year of The Hunger Games. *fangirl*

Hvordan har din nyttårsaften vært?

Terrific Thursday.

Etter et par dager der livet mitt i stor grad har bestått av en endeløs rekke av pepperkakespising, sløving og soving, har jeg i dag endelig kommet meg ut av huset. Målet var Kuben kjøpesenter i Hønefoss, der planen var kombinert julegaveshopping, Tonje-shopping og gratiskonsert med Atle Pettersen. Kjendiser, vet du. Gatene her i området er ikke akkurat strødd med dem, så jeg må nesten suge til meg litt glitter og glamour når de først popper innom.

På mystifistisk vis klarte jeg å slepe meg til bussholdeplassen uten benbrudd (selv om det var nære på et par ganger), og kunne klatre på den varme bussen sammen med hele bygdas fjortisbefolkning. Koselig. Vel fremme fant jeg ut at jeg, etter litt målløs trasking rundt på senteret, bare kunne stille meg foran scenen og vente. Jeg lærte nemlig på A1-konserten i fjor at 95% av fjortisene i Hønefoss er høye som skyskrapere, og tenkte at det var best å finne en OK plass forholdsvis tidlig. Heldig som jeg er havnet jeg selvfølgelig rett ved siden av den verste gjengen av dem alle, der en prepubertal blondine brukte de neste tretti minuttene på å hyle "ATLE! JEG ELSKER DEG, ATLE! ATLEEEEE!" inn i øret mitt. Lovely.

Jeg tok meg den frihet å prøve å imitere henne:


Hun var omtrent slik, bare hundre ganger mer entusiastisk.

Etter å ha ventet en god stund i den stadig økende folkemengden, begynte endelig gratiskonserten. Og Atle var flink, han (i alle fall det jeg kunne høre av ham over Blondies parringsrop)! Det er en grunn til at han var favoritten min under X Factor. I tillegg til det ikke-så-altfor-dumme utseendet hans, liksom. Han sang fire sanger, og det var veldig hyggelig og sånn. Varmt, men hyggelig. Dessverre hadde jeg glemt å ta med meg kamera, så alt jeg fikk var en haug med blurry mobilbilder. Jeg så imidlertid Voe og co henge rundt scenen, så det dukker sikkert opp bedre bilder på bloggen hennes etterhvert.


Etter konserten var over, var det tid for å handle. Tok en tur innom Bik Bok (30% på alt i dag), og nå tror jeg faktisk jeg har juleantrekket (nesten) i boks. Endelig! Jeg trodde jo det samme etter forrige shoppingtur, helt til Stine kommenterte at den fine H&M-kjolen min så ut som en morgenkåpe. Hyggelig søster. Krysser fingrene for at det går bedre denne gangen. Mangler fremdeles en vesentlig del av antrekket, så alle nysgjerrige mennesker der ute må nok vente til julaften med å se resultatet. Jeg tror det blir bra, da. Vi får se.

Selve julegaveshoppingen gikk så som så. Det er mulig at jeg ble en smule for opptatt med å handle ting til meg selv. Eh, oops? Jeg fikk i alle fall kjøpt én julegave, så litt lengre har jeg jo kommet. Og det er jo ikke verdens undergang å måtte ta en runde til i butikkene. Det er jo tross alt åtte og en halv dag igjen!

Pepperkakebakedag.

I går ble jeg grepet av en plutselig trang til å bake pepperkaker. "Det er da slett ikke uvanlig i disse førjulstider," vil du kanskje si, og riste litt oppgitt på hodet, men da må jeg bare få svare at joho, det er det så absolutt. Det er meg vi snakker om. Jeg baker ikke. Noensinne. Godt husmoremne er så absolutt ikke ord som kan brukes til å beskrive meg. Vandrende brannkatastrofe waiting to happen er kanskje hakket mer treffende. Jeg klarer fint å lage enkle middagsretter, men når det kommer til baking, er jeg grønn som gress.

Det har jeg imidlertid store planer om å gjøre noe med i år, for hvordan skal jeg imponere min fremtidige Mr. Darcy kun ved hjelp av brente pannekaker og overkokt spaghetti? Det går jo ikke. Dermed bestemte jeg meg for å i dag begynne med den enkleste sorten julekaker jeg vet om: pepperkaker. Pepperkaker laget av kjøpt pepperkakedeig, vel å merke, men det var allikevel jeg som skulle stå for hele prosessen fra kjevling til steking til pynting. Et sted må man jo begynne.


Og her er resultatet. Jeg tror kanskje ikke jeg er helt klar for å starte et pepperkakeutsalg riktig enda, men på den positive siden så brant jeg jo ikke ned kjøkkenet heller. Faktisk ble ikke pepperkakene mine brent i det hele tatt. Til å være mitt første pepperkakebakeforsøk synes jeg faktisk at jeg gjorde en helt grei jobb. Til og med mamma så en smule imponert ut da røykvarslerne holdt seg mistenkelig stille, og lukten av nystekte pepperkaker fylte kjøkkenet. Så fornøyd ble jeg faktisk med resultatet at jeg spammet søsteren min med MMS-bilder av mine gyllenbrune mesterverk. Om hun delte min entusiasme er vel heller tvilsomt.

Så pyntet jeg dem med melis og Non Stop, og de endte med å se ut som noe en fireåring hadde pyntet i barnehagen, men det snakker vi ikke om. Jeg har aldri skrytt på meg å ha kunstneriske talenter.

Anyway, pepperkakene muntret meg litt opp etter det store sjokket jeg fikk litt tidligere på dagen. Som de fleste kanskje vet, lever jeg meg litt for mye inn i bøker/filmer/TV-serier, og midtsesongfinalen av Once Upon a Time vekket definitivt diverse følelser i meg. Jeg har rantet litt om det under her, så alle de som enda ikke har sett episode 1x07 - The Heart Is a Lonely Hunter burde kanskje la være å klikke her. SPOILERS AHEAD:

» Klikk her for å lese spoilerrant - klikk igjen for å skjule «

JEG KAN IKKE TRO AT DE IDIOTENE AV NOEN MANUSFORFATTERE DREPTE MIN SUPERSNASNE SHERIFF GRAHAM!

Seriøst. Han var jo det beste med hele serien.


Han skulle jo ditche den slemme dronningen for godt, hooke up med Emma, og leve lykkelig i alle av sine dager - ikke lide en grusom død allerede i episode syv. Jeg kan ikke tro det. Jeg er fremdeles i sjokk.

Og ja, jeg gråt som en baby.

Farvel, kjekke, scruffy sheriff med den fantastiske irske aksenten. Jeg kommer til å savne deg. Heldigvis er du ikke død i eventyrland, så forhåpentligvis kommer du fremdeles til å dukke opp på skjermen med jevne mellomrom.

Unnskyld meg mens jeg tar meg en trøstepepperkake til...