Pepperkakebakedag.

I går ble jeg grepet av en plutselig trang til å bake pepperkaker. "Det er da slett ikke uvanlig i disse førjulstider," vil du kanskje si, og riste litt oppgitt på hodet, men da må jeg bare få svare at joho, det er det så absolutt. Det er meg vi snakker om. Jeg baker ikke. Noensinne. Godt husmoremne er så absolutt ikke ord som kan brukes til å beskrive meg. Vandrende brannkatastrofe waiting to happen er kanskje hakket mer treffende. Jeg klarer fint å lage enkle middagsretter, men når det kommer til baking, er jeg grønn som gress.

Det har jeg imidlertid store planer om å gjøre noe med i år, for hvordan skal jeg imponere min fremtidige Mr. Darcy kun ved hjelp av brente pannekaker og overkokt spaghetti? Det går jo ikke. Dermed bestemte jeg meg for å i dag begynne med den enkleste sorten julekaker jeg vet om: pepperkaker. Pepperkaker laget av kjøpt pepperkakedeig, vel å merke, men det var allikevel jeg som skulle stå for hele prosessen fra kjevling til steking til pynting. Et sted må man jo begynne.


Og her er resultatet. Jeg tror kanskje ikke jeg er helt klar for å starte et pepperkakeutsalg riktig enda, men på den positive siden så brant jeg jo ikke ned kjøkkenet heller. Faktisk ble ikke pepperkakene mine brent i det hele tatt. Til å være mitt første pepperkakebakeforsøk synes jeg faktisk at jeg gjorde en helt grei jobb. Til og med mamma så en smule imponert ut da røykvarslerne holdt seg mistenkelig stille, og lukten av nystekte pepperkaker fylte kjøkkenet. Så fornøyd ble jeg faktisk med resultatet at jeg spammet søsteren min med MMS-bilder av mine gyllenbrune mesterverk. Om hun delte min entusiasme er vel heller tvilsomt.

Så pyntet jeg dem med melis og Non Stop, og de endte med å se ut som noe en fireåring hadde pyntet i barnehagen, men det snakker vi ikke om. Jeg har aldri skrytt på meg å ha kunstneriske talenter.

Anyway, pepperkakene muntret meg litt opp etter det store sjokket jeg fikk litt tidligere på dagen. Som de fleste kanskje vet, lever jeg meg litt for mye inn i bøker/filmer/TV-serier, og midtsesongfinalen av Once Upon a Time vekket definitivt diverse følelser i meg. Jeg har rantet litt om det under her, så alle de som enda ikke har sett episode 1x07 - The Heart Is a Lonely Hunter burde kanskje la være å klikke her. SPOILERS AHEAD:

» Klikk her for å lese spoilerrant - klikk igjen for å skjule «

JEG KAN IKKE TRO AT DE IDIOTENE AV NOEN MANUSFORFATTERE DREPTE MIN SUPERSNASNE SHERIFF GRAHAM!

Seriøst. Han var jo det beste med hele serien.


Han skulle jo ditche den slemme dronningen for godt, hooke up med Emma, og leve lykkelig i alle av sine dager - ikke lide en grusom død allerede i episode syv. Jeg kan ikke tro det. Jeg er fremdeles i sjokk.

Og ja, jeg gråt som en baby.

Farvel, kjekke, scruffy sheriff med den fantastiske irske aksenten. Jeg kommer til å savne deg. Heldigvis er du ikke død i eventyrland, så forhåpentligvis kommer du fremdeles til å dukke opp på skjermen med jevne mellomrom.

Unnskyld meg mens jeg tar meg en trøstepepperkake til...

About last night.

Jeg kan kanskje ha ønsket våren velkommen litt på forskudd, for fy søren så kaldt det var å vente på T-banen opp til Kringsjå tidlig i går kveld. Jeg, Katinka og Ingrid satt tett sammen på en benk og hutret i det som må ha vært de lengste ni minuttene noensinne. Omsider kom vi oss nå allikevel avgårde, og jeg kunne snart konstatere at studentbyen ikke har forandret seg så mye siden jeg bodde der for omtrent tre år siden.

Da vi ankom puben på Kringsjå, var det ikke spesielt mange mennesker der. Vi gjenkjente et par mennesker, men for det meste var det bare en flokk med ukjente japanere. Vi så Inger og Cat ved et bord innerst i lokalet, så vi dumpet sakene våre i nærheten og slo oss ned sammen med dem. Det viste seg snart at baren ikke akkurat hadde det største utvalget, så for meg som ikke liker hverken vin eller øl, sto valget mellom eplecider, pærecider og Vikingfjord rusbrus. Prisen var det ingenting å si på - 36 kroner for en flaske må være det billigste jeg har vært borti på en norsk pub. En farlig situasjon!


Ingrid og Kiku
Det tok en stund før folk dukket opp, men etterhvert som tiden gikk, fylte lokalet seg gradvis opp. Kjente og ukjente trasket rundt i en herlig blanding, og da min tredje rusbrus/cider var drukket opp, var jeg for lengst allerede i det pratsomme hjørnet (lav alkoholtoleranse, OK?). Ved bordet vårt gikk praten om løst og fast, men kanskje aller mest om japanske gutter og hvorfor de må være så teite samtidig som de er så heite. Velkommen til livet til en gjennomsnittlig kvinnelig japanskstudent!

Herregud, på et eller annet tidspunkt satt Katinka, Ingrid og jeg også og fniste som stupfulle fjortiser mens vi delte opp Criminal Minds-mennene oss i mellom. Sånn just in case de plutselig hopper ut fra TV-skjermen og spaserer inn i livene våre, liksom. Vi var meget fornøyde med at vi klarte å bli enige uten å krangle. Jeg har en stor Reid-crush (me and my hot nerds...), Katinka elsker autoritære typer som Hotch, og vi ga Morgan til Ingrid i og med at hun ikke har sett på Criminal Minds før og dermed ikke har noen andre favoritter. Jeez, the things you do when drunk...


(Jeg fikk denne meldingen fra Ingrid i dag tidlig da, så hun kan ikke ha vært så misfornøyd: Haha, fyren din er en nerd! Katinkas er den kjekkeste, min er heit, men ikke den skarpeste kniven i skuffen.)

Uansett, etter å ha fått et lynkurs i Kansai-dialekt fra Aleks, diskutert det motsatte kjønn og kleine dagen-derpå-opplevelser med Yumi, tatt uflatterende selvdiggerbilder med Ingrids minipolaroidkamera, og sett en av våre tidligere japansklærere rave rundt full med en diger stråhatt på hodet, var det på tide å vende nesen hjemover. Heldigvis rakk vi den siste T-banen ned mot byen. Dessverre for oss var den full av drita fulle spanjoler som tydeligvis synes det var helt greit å synge og danse til "Macarena" på en halvfull togvogn klokken ett på natten. Oh joy.

Nåja, det var vel en liten pris å betale for en ellers festlig kveld.