It's my birthday!

Så er dagen her igjen da, dere. Jeg våknet i dag, og var plutselig et år eldre. Som et direkte resultat av dette er nå kjøleskapet fullt av kaker, bankkontoen er full av pengegaver fra diverse slektninger og Facebook-veggen min er full av lykkeønskninger fra mennesker jeg knapt nok har snakket med de siste fem årene (og fra mennesker jeg faktisk har snakket med, selvfølgelig). Årets bursdag er faktisk litt spesiell, i og med at jeg for første gang er nærmere femti enn null, noe som førte til et aldri så lite sammenbrudd i går kveld. Hvis jeg reagerer slik på å fylle tjueseks, kan du bare forestille deg hvordan jeg kommer til å bli når jeg bikker tretti. It won't be pretty. Det hadde vært fint hvis tiden kunne stanse når man var sånn... tjueen.

Som dere kanskje skjønner, har jeg alltid hatt et ganske ambivalent forhold til bursdagen min. I mange år var bursdagen min nesten årets verste dag, kun fordi det var dagen da alt hadde en tendens til å gå galt. Et år fikk jeg besøk av noen usedvanlige sultne slektninger, som endte opp med å spise opp hele bursdagskaken min uten at jeg fikk så mye som et stykke. Et år lå jeg i sengen hele dagen med tidenes verste feber. Et år ventet jeg hele dagen på en telefon som aldri kom. Dette var nok til å overbevise ti år gamle Tonje om at bursdag var pyton, og jeg har ikke hatt en stor feiring av bursdagen min siden den gang. Kake-og-pizza-fråtse-gatherings med familie og nære venner, sure, men bursdagsfest? Not gonna happen. Hadde jeg arrangert noe slikt, hadde huset garantert brent ned. Eller blitt truffet av en meteoritt eller noe. Garantert!

(I dag ble jeg forresten vekket av en nabo som insisterte på å ha en veldig høylytt og dramatisk telefonsamtale utendørs. Klokken åtte på morgenen! The Birthday Curse strikes again!)

Da igjen, det å ha bursdag er jo ikke baaaare negativt. Jeg er for eksempel en stor fan av bursdagsgaver. Og kaker (men bare hvis det er kaker jeg selv har valgt ut, i og med at jeg egentlig ikke er et kakemenneske). Og Peppe's Pizza, som er det jeg alltid insisterer på å spise på bursdagen min. Og OK, det er litt gøy at det for en gangs skyld er litt aktivitet på min noe forsømte Facebook-profil. Jeg føler meg særdeles populær i dag.

Så... hurra for meg?

La oss håpe at tjueseks ikke er så ille allikevel!

Om gull, sjømenn og tannleger fra Mars.

Sommer-OL går mot slutten for denne gang, og det er på tide å sette punktum for to uker fulle av store idrettsprestasjoner. Jeg har aldri være en skikkelig sommer-OL-jente - det er vintersport som har en stor plass i hjertet mitt - men denne gangen har jeg for en gangs skyldt fulgt med på det som har foregått. Jeg har sett Alexander Kristoff sykle seg inn til bronse, jeg har sett Bartosz Piasecki fekte seg til sølv, og jeg har hylt som en stukken gris da Eirik Verås Larsen padlet seg inn til Norges første gullmedalje i London.

Også har jeg sett på håndball, da.


Det dere må forstå når jeg begynner å snakke om håndball, er at jeg engasjerer meg veldig når jeg ser på sport. VELDIG! Det er ikke alltid like vakkert. Bak min relativt uskyldige (i alle fall liker jeg å innbille meg det, så bear with me) fasade, skjuler det seg noen som banner verre enn en gammel sjøulk, kaster ting i veggen i sinne, og hyler ut i ren frustrasjon. Det skjer ofte at vinduer må lukkes utelukkende på grunn av det øredøvende volum jeg vræler ut forbannelser med. Jeg sa det ikke var vakkert. Uansett, håndballen ga meg god grunn til å skrike, i alle fall i begynnelsen.

Der jeg satt med rumpa godt plantet i en usedvanlig behagelig sofa og skrek ut forbannelser til både det norske laget og deres like hardtarbeidende motstandere, var det lett å glemme det faktum at jeg selv er omtrent like atletisk som en sekk poteter, og at mine største idrettsprestasjoner består av å være den eneste jenta som klarte å komme seg over én meter i høyde i tredje på barneskolen, og at jeg en gang klarte å løpe meg inn til en to minus på Cooper-testen. Borte var alle minner om grusomme gymtimer på skolen, der bare forslaget om å spille håndball (eller fotball/volleyball) ga meg mer lyst til å sette meg ned på nærmeste stol og la en edderkopplignende tannlege fra Mars trekke ut alle tåneglene mine med tang (som jeg ikke har særlig lyst til altså, hvis du ikke tok den...). Neida, plutselig var jeg sportsekspert.

"Til og med jeg/bestemor/katten min kunne spilt bedre enn det her" var i hyppig bruk gjennom de første tre-fire kampene, men da håndballjentene plutselig våknet fra dvale i andre omgang i kvartfinalen, fikk pipa en annen låt. Plutselig var det sayonara forbannelser og frustrasjon, og hallo oppmuntrende tilrop, jubelbrøl og et svulmende hjerte. Og slik fortsatte det. Her er det kanskje på sin plass å nevne at selv om jeg ikke er den mest positive motgangssupporteren i gata, gjør jeg opp for det med å være verdens beste medgangssupporter. Seriøst. Jeg skrek meg hes da håndballjentene sikret seg en velfortjent gullmedalje, og fulgte det opp med å se medaljeseremonien tre ganger på rad. Jeg felte til og med en tåre under 'Ja, vi elsker' alle tre gangene. It was beauuutiful.


Tusen takk til alle de norske idrettsutøverene for å ha gjort mitt aller første sommer-OL til en minneverdig (og til tider ulidelig spennende) opplevelse. Vi sees om fire år.

Men først skal vi til Sotsji i 2014! Jeg gleder meg allerede! Vinter-OL in my heart!

PS: I morgen begynner skolen. I'm scaaaared!

Siden sist.

Seriøst, folkens. Jeg er i live. Siden de siste månedene har bestått av mye jobbing, meget hyggelige kontoutskrifter og et noe amputert sosialt liv, har jeg ikke hatt så mye interessant å skrive om. I midten av juli var imidlertid mine nærmere fire fine og lærerike måneder som sesonghjelp hos Hageland over, og siden den gang har du stort sett funnet meg i sofaen med en god bok, ute på en solseng når været tillater det, skrikende til en eller annen random OL-øvelse foran TVen, eller plantet foran PC-skjermen med en av de etthundreogåttiørten seriene jeg prøver å følge med på for tiden. Sommerferie, med andre ord.

Som du kan se av den siste tids Instagram-bilder, har livet mitt vært relativt begivenhetsløst:

1. Det har blitt mye jobbing på Hageland / 2. Enda mer jobb / 3. Avskjedsgaven jeg fikk av sjefene mine da jeg var ferdig på Hageland / 4. Søsteren min venter på bussen til Hønefoss / 5. Norsk sommer / 6. Oslo, dagen etter ettårsmarkeringen for 22. juli-tragedien.
1. Gjemmer meg i gresset / 2. Søsteren min på skogstur / 3. Fine Pearl / 4. Endelig litt ordentlig sommervær / 5. Nye solbriller / 6. ノーメイク, eller som vi sier på godt norsk; ingen sminke.

Jeg er forresten tnjberg på Instagram, hvis dere har lyst til å stalke meg litt nærmere.

I forrige innlegg (for omtrent et halvt år siden) nevnte jeg jo mine planer om å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Vel, jeg kom inn uten de store problemene, og derfor blir det skole på meg igjen allerede om et par uker. Ooooh, spennende. I og med at jeg ikke søkte på studenthybel før etter det var sikkert at jeg kom inn, var jeg en stund forberedt på å starte skoleåret med lange pendledager på bussen, men slik blir det nå altså ikke. Jeg var nemlig sleip nok til å nærmest stalke SiOs hjemmesider i påvente av at de skulle legge ut de splitter nye studenthyblene på Sogn, og sendte inn søknaden min med en gang de dukket opp på siden. Og vips, så hadde jeg sust forbi resten av boligkøen, og sikret meg tak over hodet fra og med 31. august. Noen pendledager må jeg altså overleve, men for leilighet med eget bad og kjøkken blir det verdt det.

Det var forresten sånn jeg sikret meg studenthybel forrige gang også. Sleipe-Tonje, det er meg.

Dermed ser det ut til at mitt sosiale liv, og dermed også mine spennende og deleverdige opplevelser, tar seg kraftig opp fra og med midten av måneden. Jeg lover å komme sterkere tilbake.

Working Girl.

Seks måneder uten skole eller jobb. Hverdagen var en endeløs rekke av dagdrømming og søvn, og det å sove til klokken to var helt normalt. Jeg hadde blitt ganske flink til å ikke kjede meg, men innimellom var det dager der jeg våknet til at desperasjonen grep tak i meg og ristet meg som en filledukke. "Våkn opp," sa den. "Dette er ikke det du drømte om å få ut av livet ditt." Jeg lukket øynene og stakk fingrene i ørene. "Nananananana, can't hear you." For et par uker siden bestemte jeg meg imidlertid for at nok får være nok. Hvis jeg ikke klarer å finne meg en jobb, får skole være løsningen. Selv om reiselivsledelse viste seg å ikke være for meg, betyr det jo ikke at det finnes studieretninger der ute jeg ikke kan trives med.

For lenge, lenge siden, lenge før jeg bestemte meg for å studere japansk, var det journalistikk jeg ville drive med. Det var jo det alle ønsket for meg også. Novellene jeg skrev på ungdomsskolen ble tatt vare på av norsklæreren slik at han kunne bruke dem som eksempler for kommende generasjoner. Rådgiveren min var tydelig på at hun ønsket at jeg skulle søke allmennfag for å best kunne utvikle skrivingen min (jeg hørte selvfølgelig ikke på henne). Årboklæreren min på folkehøgskolen insisterte på at jeg måtte sikte meg inn på journalistikk eller markedsføring, og til og med rektoren tok meg en gang til side og fortalte at han forventet store ting fra meg. Jeg har ikke akkurat levd opp til disse forventningene, men det er vel aldri for sent å begynne. Det er i alle fall verdt et forsøk.


Derfor har jeg nå bestemt meg for å begynne å studere medievitenskap ved Universitetet i Oslo til høsten. Delvis fordi jeg har funnet ut at UiO er den eneste skolen for meg, delvis fordi studiet gir mulighet for utplassering i en mediebedrift siste året, og delvis fordi jeg alltid har vært veldig interessert i media og dets påvirkning. Bachelor i medievitenskap gir jo også mulighet for å ta en master i journalistikk, så det er jo en grei løsning dersom jeg bestemmer meg for at det faktisk er journalistikk som er mitt kall. Jeg har sjekket poenggrensene for de siste fem årene, og det virker som om det skal gå greit å komme inn, med mindre det skjer en drastisk forandring. Back to school it is, then.

August og skolestart er imidlertid fremdeles ganske langt unna, så da jeg så at de trengte hjelp på et nærliggende hagesenter fra april til over sommeren, sendte jeg inn en søknad. Et par dager senere ble jeg innkalt til intervju. Intervju nummer to gikk uendelig mye bedre enn det katastrofale intervjuet jeg var på i januar. Jeg hadde en god tone med den hyggelige damen som intervjuet meg, og klarte å slappe av og svare ordentlig på spørsmålene denne gangen. Da jeg forlot stedet, var det med vissheten om at jeg hadde gjort mitt beste. Resten var opp til dem. Og lo and behold, tre dager senere ble jeg oppringt og tilbudt stillingen, noe jeg selvfølgelig takket ja til. Jeg begynner opplæringen neste fredag, og gleder meg veldig. Det blir spennende!


I går fikk jeg besøk av min venninne Heidi, som jeg har kjent siden jeg løp rundt i bleier. Heidi er veldig fotointeressert, og har lenge hatt lyst til å bruke meg i et av sine mange fotoprosjekter. Dermed fikk jeg falskt gevir på hodet, og fikk løpe rundt i skogen og leke Bambi en halvtimes tid. Det hele føltes veldig artsy fartsy, men det var et veldig morsomt konsept også. Jeg er jo ikke akkurat verdens mest fotogene person, men Heidi er både flink og tålmodig, så hun fikk jo tatt en del brukbare bilder til slutt. Hun prøvde også å ta bilder av alle kattene, men med unntak av linselusa Shakey, var alle de andre firbeinte veldig skeptisk til det enorme kameraet hennes.

I morgen har forresten "The Hunger Games" kinopremiere. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal se den i morgen eller på lørdag, men at det blir i løpet av helgen er i alle fall bombesikkert. Er det flere enn meg som gleder seg, eller?

Bursdag og julaften.

Jeg fikk pakke i posten i dag! Jeg fikk pakke i posten i dag! Pakke i posten! PAKKE I POSTEN!


Gleden er til å ta og føle på her i huset. For meg er det å få pakke i posten omtrent det samme som å ha bursdag og julaften samtidig. Jeg mistenker det er derfor jeg nettshopper såpass mye. De som sier at penger ikke kan kjøpe lykke, kan bare gå og kaste seg utfor nærmeste stup med en gang. Penger kan definitivt kjøpe meg lykke - i alle fall midlertidig.

Uansett, inni pakken fant jeg dette:


Skin Food Avocado Leave-in Fluid til mitt knusktørre og brusete hår, og MISSHA The Style Creamy Matte Lip Rouge PK02, en fantastisk pen, rosa leppestift til hverdagsbruk. Har jeg noen gang nevnt at jeg er lettere avhengig av koreanske skjønnhetsprodukter? De kan virkelig sine saker der borte. Huden og håret mitt takker Pierre Omidyar hver eneste dag for at han utviklet eBay, for uten ham hadde de vært dømt til en tilværelse proppfull av billigprodukter fra H&M, og den tanken liker de ikke.

Jeg ble såpass fornøyd med leppestiften at jeg til og med tok et bilde av leppene mine for å vise frem den fine fargen. La det imidlertid under spoilertag, så jeg kan slippe å se de noe rynkete vinterleppene mine på display hver gang jeg klikker meg innom bloggen min i tiden fremover.

Fargen er det i det minste ingenting å si på... - KLIKK HER

Ja, jeg har store tenner. Da jeg gikk i barnehagen refererte jeg til mammas tenner som kanintenner på en jevnlig basis, og da melketennene mine endelig falt ut, ga karma meg et skikkelig spark i ryggen. Karma's a bitch! Haha!

Det var egentlig det jeg hadde på hjertet i dag. Resten av ettermiddagen og kvelden skal jeg bare kose meg med nye episoder av de fleste favorittseriene mine, i og med at jeg har vært en veldig dårlig TV-slave de siste dagene. Bring on the drama! *happy dance*

Bokanbefaling: Jellicoe Road

Det finnes enkelte bøker som gjør noe med deg. Som får deg til å tenke, som får deg til å føle, og som på et eller annet punkt river sjelen din i tusen små fillebiter, for så å pusle den sakte sammen igjen. Jellicoe Road av Melina Marchetta er en slik bok. Det er også en av de bøkene jeg har hørt fine ting om minst hundre ganger, men som jeg av en eller annen grunn har utsatt og utsatt, helt til jeg endelig leste den og endte opp med å hate meg selv fordi jeg ikke plukket den opp tidligere.

"Abandoned by her mother on Jellicoe Road when she was eleven, Taylor Markham, now seventeen, is finally being confronted with her past. But as the reluctant leader of her boarding school dorm, there isn't a lot of time for introspection. And while Hannah, the closest adult Taylor has to family, has disappeared, Jonah Griggs is back in town, moody stares and all.

In this absorbing story by Melina Marchetta, nothing is as it seems and every clue leads to more questions as Taylor tries to work out the connection between her mother dumping her, Hannah finding her then and her sudden departure now, a mysterious stranger who once whispered something in her ear, a boy in her dreams, five kids who lived on Jellicoe Road eighteen years ago, and the maddening and magnetic Jonah Griggs, who knows her better than she thinks he does. If Taylor can put together the pieces of her past, she might just be able to change her future," sier Goodreads.

I boken følger vi to parallelle handlinger; i den ene Taylor og hennes rolle som motvillig leder for skolen sin i de årlige territoriekrigene, samtidig som hun leter etter sin nylig forsvunnede verge, Hannah, og i den andre ettervirkningene av en tragisk hendelse som fant sted på Jellicoe Road mange år tidligere. De to parallelle historiene flettes gradvis sammen, og etterhvert som man begynner å forstå mer av hva som egentlig skjedde på Jellicoe Road nesten atten år tidligere, begynner man å gjette vilt for å få de siste puslespillbitene til å falle på plass. Og det er nettopp da, når du endelig - endelig - har full oversikt, at sjelen din rives i tusen fillebiter.

For meg føltes det som om noen rev hjertet rett ut av brystet på meg med jernklo, kastet det ned på asfalten, og hoppet og trampet på det til det eneste som lå igjen var en uformelig, blodig masse. Og så kom tårene.

Beklager de ekle bildene, men det var akkurat sånn det føltes.

Heldigvis var det fremdeles ganske mye igjen av boken på det tidspunktet, så hjertet mitt ble til slutt plassert tilbake der det hører hjemme, litt mørbanket, ikke like helt som det engang var, men fremdeles funksjonelt.

Når en enslig bok nærmest er nok til å sende deg ut i en full manisk-depressiv episode, vet du at forfatteren har gjort jobben sin til de grader. Jellicoe Road er proppfull av karakterer du ikke kan la være å elske. Taylor. Jonah. Chaz. Raffy. Jessa. Narnie. Jude. Webb. Tate. Fitz. Jeg hadde ikke lyst til å forlate dem. Aller helst skulle jeg ønske at forfatteren hadde fulgte opp boken med Jellicoe Road 2, 3, 4 og 5, slik at jeg kunne se hva som skjer videre i livene deres, men jeg får vel ta til takke med det jeg har fått. En fantastisk bok. Et spennende mysterium. En utrolig historie jeg ikke vil glemme med det første.

Anbefales på det sterkeste. Jeg mener det seriøst. Må leses. NÅ!

En god latter forlenger livet.

Kristen Bell er så herlig.



Forstår henne godt, jeg. Jeg hadde også brutt fullstendig sammen dersom noen hadde tatt med et dovendyr inn i huset mitt. De er SÅ søte! Jeg så et i Ueno Zoo i fjor sommer, og jeg sverger på at pupillene mine umiddelbart ble hjerteformede. Jeg var tre sekunder fra å bryte meg inn i buret, kaste dovendyret over skulderen og løpe så fort beina mine kunne bære meg.

Jeg gjorde det ikke, da.

Tviler på at jeg hadde orket å løpe Tokyo rundt med et stort dovendyr på ryggen uansett.