Ugly Day

Har du noen gang hatt en skikkelig styggedag? Du vet, en slik dag da håret er ekstra frizzy, eller magen ekstra oppblåst, eller øynene ekstra rødsprengte, eller kanskje huden ekstra blek og syklig? Eller som i mitt tilfelle - all of the above.

Sure, det er ikke første gang jeg har fått sjokk når jeg har sett meg selv i baderomsspeilet tidlig på morgenen, men i og med at det er såpass lenge siden sist jeg hadde en skikkelig styggedag, hadde jeg nesten glemt at det eksisterte. Jeg gjorde mitt beste for å slåss mot styggedagen, men selv sminke og et lite møte med min vanligvis så snille GHD-rettetang klarte ikke å bekjempe den. Typisk. Dermed forsvant mine store planer om å møte opp frisk og uthvilt i språklaben som dugg for solen, og jeg skiftet tilbake til hettegenser og pysjbukse. Hjemmedag it is, then.


For å være helt ærlig, føler jeg nesten at jeg gjør samfunnet en tjeneste ved å bli hjemme i dag. Jeg sparer mine uskyldige klassekamerater for mulige måneder - kanskje til og med år - med mareritt og PTSD. For å lette på min egen dårlige samvittighet (hallo, forfengelighet...) har jeg planlagt å bruke deler av dagen på å lese exfac. Kvalifiseringsprøven er neste uke, så det er kanskje på tide å begynne.

Det er på dager som denne jeg føler Stephen Lynch skrev Baby om meg. Lurer på om det var sånn mamma og pappa tenkte den augustdagen i 1986:



Nei, nå må jeg slutte å synes synd på meg selv, og komme i gang med lesingen. Er det en ting som er fint med styggedager, er det å vite at ting kommer til å se mye lysere ut dagen derpå. I morgen blir alt sikkert mye bedre.